– Å legge en romantiske komedie til en slakterforretning ga mulighet til sette ulike miljøer og mentaliteter opp mot hverandre, forteller regissør Christopher Thompson om Mør og saftig!. Cinema møtte ham sammen med hovedrolleinnehaver Géraldine Pailhas, som også er filmskaperens ektefelle.

Den franske romantiske komedien Mør og saftig! handler om den single, middelaldrende kvinnen Charly, som mister jobben som redaktør av et motemagasin parallelt med at hun like plutselig mister faren sin. Først tenker Charly å legge ned den gammeldagse slakterforretningen i Paris han har drevet i en årrekke, som hun får i fanget med hans bortgang. Så overtaler farens kollega Martial henne til å prøve å fortsette driften – noe som ikke blir mindre utfordrende av at de to har en nylig avsluttet Tinder-historikk.

Cinema har tatt en prat med regissør Christopher Thompson og hovedrolleinnehaver Géraldine Pailhas om den premiereaktuelle filmen via Zoom.

Hvor kom idéen fra? Begynte det med at det skulle være en romantisk komedie, eller at det skulle dreie seg om en slakterforretning – som vel ikke er noe opplagt utgangspunkt for denne typen film?

– Det var en kombinasjon. For noen år siden ble jeg interessert i min lokale slakterforretning, som jeg så at var en sentral del av nabolaget. På et vis er det noe mer ekte ved slike butikker, det ligger et ansvar i det å bringe produktet fra levende dyr til tallerkenene våre. Det er også en tradisjonell form for forretning, og – i hvert fall i Frankrike – et yrke som vanligvis har blitt utført av menn. Dette resonnerte med at jeg ville skrive en romantisk komedie, hvor to ulike miljøer kunne settes opp mot hverandre, med en kvinnelig hovedkarakter som kjemper seg fram i en mannsdominert verden, sier regissør og manusforfatter Thompson.

Måtte vente på rollen

Denne rollefiguren spilles altså av Pailhas, som også er filmskaperens ektefelle.

– I begynnelsen var jeg ikke involvert i prosjektet, annet enn at Christopher ba meg lese flere utkast til manuset. Og jeg kunne ikke unngå å bli tiltrukket av rollefiguren. Først minnet hun ikke om meg selv, men så oppdaget jeg noen deler som nok var stjålet fra meg. Særlig at hun har vokst opp med en far som ønsket at hun skulle være en gutt. Alle barn ønsker jo å leve opp til foreldrenes forventinger, og det å være en skuffelse er noe du forsøker å endre på hele livet. Dette var det første som tiltrakk meg ved karakteren, forteller Pailhas.

– I tillegg syntes jeg det var et glimrende manus, og jeg har alltid ønsket å spille i en romantisk komedie. Men jeg måtte vente til Christopher bestemte seg for å gi rollen til meg. Da han og medforfatteren besluttet å la karakteren være passert 40, som jo er svært sjelden i romantiske komedier, forstod jeg at rollen langsomt kunne bli min, legger hun til.

– Jeg bruker alltid en del tid på å prøve ut ulike retninger og muligheter, noe jeg tror er positivt for den kreative prosessen. Jeg ønsket å utvikle historien noen runder før jeg landet på den ideelle skuespilleren til å virkelig bli rollefiguren. Men denne personen var naturligvis rett foran øynene mine. Ikke bare det, Géraldine var også en viktig inspirasjonskilde for å skape en karakter i førtiårene, full av skjønnhet og energi, som står overfor et punkt i livet hvor hun er nødt til å gjenoppfinne seg selv og tilknytningen til der hun kommer fra, utdyper Thompson.

– Noen filmskapere sier at castingen er 90 prosent av jobben, og det er så absolutt noe i det. Og Géraldine er en fantastisk skuespiller, som kan tilføre noe nytt i hver eneste tagning. En særegen side ved dette samarbeidet, er jo at jeg kjente til spesifikke, intime ting ved henne, som et bestemt smil eller glimt i øyet. Noen ganger prøvde jeg å få fram akkurat det, og likevel fikk jeg noe som overrasket meg. Det var et veldig rikt og givende samarbeid, fortsetter han.

– Da jeg fikk rollen, var det viktig for meg å gi Charly min rytme, på et vis. Det var en glede å kunne spille en som faller og reiser seg igjen en rekke ganger – uten å være noen superhelt, men en moderne kvinne, tilføyer Pailhas.

Moden kjærlighet

Som dere har vært inne på, handler det om litt mer voksne mennesker enn man vanligvis ser i romantiske komedier. Fortell om dette valget og hva det ga til filmen?

