Dette er en postapokalyptisk monsterfilm gjort med riktige valg. Den tar hensyn både til den eldre garden vokst opp med sjarmerende monsterfilmer på 1980-tallet samt det yngre publikum flasket opp på YA-franchiser.
Vi kjenner konseptet fra 1980-tallets støvete og solsteikende postapokalyptiske bølge som kom i kjølvannet av den høyst populære Mad Max 2 (1981). Det var ingen grenser for tematikk og kreativitet i disse filmene, men i nyere tid har vi sett en grønnere og annerledes postapokalypse. Regissør Michael Matthews har selv uttalt at hans hovedinspirasjon kommer fra spillet The Last of Us fra 2013, men et lignende frodig univers har vi også tidligere sett i mystiske Alex Garlands Annihilation (2018).
Skilt ved katastrofen
I store trekk handler det om menneskeheten som har sendt opp raketter for å sprenge bort en asteroide med kollisjonskurs med jorden, men som skaper nedfall som får insekter til å muteres og bli gigantiske monstre. Og ikke minst utslettes 95% av jordens befolkning. Før katastrofen var Joel (Dylan O’Brien) i et forhold med Aimee (Jessica Henwick), de ble skilt under katastrofen, men nå får han et livstegn. Han setter ut på en reise fra sitt syv år lange opphold i en trygg bunkers til overflatens usikre og dødelige landskap.
Det har vært en oppsving i filmer om store gigantiske monstre de senere årene. Her varierer de muterte og gigantiske amfibiene og insektene fra padder store som lastebiler til tusenbein-lignende vesener i størrelse med en berg og dalbane-vogn. Det finnes også store snegler og flyvende maneter som får tankene på gli til den poetiske og vakre indiemonsterfilmen Monsters (2010) som også utspilles i svært frodig vegetasjon. Universet føles friskt og gjennomført og Love and Monsters (2020) byr på en vakker og varierende natur som har tatt tilbake dominansen fra mennesket.
Populærkulturell potpourri
Love and Monsters er en populærkulturell potpourri. Både historien, hovedpersonen og fortellermåten bærer likhetstrekk til Jesse Eisenberg i Zombieland (2009). På lignende vis møter vår hovedperson Joel og hans hund, et nikk til A Boy and His Dog (1975), to omflakkende overlevende på overflaten. Han må lære seg et sett med overlevelsesregler og den samme quirky humoren er så å si identisk. På samme måte kan man vel også tenke seg inspirasjonskilder fra overlevelse i bunker med monstre på utsiden i 10 Cloverfield Lane (2016), Tremors (1990) eller Joe Dante-filmer generelt.
Jeg har ikke sett Matthews debutfilm Five Fingers for Marseilles (2017), men i dette tilfellet er regien god og leken. Spesialeffektene er særegne og imponerende. Alt er laget på sjarmerende vis, men samtidig er det mye sololøp i åpent landskap med mye indre monologer. Fremdriften hakker litt, det er klisjefullt, men samtidig passe forfriskende til at det fungerer godt. På overraskende vis avsluttes filmen på temmelig uvanlig vis til å være en stor studiofilm. Og all honnør til castingen, det blir aldri feil med en film hvor Michael Rooker spiller råtass.
Lettbeint sci-fi
Det er et klassisk eventyr med hjerte, en lettbeint sci-fi film med humor laget av en filmskaper med pasjon og som har fått lov til å lage filmen på eget vis. Vanligvis blir filmer av denne størrelsen pålagt føringer av studiosjefer og ender oftest opp som produkt tilpasset en gruppe. Den hadde en kronglete start med endring av tittel og utsatt lansering før den i USA ble sluppet i fjor høst og nå på Netflix i resten av verden.
Kan strømmes på Netflix nå.