Oscar-vinneren Promising Young Woman er en underholdende, tankevekkende og uredd hevnthriller som treffer tidsånden der det virkelig burde gjøre vondt.

Hevnfilmer er mer eller mindre en egen sjanger, gjerne anført av tause og slagkraftige menn – tenk Charles Bronson i Death Wish-serien. Det er imidlertid også laget en rekke slike filmer med kvinnelige hovedkarakterer. Ikke minst finnes det jo en egen undersjanger kalt «rape/revenge», som befinner seg i et slags moralsk suspekt skjæringspunkt mellom det feministiske og det spekulative.

 Treffer tidsånden

Promising Young Woman har på sin side plassert seg på skuldrene til både klassiske hevnthrillere og «rape/revenge»-subsjangeren, men her med et åpenbart feministisk og sterkt metoo-relatert fortegn.

Oppsiktsvekkende nok ble denne ikke voldsomt påkostede debutfilmen, regissert av britiske Emerald Fennell – som forut for dette var mest kjent som manusforfatter og showrunner på serien Killing Eve og skuespiller i The Crown – nominert til hele fem Oscar-priser. Den endte med å vinne statuetten for beste originalmanus, som også er signert Fennell. Muligens ikke uten sammenheng med at filmen så til de grader og så uredd treffer tidsånden, men på ingen måte ufortjent.

Systematisk hevn 

Allerede de første bildene, som viser mannerumper som vrikker seg på et dansegulv, vitner om at Promising Young Woman skal utfordre konvensjoner knyttet til kjønn, og det ikke uten en viss ironisk brodd.

På samme bar befinner Cassie (Carey Mulligan) seg tilsynelatende døddrukken, fram til en mer eller mindre tilfeldig kar tilbyr seg å følge henne hjem. Isteden tar han henne med til sin egen leilighet, der vi presenteres for det Cassie gjør hver helg: Hun bevitner hvordan disse mennene er i ferd med å forgripe seg på henne, for så å konfrontere dem med at hun ikke er så beruset og forsvarsløs som hun har gitt inntrykk av å være.

Den 30 år gamle tidligere medisinstudenten, som jobber på kaffebar og bor hos foreldrene sine, synes å ha valgt bort mye i livet til fordel for å gjennomføre sitt systematiske oppgjør med menns bedritne oppførsel mot kvinner. Gradvis skal vi få innblikk i bakgrunnen for dette. Men slik Cassie ikke helt er hva hun utgir seg for på utestedene, inntar filmen en slags midlertidig romantisk forkledning når hun begynner å date den sjarmerende barnelegen Ryan (Bo Burnham), som husker henne fra studietiden.

Aldri unnskyldende

Hevnfilmer handler naturligvis ikke om å vende det andre kinnet til. I denne typen filmer er hevnen gjerne søt å bevitne for tilskueren, samtidig som man kan spørre seg om hovedkarakteren egentlig kan oppnå noen forløsning gjennom gjengjeldelsen. Av og til også om straffen står i proporsjon til forbrytelsen.

Alle disse elementene er å finne i Promising Young Woman, som vel å merke er alt annet enn unnskyldende overfor overgrep – men som retter et kraftig og tankevekkende søkelys på forskjellige former for urett mot kvinner, inkludert hvor enkelt det er å bagatellisere eller endatil gi offeret en del av skylden.

Kraftprestasjon av Mulligan

Carey Mulligan – som for øvrig også er britisk – gjør en sann kraftprestasjon i hovedrollen som Cassie, en karakter som neppe er enkel å gestalte. Skuespilleren kan riktignok framstå som noe eldre enn rollefiguren (Mulligan var formodentlig 34 under innspillingen), men Mulligan veier mer enn opp for dette ved å gi henne alle de riktige nyansene, kombinert med en troverdig innbitthet.

Med fare for å virke flåsete: Når jeg nå forsåvidt har kommentert skuespillerens utseende, får jeg håpe det ikke bærer like galt avsted som det gjorde for Varietys filmkritiker Dennis Harvey da han gjorde noe lignende.

Bransjebladet valgte nemlig å tilføye en unnskyldning til Mulligan for kritikerens ordvalg i den publiserte anmeldelsen av filmen, etter at hun hadde kritisert dem i et intervju. Jeg er ikke enig i Harveys innvendinger til valget av Mulligan for rollen, men synes det var ryggradsløst og illojalt av Variety å ikke ta sin egen anmelder i forsvar. Om bladet mener at formuleringene hans om dette var upassende, burde de ha tatt redaktøransvar og bedt ham endre teksten før de publiserte den. Men kanskje var det en passende ironi i at den mannlige anmelderen på et vis fikk unngjelde for hvordan han omtalte en kvinnelig skuespiller i nettopp denne filmen. Og kanskje er det en lærdom her som jeg også burde ha tatt til meg.

Men la meg avslutte denne digresjonen med å understreke at Mulligans Oscar-nominasjon for rollen definitivt var på sin plass, og at hun i mine øyne er rett kvinne for rollen.

Mørk og forfriskende

Etter hvert som fortellingen tar nye vendinger, turnerer debuterende langfilmregissør Fennell ulike toneleier og til dels også stiluttrykk, men Promising Young Woman føles likevel ikke overdrevent sprikende (nei, her er intet intendert ordspill). Mye takket være dens gjennomgående humor, som er av det mørke og noe satiriske slaget som kan føre tankene til American Beauty og Falling Down. Samt hvor elegant filmen lar så mange elementer kommentere sitt sentrale tema – noe som vel også er et likhetstrekk med de to nevnte filmene.

Promising Young Woman skal dessuten berømmes for snedig musikkbruk, som omfatter konvensjonelt score, klassisk musikk og diverse poplåter – med ekstra poeng fra undertegnede for Paris Hiltons Stars Are Blind.

Gjengjeldelsene Cassie utfører har så avgjort en bismak, men det er først og fremst forfriskende at filmen på ingen måte unnskylder seg for å sette halen så hardt og brutalt på de forskjellige grisene. Promising Young Woman er med andre ord en hevnthriller som treffer tidsånden der det virkelig burde gjøre vondt.