Den danske filmen Villmenn – med handling lagt til Norge – er velspilt og underholdende, men når ikke dypt nok i sin utforskning av moderne og tradisjonell maskulinitet.

Villmenn handler om den middelaldrende Martin (Rasmus Bjerg), som har forlatt det konforme rotteracet hjemme i Danmark for å leve som en slags viking ute i den norske naturen, komplett med pelsbekledning og pil og bue.

Men uansett hvor mistilpasset han følte seg i det moderne livet, må Martin også sies å være en nokså patetisk villmarksmann. Utmattet av flere mislykkede jaktforsøk oppsøker han en matbutikk for å fylle sine primærbehov – men nye problemer oppstår i det ekspeditøren nekter ham å bytte varene mot skinnfeller eller redskaper.

Så støter han på en noe yngre landsmann (Zaki Youssef), som på sin side er på flukt med en bag full av pengesedler. Etter et uheldig sammenstøt med det lokale politiet, legger det relativt umake paret på ferd gjennom skog og over fjell mot det som etter sigende skal være en vikinglandsby, mens lovens håndhevere forsøker å kartlegge hvem og hva de har med å gjøre.

Studie av mannsrollen

Filmens hovedperson Martin kan for så vidt minne om en karakter hentet fra en Erlend Loe-roman, men Villmenn slekter mer til Joel Schumachers Falling Down med sin studie av mannsrollen innenfor visse sjangerfilmrammer – selv om det må innvendes at temaet behandles på mer interessant og dyptgående vis i nevnte nittitallsklassiker.

Ikke desto mindre er de to bortkomne mennene ment å danne utgangspunkt for en diskusjon om moderne og tradisjonell maskulinitet, noe som også belyses gjennom den aldrende lensmannen (Bjørn Sundquist) og hans to betjenter (Håkon T. Nielsen og Tommy Karlsen).

De ikke altfor effektive eller mannsterke politikreftene tilfører dessuten en til dels «coensk» humor til filmen, som best kan kategoriseres som en sort komedie.

Gode, men uforløste ideer

Sant nok er det en del å humre av underveis, og de danske skuespillerne (som blant andre også inkluderer Sofie Gråbøl) og deres norske kollegaer (som det er nokså mange av) leverer alle solide prestasjoner. Og ikke minst har filmen noen gode ideer – men dessverre blir de aldri fullt forløste.

Én ting er at regissør Thomas Daneskov med hell kunne ha gitt filmen et mer særpreget filmatisk uttrykk, ved for eksempel å rendyrke western-aktige grep eller noe lignende. Det største problemet er imidlertid at fortellingen, etter en god oppbygning i første akt, beveger seg i litt for sjangervante spor, og dermed går seg litt vill i forhold til den sentrale tematikken. Joda, det nås et klimaks hvor en og annen maskulin mestringsfølelse gjenvinnes, men dette framstår i beste fall naivt – ikke helt ulikt hovedkarakteren selv, i grunn.

Vi burde nok også ha fått noe mer inngående kjennskap til den samme Martins historikk forut for hans drastiske valg om å flytte ut i naturen, selv om det i utgangspunktet er prisverdig at filmen ikke overøser oss med bakgrunnsinformasjon om rollefigurene.

Jeg ønsker så absolutt velkommen flere filmer om mannsrollen, til tross for at temaet ikke akkurat kan sies å være forbigått i nyere filmhistorie. Og Villmenn er strengt tatt ingen dårlig film, men det oppleves – ironisk nok, med tanke på hva den handler om – som at den sliter litt med å finne sin sanne identitet. Først og fremst i form av en kjerne i hva den vil si om maskulinitetsproblematikken.