Nå og da dukker det opp uavhengige norske filmer laget utenfor det rigide støttemiddelsystemet og som ikke blir kinolansert. Tomas Sem Løkke-Sørensens De klarsynte (2019) er en av disse og nå er den tilgjengelig på Amazon Prime, DVD og Blu-ray.  

Journalisten Camilla (Kirsti Lovas) skriver artikkel om klarsynte og er spent på å finne ut hvilke evner de har. Sammen med videojournalisten Thomas (Tomas Sem Løkke-Sørensen) lager hun en dokumentar om temaet og filmer samtidig egne refleksjoner. Deres første intervju er med tidligere militær, nå klarsynte Frank. Neste intervju er med klarsynte Astrid (Oddrun Valestrand) som overrasker Camilla positivt og hun bestemmer seg for å teste ut et mysterium på henne. Camillas søster ble sist sett for 20 år siden og nå bruker hun en personlig sak og traume som et springbrett for å evaluere Astrids evner. Men så tar saken en grimmere vending.

Godt utgangspunkt

Sam Raimi laget en god thriller med utgangspunkt i en klarsynt med The Gift (2000), Clint Eastwood lagde dramaet Hereafter (2010) og vi har mange grøssere representert, blant annet The Conjuring-serien. Som en uavhengig liten norsk produksjon passer dette temaet som et godt utgangspunkt for De klarsynte. Vi kjenner godt til videojournalisme fra nettbaserte medier og formen aksepteres raskt. Journalisten Thomas stiller spørsmål til Camilla og kommenterer prosjektet underveis. I disse tider er vi heller ikke fremmed for at folk filmer seg selv og kommenterer i kamera.

Med sitt utgangspunkt fungerer De klarsynte i starten som en vri på TV-programmer med klarsynte som Åndenes makt. Men når historien utvikler seg og involverer en gammel forsvinningssak blir filmen mer og mer lik kriminalmysteriene og reportasjene vi har sett i TV-programmet Åsted Norge. Da de klarsynte får mørke vyer på saken som Camilla presenterer kommer de med sterke advarsler og ber henne styre unna. Sjangermessig tar den sådan en litt mørkere retning utover i filmen.

Naturlig skuespill

I starten fungerer det avslappede og naturlige skuespillet godt. Det hele har en stil og underfunderlig småmørk tone som kan minne om Henrik Martin Dahlsbakkens psykologiske drama En affære (2018). Slik som norsk grøssere pleier har også naturen en viktig rolle i De klarsynte. Skog og utmark fremstår som noe truende og står i kontrast til karakterenes ordinære urbane liv. Lyden er diagetisk og følger filmens univers og forsterker den dokumentariske illusjonen.

Den narrative strukturen fungerer greit. Filmen selges inn som en found-footage, men den bruker ikke sjangerens grep. Det er ikke råmateriale vi får se, dette er redigert sluttresultat som klipper sammen opptak fra ulike kilder. Kan man leke med ideen om at det vi ser i spillefilmen likevel er funnet opptak. Tja. På interessant vis påpekes det hele tiden at det er en dokumentar. Camilla og Thomas diskuterer stadig, på metaaktig vis, hvordan dokumentaren tar en annen og mer personlig retning. Dette er et smart grep som tar historien i en annen og god retning.

Helomvending

Men ved historiens helomvending, hvor det hele blir mer ubehagelig, mørkt og intenst, så faller filmen noe sammen. Spillet, historieutviklingen og spenningsoppbygningen har fungert godt frem til nå, men mister momentum. Karakteren Camilla har fortsatt en sterk drivkraft til å finne ut hva som skjedde med sin søster, men filmskaperens løsning og sjangerbrudd blir dessverre ikke intelligent nok eller godt nok spilt til at det blir troverdig. Det er dessuten noen spesialeffekter som, antageligvis grunnet lavt budsjett, ikke fungerer optimalt.

Det finnes mye originalitet i de mange norske lavbudsjettsfilmene innen sjangerfilm som i stor grad har kommet etter slasheren 22 (2001). Siden den gang har vi blant annet fått mer eller mindre vellykkede filmer som Brød & sirkus (2003), Reinert Kiils Hora (2009), César Ducasses Mørke Sjeler (2010), Alexander Nordaas´ Thale (2012), Severin Eskelands Lyst (2017) og Thomas Aske Bergs VampyrVidar (2017).

Sluppet internasjonalt

De klarsynte er produsert av Agendafilm AS og er skrevet, produsert og regissert av Tomas Sem Løkke-Sørensen. På samme måte som flere av de andre nevnte filmene har også De klarsynte både positive og mindre gode sider. Ideen er god, utførelsen til tider god, men den har hatt god nytte av eksterne briller på manussiden. Ytterligere hjelp fra flere profesjonelle skuespillere og effektskapere hadde også hjulpet på. Jeg setter pris på forsøket og håper filmskaperen får mer hjelp og skaffer det han trenger til neste spillefilm. De klarsynte har allerede blitt tilgjengelig for et internasjonalt publikum med tittelen The Psychics og all ære til regissøren for det han har fått til.

På Blu-ray utgaven av filmen finner vi Løkke-Sørensens kortfilm Den ulykkelige kvinnen (2009) med John Brungot og Henriette Steenstrup som ekstramateriale. Siden har regissøren laget ytterligere to kortfilmer hvor Snowy Desert (2020) var på programmet til den italienske sjangerfestivalen Fantafestival. De klarsynte kan sees på Amazon Prime og er dessuten utgitt på DVD og Blu-ray. Det er ikke en film for alle, men sjangerfantaster kan ta en titt.