Covid-pandemien har gjort at utallige filmfestivaler over hele verden har bukket under. Men da Ravenheart filmfestival i Oslo stod igjen som et sjeldent unntak, måtte naturligvis Cinema ta turen for å sjekke pulsen.

Ukrainsk syrebad

Gangene til Cinemateket yrer med liv. Selv om det er ganske tidlig på dagen, står filmfans i kø langt nedover trappa for å se en ukrainsk krim-thriller med navn Stranger. Køen blir desto lengre av at alle overholder en meters avstand, og vel inne i salen oppdager jeg også at annethvert sete har blitt sperret av. Men selv om det er umulig å glemme at vi fortsatt lever midt i en verdensomspennende pandemi, lover festivalens arrangører at alle som har møtt opp snart vil få servert et svært så behagelig avbrekk, i form av en film som er rett og slett «bedårende».

Og Stranger skuffer ikke. Filmen er en surrealistisk syredrøm som leker med både tid og rom i et fargefult univers. Karakterer veksler på å eksistere som forstyrrede minner, digitale spøkelser og rene sjømonster, i en film som gir åpenbare nikk til både Kubrick, Lynch og Jodorowski. Handlingen spinner rundt et lag med synkronsvømmere som plutselig forsvinner fra et basseng, og deretter spores til et slags retro-futuristisk spa-senter hvor de ansatte mest sannsynlig har noen lumske planer på gang. Hva det egentlig går ut på tør jeg derimot ikke si, for hvis jeg skal være helt ærlig så tror jeg ikke at jeg forstod greia. Men det er heller ikke så farlig, for akkurat som lovet så er filmen virkelig bedårende. Hver scene er et vakkert maleri av kuriøse bygninger med sprakende farger og kryptiske karakterer i eiendommelige kostymer. Sammen med et buldrende soundtrack skaper det en suggerende opplevelse som visker vekk alle kjipe minner om hverdagens strabaser.

Da filmen er ferdig går alle ut av kinosalen med et smil om munnen, og en av de jeg treffer på er en representant fra den ukrainske ambassaden. Hun forteller at det var flott å se det ukrainske samfunnet og ikke minst arkitekturen på en norsk kino.

– Atmosfæren og vannet i filmen er veldig typisk Ukraina. Det er både elver og bassenger over hele landet. Men de fiendtlige holdningene til karakterene derimot, er definitivt ikke representative, sier hun og ler.

Hun understreker også hvor bra det er at festivalen kan gjennomføres på en trygg måte, og med alle forholdsreglene som er tatt antar hun at dette neppe er den farligste plassen å være i forhold til viruset.

Sjangerfestival

Den underfundige Stranger er et perfekt eksempel på hva som ellers er å finne på programmet, og festivaldeltakere kan velge mellom en salig blanding av sci-fi, thriller, fantasy, animasjon og skrekk. Bak festivalen står tre ildsjeler som mener det er mangel på nettopp disse sjangrene på norske kinoer.

Adam Losurdo: – Jeg tror det er mange filmelskere som savner et sted å gå for å se denne typen filmer. Det kan du også se på billettsalget, og vi har hatt flere utsolgte visninger. I tillegg er det mange filmskapere som ikke har noe sted å vise filmene sine.

Aladdin Alisic: – Dette har vi også bevist med å holde denne festivalen. Det er bare en håndfull av de 103 filmene vi har på programmet som har blitt satt opp på kino tidligere. De fleste av dem er enten norges-, europa- eller til og med verdenspremierer.

Kay Olsen: – Og det er også mye av grunnen til at vi gjør dette. Vi har fått mange forespørsler om å vise filmer av norske filmskapere som ikke har fått plass på norske filmfestivaler. Så vi har skjønt at det er tomrom der.

Kay burde absolutt vite hva han snakker om. Sammen med en annen kollega arrangerer han også Forstyrret Filmsalong som regelmessige eventer på Cinemateket, hvor de setter opp enkeltvisninger av både nye og gamle filmer som ellers ikke ville bli vist på kino. Dette la også grunnsteinen til festivalen.

