Psykosia er en modig og formsterk debutfilm, men kunne ha trengt dypere inn i sin psykiatriske materie.

Psykosia er langfilmdebuten til den danske regissøren og manusforfatteren Marie Grahtø, som tidligere har gjort seg bemerket med flere kortfilmer. Hun skal angivelig også ha personlig erfaring med filmens tema – som er psykiatri og mer spesifikt psykose, slik den velklingende tittel røper.

Filmen utspiller seg på en psykiatrisk institusjon av den storslåtte, gammeldagse sorten i relativt pittoreske omgivelser. Pasientene synes utelukkende å være unge kvinner, nærmest så man – flåsete sagt, beklager det! – forventer å se Finn Skårderud i korridorene. Men her er heller ingen mannlige ansatte, uten at det er et uttalt poeng, og stedets overlege spilles av Trine Dyrholm.

Hit ankommer filmens hovedkarakter Viktoria (svenske Lisa Carlehed), en forsker på selvmord som vi snart forstår at har en viss befatning med fagområdet utover det rent profesjonelle. Hun er satt til å behandle den suicidale Jenny (stjerneskuddet Victoria Carmen Sonne, mest kjent her hjemme for Holiday (men også Vinterbrødre og Neon Heart anbefales)), som har vært innlagt i store deler av sitt liv.

Ekko av Persona

Handlingen foregår etter alt å dømme i nåtiden, men filmens univers er fullt av anakronismer – og det er mer ved Viktoria enn den tilkneppede klesstilen som framstår viktoriansk.

Dette er en påfallende formsterk film, preget av en besnærende og gåtefull stemning mer i tråd med karakterens indre landskap enn den nokså kjølige og sterile institusjonen de befinner seg i.

«Psykoanalysen er et kunstverk», sies det i filmen, og den er aldri særlig konkret i sin skildring av selve behandlingen. Snarere enn å minne om andre filmer fra lignende settinger som Gjøkeredet og Girl, Interrupted, fører Psykosia tankene mot Ingmar Bergman – til dels Hviskninger og rop, men først og fremst Persona. Sentralt står nemlig en gradvis utvisking av de personlige grensene mellom Viktoria og Jenny, endatil skildret med bruk av nærbilder inspirert av sistnevnte Bergman-mesterverk. Kanskje er også tittelen Psykosia en slags hilsen til samme film?

Savner dypere innsikt

Den langt på vei kompromissløse Psykosia er unektelig en modig debutfilm, og det er ikke mindre beundringsverdig at den formodentlig er en svært personlig film. Men derfor er det også skuffende at filmen framstår mer som en oppvisning i form enn av innhold som virkelig berører. Etter hvert savner man en dypere innsikt i de sentrale karakterene og årsakene til deres lidelser – og det blir et aldri så lite antiklimaks når fortellingen i tillegg tar en vending som ikke føles særlig original eller så overraskende som den er ment å være.

Likevel er det ikke noe i veien med grunnideen i seg selv, og Marie Grahtø skal ikke minst berømmes for sin introspektivt utforskende tilnærming til dette temaet. Men om fortellingen hadde trengt enda lenger inn i psykosen, kunne den kanskje også i større grad bidratt til viktige erkjennelser hos oss i kinosalen.