«Barn» med fine øyeblikk, men for lang og repeterende

4

Dag Johan Haugeruds tredje spillefilm er ute på kinoene, med en pangstart fra filmfestivalen i Venezia, et utmerket opplegg til en suksess for en kunstnerisk film.

Den bærer også umiskjennelig preg av Haugeruds elegante rolleutforming, casting og replikk-konstruksjoner, slik vi så dem utført i debuten Som du ser meg (2012). Han bruker også her mange av de samme skuespillerinnene, som Henriette Steenstrup som skolelederen Liv, Andrea Bræin Hovig, som moren Eva og Anne Marit Jacobsen som den eldre moren Torunn. De er mesterlige i sine tolkninger og fremfører de flotte dialogene overbevisende og distinkt. Også Jan Gunnar Røyse som læreren Anders og Hans Olav Brenner som faren Sigurd er fascinerende. Haugeruds utvilsomme styrke er innrammingen av et slikt plot. Men mine innvendinger går på lengden av filmen (2 t 20 min) og dramaturgien i den.

Ulykke

Historien dreier seg i korthet en ulykkeshendelse. En ung jente, Lykke, spilt av Ella Øverbye, kommer i skade for å ta livet av en skolekamerat ved å slå til ham med ranselen. Han får hjerneblødning og dør. Filmen starter distinkt med denne hendelsen, som vi ikke ser, men aner. Deretter utspiller det seg krevende og avslørende scener på skolen og mellom foreldrene til Lykke. Hva skjedde, hvordan kunne det skje, hvem har skylden, ble hun mobbet? Scenene avgrenses med oversiktsbilder fra byen, samt natur og miljø-tablåer, som gir ro og ettertanke til handlingen, fint fotografert av Øystein Mamen og godt arrangert med fin musikk av Arnaud Fleurent-Didier og Peder Kjellsby, lydsatt av mesteren Gisle Tveito.

Konstruert kjærlighetshistorie

Barn (2019) 157min | Drama | 13 September 2019 (Norway) Summary: Lykke (13), the daughter of a prominent Labour Party politician, has accidentally beaten her classmate Jamie, the son of a local right wing-politician, to death. Lykke claims Jamie's death ... See full summary »
Countries: Norway, SwedenLanguages: Norwegian

Det er mye fin dramatikk i scenene, men de er fremfor alt for mange for lange og stundom repeterende. Et diskutabelt innslag i filmen er også en noe konstruert kjærlighetshistorie mellom skolelederen Liv og den døde guttens far Per Erik, spilt av Thorbjørn Harr. Han er nemlig Frp’er. Dette problematiseres også i filmen, «hvordan kan du, Liv osv.» men det tilfører ikke plottet noe særlig og virker konstruert og unødvendig. Samt at fokuset på ungdommene forskyves. Filmen dreier seg jo om ulykken og de voksnes reaksjoner på den, på hva som skjedde og ikke minst på reaksjonene hos de voksne.

Vi ser for lite til ungdommene. Lykkes rolle er svakt tegnet og diffus. Den døde gutten ser vi kun på bilder. Det er ingen reaksjoner blant skolekameratene, de er også fraværende og dette svekker filmens troverdighet.

Dramaturgi

Haugeruds utgangspunkt er eksistensielle, moralske og filosofiske betraktninger. Han er en god arkitekt, men han burde hatt en byggmester (dramaturg) som hadde re-konstruert fortellingen hans. Dramaturgene er en stor mangelvare i svenske og norske filmer, der har vi mye å lære av våre venner i København og deres fint konstruerte og ofte rendyrkede inn – til – beinet kuttede fortellerformer.

Dag Johan Haugerud har preget mye av mediebildet i de siste ukene med store intervjuer, ikke minst på grunn av uttaket til Venezia. Men det spørs om dette hjelper filmen i markedsføringen. Han forteller om sine tvil og sine tanker, men vil dette fenge et kinopublikum? Jeg er også spørrende til tittelen, den er litt lukket, den engelske Beware of children ville vært langt å foretrekke.