Adam: – Flere av filmene vi viser ville du nok aldri ha hørt om engang, hvis det ikke var for denne festivalen. Så enten du liker de eller ikke, så får du i alle fall oppleve noe du ellers ikke ville bli eksponert for. Og i de tunge tidene vi er inne i nå, så kan kanskje disse filmene kan gjøre folk åpne for nye måter å tenke på?

Kay: – Jeg tror også vi har bevist at det er et behov for et slik sted, hvor vi kan samles og diskutere denne type filmer. Det er ikke et kjempestort miljø, men det er nok større enn du kanskje skulle tro. Og det er en veldig sammensveisa gjeng, hvor alle kjenner hverandre og støtter opp om hverandres prosjekter. Så jeg tror at påstandene om at covid vil ta kverken på kinoen er høyt overdrevet.

Paranoid heksejakt

Et annet trekkplaster på festivalen er kostyme-thrilleren The Reckoning. Dette er den nye filmen til Neil Marshall (mannen bak skrekk-klassikere som Dog Soldiers og The Descent) og omhandler en kvinne på 1600-tallet som blir anklaget for å være heks, samtidig som svartedauen herjet som verst. Og selv om filmen ble laget lenge før covid slo til for fult, er parallellene til dagens pest høyst relevante. Personlig må jeg likevel si at den ikke falt helt i smak, da jeg hang meg opp i tekniske skavanker som klumsete manus, grumsete skuespill og ikke minst hakkete klipping.

Isteden finner jeg mange gullkorn blant festivalens kortfilmbolker. Et høydepunkt er nederlandske Het Juk (The Burden), om en ung mann som tar med kjæresten hjem til familien for første gang. Filmen er såpass bra at jeg ikke vil avsløre noe mer enn dette, men det er ikke uten grunn at den har blitt plukket opp av skrekklegenden Sam Raimi for å utbrodere det til en helaftens langfilm. Og jeg vil derfor påstå det er stor sjanse for at du vil høre mer om regissør Nico van den Brink i årene fremover.

Norge er naturligvis også representert på Ravenheart, og kortfilmen Antikk blir kåret til festivalens beste skrekk. Dette er et ekte barn av pandemien som sprang ut av regissør Morten Haslerud sitt ønske om å bruke corona-restriksjonene til noe kreativt. Filmen inneholder stort sett bare én skuespiller, og hele handlingen forløper i et lite rom hvor filmskaperne har gjort veldig mye ut av lite. Med antydningens kraft og klaustrofobien i å være innestengt, er det en film som sikkert vil være skummelt gjenkjennelig for de fleste i 2020.

En personlig favoritt er også Ander Teigs kortfilm Stryk i Brekk. Dette er en gangsterkomedie som drar inspirasjon fra dansken Anders Thomas Jensen sine klassikere som I Kina Spiser De Hund og Blinkende Lykter. Stryk i Brekk er minst like stram og muligens enda morsommere, da den viser tidenes mest klumsete bankraner. Calle Hellevang Larsen gjør en kjemperolle som en tulling med flåsete bortforklaringer, og jeg ser gjerne at dette også blir utbrodert til en lengre film.

Lovecraft

I gangen til Cinemateket finner jeg også HBO Nordic, som er tilstede for å promotere den nye horrorserien Lovecraft Country. Presseansvarlig Isabell Langvatn forteller at hun selv tok kontakt med Ravenheart teamet for å ta del i festivalen.

– Jeg er personlig veldig stor fan av både Lovecraft og Edgar Allen Poe, så da jeg oppdaget at det ville bli avholdt en norsk festival som het Ravenheart, så føltes det som en perfekt match for Lovecraft Country. Både sjanger- og publikumsmessig er det veldig likt der serien befinner seg, så vi kasta oss rundt for å være med.

Isabell er overhodet ikke alene om interessen for gammeldags skrekk, og hun forteller også at den norske HBO serien Beforeigners har gjort stor suksess i utlandet.

– Den har blitt solgt til veldig mange land, gjort det kjempebra i USA, og fått gode anmeldelser. Så det er veldig gøy å se at norsk innhold kan spres utover og bli godt mottatt. Spesielt i Spania, der er de helt ville etter Beforeigners.