– Dette var også noe som kom underveis i prosessen, at det er en kjærlighetshistorie mellom to mennesker midt i livet. Om en kvinne som ikke har hatt tid til å stifte familie, fordi det kan være utfordrende å kombinere med en karriere på et høyt nivå. Det kan også ses i sammenheng med valget av et tradisjonelt arbeidsmiljø, en familiedrevet slakterforretning. Jeg innså at det ikke bare var en romantisk komedie, men også en film om familie – og hva vi gjør med det vi overtar gjennom familien, svarer Thompson.

– Det gjør den romantiske komedien dypere, litt som de klassiske amerikanske komediene av regissører som Ernst Lubitsch og Frank Capra, som handlet om kjærlighet og yrkesliv, på en lett og dypsindig måte på samme tid, sier Pailhas.

– Det var viktig å finne den rette balansen mellom noe ekte og rotfestet i virkeligheten, og rytmen og lettheten til en romantisk komedie, supplerer regissøren.

– I tillegg må man vel forholde seg til en del konvensjoner for den romantiske komediesjangeren, som også lett kan tippe over i klisjeer?

– Absolutt. Når det gjelder de respektive miljøene Charly og Martial kommer fra, moteverdenen og slaktervirksomheten, så har også disse sine stereotypier. Men jeg ville ikke at de skulle være karikerte, de skulle være virkelighetsnære. Når du skal lage en romantisk komedie, er det imidlertid noen punkter underveis som du må innom. Det er vanskelig, men man må prøve å formidle denne reisen på en måte som er overraskende, morsom eller rørende, sier Thompson.

Kontroversielt valg av setting  

Filmen omhandler møtet mellom det tradisjonelle og det moderne, hvor den kvinnelige hovedpersonen tar med seg sine mer moderne yrkeserfaringer inn i den mer tradisjonelle forretningen.

 Samtidig er handlingen lagt til en slakterbutikk, i en tid hvor mange er kritiske til kjøttindustrien og verdens konsum av kjøtt. Var dere bekymret for at det kunne være kontroversielt?

– Vi var ikke egentlig bekymret, men medmanusforfatter Fabrice Roger-Lacan og jeg diskuterte selvfølgelig alle disse sidene ved historien. Å legge den til en slik butikk ga mulighet til å ta opp en rekke temaer, som vegetarisme, dyrevelferd og miljøproblematikk – som er noe denne typen tradisjonelle forretninger konfronteres med i møte med den moderne tiden. Det hadde vært problematisk om vi ikke tok opp disse temaene. Men det er også mange i denne yrkesgruppen som er opptatt av å utføre arbeidet på en riktig måte, sier Thompson.

– Selv spiser jeg kjøtt, men har en helt annen holdning til det enn da jeg var barn. Verden har endret seg og fortsetter å endre seg. Jeg har stor respekt for folk som ikke spiser kjøtt eller prøver å endre kjøttkonsumet i samfunnet radikalt. Men jeg tror også at man må inkludere alle i samtalen for å skape endringer, legger han til.

Fysisk komedie

Hvordan var balansen mellom komedie og drama for deg som skuespiller, Géraldine?

– Hovedsakelig handlet det om å tilnærme meg karakteren på en naturalistisk måte. Men noen scener er nokså burleske, nærmest som en hyllest til gamle stumfilmer, med en mer fysisk form for komedie. Det var en morsom utfordring, hvor jeg fikk nytte av mine tidligere erfaringer som danser.

Christopher, fortell om valget av Arnaud Ducret i den mannlige hovedrollen, eller «love interest’en», om man vil?

– Arnaud kommer fra en helt annen fransk filmtradisjon enn Géraldine. Hun har spilt i en rekke filmer av kjente auteurer som Maurice Pialat og François Ozon – mange seriøse roller, selv om hun også har gjort noe komedie før denne. Han har på sin side bakgrunn som standup-komiker og har spilt i flere populære komedieserier. Han var først og fremst den beste for rollen, og det var viktig at man kan tro på dem som et par. Men jeg syntes også at motsetningen mellom dem var interessant. Han er fysisk stor og jordnær, en litt sånn populær heltetype. Men måten de begge brukte fysikken sin på og lekte med den, fungerte veldig bra. De er et annerledes par enn man pleier å se i fransk film.

– Jeg satt stor pris på ham som motspiller. Selv om vi har forskjellig bakgrunn, har vi mye til felles – deriblant rytmen, som er essensielt i komedie. Fysisk sett er det nesten som to dansere, hvor den ene ofte må følge den andre, og det føltes som vi hadde danset sammen lenge. Ikke alle skuespillere benytter seg av dette, for det er egentlig ganske komplisert. Jeg kan ikke huske å ha hatt den formen for kjemi i kroppsspråket med andre skuespillere, legger Palhais til.