Var varsleren Bob Leuci en helt i kampen mot politikorrupsjon i New York på 1970-tallet eller en tyster som kun var ute etter å redde sitt eget skinn?

Regissør Magnus Skatvold har laget en dokumentarfilm med utgangspunkt i tilgang til den mest sentrale aktøren i den store korrupsjonsskandalen i New York på 1970-tallet. Med et omfangsrikt materiale gir han oss unik innsikt i en høyst interessant skandale vi har sett fortalt flere ganger på film. Blue Code of Silence er utvilsomt svært interessant og har kvaliteter på nivå med dokumentarer man sluker på Netflix og HBO Nordic.

Krig mot narkotika

New York på 1960-tallet. Hans far hater ideen om at Bob Leuci skal bli politi, men snart er Bob en av byens 31.000 politimenn. Snart blir han plassert i narkotikaavdelingen hvor han jobber på gata med informanter. Noen ganger gir han dem stoff gratis som en del av spaningsjobben. Dette var en tid hvor 275 gjenger preger byen, de hater politiet og går ikke av veien for å drepe dem. Nixon erklærer krig mot narkotika som han mener med tiden vil ødelegge USA.

Det opprettes en spesialenhet, Special Investigation Unit, som skal rydde opp i problemene. Enheten besto blant annet av tøffe tidligere soldater og ikke minst Bob. De førte en langt tøffere linje enn vanlig politi og de sto blant annet bak de sensasjonelle French Connection-beslaget. Enheten var eliten og de kunne gjøre hva de ville uten å bli tatt. Dette var en tid hvor politibetjenter var avhengig av å kunne stole på andre politifolk.

Taushetskodeks

Det var en tid med korrupsjon. Det var enorme summer i lokalene hvor de arresterte skurker og det var vanskelig å ikke forsyne seg fra fatet. Det var dessuten vanlig å få tilbud fra kriminelle med summer mange ganger høyere enn deres månedslønner. Problemet begynner for alvor når beslaget fra French Connection forsvant fra politiets eget lager. Tittelen Blue Code of Silence spiller på hvordan det er en taushetskodeks blant politimenn og hvor de ikke sier noe om andre politifolk. Denne uskrevne regelen blir brutt av Bob Leuci som blir informant i jakten på de korrupte.

Det handler om svik, hevn og krefter som ønsker å stanse Bobs vitnemål. Alle vil drepe Bob. Filmen veksler mellom intervju med Bob Leuci, hans familie, hans tidligere kollegaer og sjefer. Det korrupte rettssystemet blir også en del av historien. Som bildemateriale benyttes i tillegg et omfangsrikt og interessant arkivmateriale fra TV-nyheter og intervjuer fra den gang. Materialet er såpass variert at det aldri blir for ensidig.

Helt eller skurk?

Her er det førstehåndsinformasjon om klassiske ting du har sett på film med undercoverpolitiet som går med skjult mikrofon og hemmelige opptak. Filmens store spørsmål er hvorvidt Bob mottok bestikkelser. Om han er helt eller skurk er opp til seeren å finne ut av, uansett hva svaret blir er det uansett en svært fascinerende og godt fortalt historie.

Filmen hadde premiere under filmfestivalen i Bergen i fjor og det antas at den var ferdigstilt før George Floyd-hendelsen i USA i fjor vår. Filmen kommenterer ikke denne hendelsen, men tematikken med politiets maktmisbruk er i aller høyeste grad svært tidsaktuelt. Blue Code of Silence ble for øvrig også vist på DOC NYC som er USAs største filmfestival for dokumentarfilm.

Populærkultur

Går man inn i materien har Bob Leuci utvilsomt satt synlige spor i populærkulturen, spesielt i hardkokte politifilmer fra 1970- og 1980-tallet. Hjemme på kontoret til Bob henger filmplakaten til Prince of the City (1981) og vi ser blant annet romanen hans «Blaze» ligge lett eksponert. Etter karrieren skrev han flere romaner og Sidney Lumets Prince of the City er basert på deler av Leucis politikarriere.

De mange gjengene i Bronx som var en av årsakene til den nye enheten har vi sett i The Warriors (1979). William Friedkins film var ingen direkte filmatisering av hendelsene, men The French Connection (1971) var sterkt inspirert av beslaget gjort i New York. Leuci kjente selvfølgelig Frank Serpico udødliggjort i Lumets Serpico (1973) og James Mangold, som vokste opp i et politisamfunn i New York, ønsket med Copland (1997) å lage en film i stil med Lumets 1970-talls filmer. Man får plutselig en trang til å se TV-serien The Shield på nytt.