Dette er derimot bare den første av flere norske HBO produksjoner. Utover høsten kommer også serien Utmark, med blant annet Stig Henrik Hoff, og Tobian Santelmann i rollene.

– I sommer lanserte vi også vårt første finske prosjekt som heter At Home Finland. Dette er en direkte reaksjon på covid-situasjonen, hvor en rekke finske filmskapere har laget kortfilmer hjemmefra. Så det er altså en produksjon som ikke kunne blitt laget til andre tider.

Tysk thriller

To andre som har tatt turen til Ravenheart er regissør Andreas Resch og skuespiller Cordula Zielonka, som har kommet for å vise sin ferske thriller Marlene. De to har reist helt fra Tyskland bare for å være med på festivalen, og forteller de var kjemperedde for at utviklingen i smittetallene skulle gjøre så de måtte i karantene.

Cordula: – Vi tittet på covid-tallene hver eneste dag, og bestemte oss for å komme en uke i forveien fordi vi var så redde for at situasjonen skulle forandre seg og Tyskland ville bli markert som rødt.

Andreas: – For å slippe å fly, så kjørte vi også opp med bil. Det er bare 1100 km, så det er egentlig ikke så veldig langt. Og når vi kom opp hit og så hvor vakkert det var, så kunne vi nesten ikke skjønne hvorfor vi ikke hadde vært her før.

Filmen Marlene handler om en enslig kvinne som flytter inn til Berlin. Siden hun er ny i byen ønsker hun å være åpen for nye opplevelser og blir med på ting som hun kanskje ellers ikke ville sagt ja til. I likhet med Stranger er også Marlene mesterlig filmet, med flere vakre scener som gir høylytte gisp fra salen. Handlingen fungerer som en slags paranoid hengeløkke som sakte strammes rundt hovedpersonens hals, og selv om denne filmen også opprinnelig ble produsert i god tid før covid, er det likevel mange ting som gjør den høyst relevant i forhold til dagens situasjon.

Cordula: – Filmen vår er litt surrealistisk, og hovedkarakteren beveger seg inn i en uvirkelig verden. Så det er også en sammenheng med dagens tilstand som får deg til å spørre hva som egentlig er «vanlig»? For hvis du hadde fortalt noen for et år siden om hele den situasjonen vi lever i nå, så hadde det virket latterlig og ingen ville trodd at det faktisk skulle komme til å skje.

Andreas peker også på at de helt spesielle opplevelsene i dagens pandemi, gjør at absurde konsepter i sci-fi og fantasyfilmer faktisk kan virke mer troverdige.

Andreas: – Vi har sett mange diskusjoner hvor folk debatterer hvordan coronaen vil forandre filmverden, og noen mener at det er et stort skille mellom filmer som kom før og etter pandemien. Jeg tror at hvis du lager en film som bare gjengir situasjonen helt realistisk, så vil det kanskje ikke være så interessant å se på den om 5-10 år. Men hvis du gjør det til en allegori eller på en annen måte tolker situasjonen, så vil det fortsatt ha en verdi i fremtiden.

Cordula: – Det er også de små forskjellene, som når man ser en film fra et år tilbake hvor folk klemmer, så virker det plutselig veldig stort. Bare et håndtrykk er helt merkelig å se på idag. Men hvis vi derimot skulle laget en film nå hvor alle brukte ansiktsmasker, så ville det vært enormt utfordrende å vise følelser når halve ansiktet er gjemt.

Cordula Zielonka har absolutt talent og hun vant også prisen for festivalens beste skuespiller. I takketalen sin understreket hun hvordan de høyst spesielle forholdene bare gjør opplevelsen ekstra verdifull.

Cordula: – Selv om det er en eiendommelig opplevelse å være på en filmfestival under disse forholdene, så er det rett og slett vakkert at vi faktisk kan være her og møte folk, og se filmen vår i en ekte kino med et ekte publikum.

Andreas: – Ja, det er helt utrolig. Særlig siden så mange andre festivaler vi skal til bare vil bli avholdt online, så tror jeg at vi kommer til å holde ut situasjonen fremover mye bedre, bare fordi vi har fått være her og opplevd Ravenheart.