Det forteller regissøren av premiereklare Sound of Metal, Darius Marder, til Cinema. 

I Sound of Metal blir vi kjent med trommeslageren Ruben, spilt av Riz Ahmed, som blir døv og sliter med å forholde seg til sin nye hverdag. Marders spillefilmdebut har bergatt en hel filmverden etter verdenspremieren på Toronto Film Festival høsten 2019. Den ble raskt plukket opp av Amazon Studios, som distriburte filmen på det amerikanske markedet.

Da vi forteller Marder at filmen settes opp på norske kinoer, lyser han opp.

– Jøss, sier du det! Det er jeg glad for å høre. For en filmentusiast som meg betyr det mye at publikum får oppleve filmen i en kinosal. Dette er en film med et særegent visuell uttrykk og et eget lyddesign. Filmen er laget for det store lerretet, sier han oppglødd, og fortsetter:

– Samtidig må jeg berømme Amazon Studios. Jeg er glad for at de har vært med å formidle filmen til et stort publikum. Generelt er strømmetjenestene svært viktige for mindre filmer som Sound of Metal.

Møtte mange produsenter

Før Marder begynte å jobbe med Sound of Metal, skrev han manuset til The Place Beyond the Pines og regisserte krigsdokumentaren Loot, som gikk sin seiersgang på en rekke internasjonale filmfestivaler. Lite visste han at det skulle ta tretten år å realisere sin neste film.

Hvordan holder du på motivasjonen gjennom så mange år?

– Det er et godt spørsmål. Jeg trodde virkelig ikke det skulle ta så mange år å realisere filmen. Det var en lang prosess som bestod av mange deler. Det hele startet med at jeg klippet en dokumentarfilm om døve personer, noe som igjen ledet til at jeg bestemte meg for å skrive et manus. Jeg startet med å skrive dette manuset alene i et par år. Deretter skrev jeg manuset sammen med broren min. Jeg ser tilbake på disse årene som veldig fine. Det er veldig krevende å jobbe med et manus, men Sound of Metal var et såpass viktig og givende prosjekt for meg. Jeg følte det var verdt å bruke mye tid på manuset. Det har vært øyeblikk hvor jeg har tenkt at manuset har vært ferdig, men så har det hele tiden vært ting å endre og forbedre, forteller han.

Det skulle ta tid å finne de rette produsentene til filmen.

– Flere av produsentene jeg møtte så for seg en mer kommersiell film. De ville bestemme over castingen. Men de navnene som ble nevnt, var jeg ikke særlig begeistret for. Det var viktig for meg at jeg fikk velge skuespilleren. Jeg måtte få lov til å lage min film. Selv om forarbeidet tok lang tid – veldig lang tid – gjorde det meg egentlig bare mer og mer interessert i å lage filmen. Jeg ble mer og mer glad i historien.

Etterstrebet autentisitet

For Marder var det viktig at filmen ikke skulle føles trygg.

– Jeg er ikke særlig glad i filmer som «safer». Hver gang noen bestemmer seg for å lage en såkalt «garantert» sukses, blir sluttresultatet uinteressant og tamt. Disse filmene blir rett og slett piece of shit.  Jeg var opptatt av at Sound of Metal skulle skytes på film, spilles inn kronologisk og at personer fra døvesamfunnet var foran kamera. Disse valgene ble ikke akkurat tatt godt imot i Hollywood. Da jeg pitchet filmen til mulige produsenter, fikk jeg hele tiden høre ting som at «vi kan lage denne filmen på en mye lettere måte», «vi kan filme i Europa og andre kostandseffektive steder», «vi kan caste et kommersielt navn i hovedrollen», «vi kan bruke en stand-in i scenene hvor hovedkarakteren spiller trommer» og så videre. Jeg ble veldig trøtt av alle disse møtene. Det skulle ta lang tid før jeg fant noen produsenter som delte min visjon, sier han.

Den 46-år gamle filmskaperen har selv et nært forhold til døvesamfunnet.

– Jeg vokste opp med en døv bestemor. Gjennom henne ble jeg kjent med andre som var døve. Jeg tror ikke jeg kunne ha laget denne filmen om jeg ikke hadde et personlig forhold til emnet. Det var viktig for å skildre dette samfunnet på en autentisk og ekte måte. Noe annet var ikke et alternativ.

Tilbød rollen over lunsj

Det var et nitid arbeid å finne denne rette skuespilleren til hovedrollen, forteller han. Arbeidet tok faktisk flere år. Men da han møtte Riz Ahmed (Nightcrawler, The Night Of, Rogue One) visste han at han hadde funnet den rette.

Hva var det med Riz som gjorde utslaget?

– Han la ned en enorm innsats. Og da mener jeg ENORM. Riz satte av syv måneder til å lære seg amerikansk tegnespråk, i tillegg til at han var mye i lag med døve. Han flyttet til Brooklyn for å lære seg å spille trommer, sier han og legger til:

– Før jeg møtte Riz, visse jeg ikke hvem han var. Jeg møtte ham for første gang under en lunsj. Men etter bare noen få minutter skjønte jeg at Riz var denne rette og tilbød ham rollen på stedet. Jeg har aldri møtt en modigere skuespiller. Han var villig til å ta en sjanse med denne rollen. Ingen av oss visste om det ville funke, men jeg måtte bare følge magefølelsen min.

Noe av det mest unike med filmen er lyddesignet. Som tilskuer føler man at man er inne i hodet til Riz sin karakter.

– Lyden har en såpass viktig rolle i filmen at jeg begynte å tenke det under manusskrivingen. Det finnes et uttrykk som heter «filmen kan reddes i klippingen». Men det er egentlig ingenting som kan reddes i klippingen. Dersom man tror noe kan reddes i klippingen, så har man en dårlig film! Det er med andre ord ekstremt viktig å tenke gjennom alle aspekter ved filmen, som lyddesignet, lenge før innspillingsstart.

En av få filmer om døve

Marder forteller at han hadde mange samtaler med komponisten og lyddesigneren Nicolas Becker (Arrival) ett år før innspillingen.

– Vi tilbrakte mange uker sammen og hørte på mange lydkonsepter i ulike settinger. Nærmere innspillingsstart hadde jeg, Nicolas og filmens fotograf Bradford Young flere workshoper om hvordan fotoet kunne brukes til å fortelle lyder. Under opptakene plasserte Nicolas flere kondensatormikrofoner på innsiden av klærne til Riz og på mange uvanlige steder. Målet var å skape et organisk lydbilde. Det skulle ikke føles tilgjort. Selve lydmiksen av filmen varte 23 uker. Lydarbeidet tok seks ganger så lang tid som innspillingen. Det er fordi lyden er en så sentral del av filmen, forteller han.

Det er laget ganske få filmer om døve. Hva tror du det skyldes?

– Det er laget en håndfull filmer om døve, men de er ikke sett av så mange. Jeg kjenner til flere døve filmskapere som sliter med å realisere filmprosjektene sine. Det er heldigvis eksempler på noen døve som har klart seg i filmbransjen. Det første navnet jeg tenker på er Marlee Matlin, som vant Oscar for Beste kvinnlige skuespiller for rollen i Children of a Lesser God. Dessverre er døvesamfunnet underrepresentert i filmbransjen. Jeg håper det vil bli noen endringer. For vi trenger flere fortellinger fra dette miljøet, sier han.

Sound of Metal vises på norske kinoer.