For nøyaktig 50 år siden hadde Gudfaren kinopremiere. Med tre Oscar-statuetter fikk den raskt renomme som en av filmhistoriens aller beste filmer og i dag bør du gjøre et gjensyn med filmen.    

Etter å ha vunnet Oscar for beste manus med Patton (1970) var Francis Ford Coppola en ettertraktet mann i Hollywood. I løpet av få år skulle han lage filmatiske hjørnesteiner som The Godfather (Gudfaren, 1972), The Conversation (Avlyttingen, 1974) og The Godfather Part II (Gudfaren Del II, 1974). På midten av 1970-tallet var han i midten av 30-årene, hadde vunnet fem Oscar-priser og var bransjens mest ettertraktede filmskaper. Men det hele kunne gått svært annerledes.

På 1960-tallet hadde halvparten av hjemmene i USA fått fjernsyn. Filmstudioene tok færre kreative sjanser og investerte mindre i kvalitetsfilmer. Færre filmer ble laget og kun innovasjon kunne føre til økonomisk kinosuksess. Mario Puzos roman «Gudfaren» ble utgitt våren 1969 og ble raskt en suksess. Likevel ville ingen hos Paramount som hadde filmrettighetene ta boken til filmen og ingen ville regissere den. Årsaken var at sjangeren gangsterfilm ikke var noe sikkerstikk på denne tiden.

Var egentlig ikke interessert

Coppola var rundt 30 år, hadde ingen penger, to unger samt en på vei, men han hadde italiensk bakgrunn. Studioet Paramount var bare ute etter en rask økonomisk gevinst og fattet interesse for ham da de slik kunne peke på at en italiener hadde laget filmen. Han var en kjent manusforfatter, men var relativt ny i bransjen. Derfor var Paramount sikker på at de kunne styre ham og i tillegg få kostnadsfrie omskrivinger av manus på kjøpet med ham som regissør. Coppola var derimot ikke interessert. Da han etter hvert likevel takket ja til prosjektet var det ingen som hadde høye forventinger til filmen.

Introduksjon av patriarken Corleone ble til da en annen manusforfatter fikk lese de første sidene og påpekte at da åpningen i Patton var så briljant så burde han også gjøre noe lignende med Gudfaren. Dermed introduseres Don på uvanlig vis i sitt svært mørke kontor under filmens ellers lyse bryllup. Men så endret alt seg når romanen blir en gigantisk bestselger. Studiosjefene ville være mer involvert og bestemme alt. Coppola var nære på å få sparken flere ganger, men da studiosjefene etter hvert fikk se scener fra innspillingen ble de overbevist om at regissøren viste hva han gjorde.

50 år senere er Gudfaren en film som bare blir bedre for hver gang man ser den. I forbindelse med 50-årsjubileet av den første filmen har regissør Coppola medvirket til en helt ny restaurering av filmene og med 5.000 arbeidstimer har universet blitt oppgradert og forbedret til 4K med høyere oppløsning, mer dybde, detaljer og oppfrisket fargepalett.

Gudfaren

Mario Puzos roman «Gudfaren» fra 1969 skulle bli en av de mest suksessfulle utgivelsene noensinne og skulle etablerte populærkulturelle linjer som «jeg skal gi ham et tilbud han ikke kan avslå».

Det var en fiksjonshistorie med uklare linjer mellom helt og skurk, men basert på Puzos omfattende undersøkelser. Puzo skulle siden samarbeide med regissør Francis Ford Coppola for å skrive filmmanuset. Han fikk kun 85.000 dollar for filmrettighetene til romanen og kun 100.000 dollar for sitt arbeid på filmmanuset som siden vant Oscar for beste adapterte manus.

Vito Corleone er overhode og Don for en av New Yorks fem mafiafamilier som stadig ligger i stridigheter med hverandre. Tonen settes med den lange åpningssekvensen fra hans datter Connies bryllup. Det er ekstravagant og med svært celebre gjester til stede. Under bryllupet tar Don Corleone imot et knippe av gjestene på sitt kontor. Det spenner fra begravelsesagenten som trenger hjelp til å hevne sin skamferte datter til smørsangeren som trenger hjelp til sitt Hollywood-gjennombrudd. Her etableres Corleone-familiens sterke forgreininger til landets mektigste beslutningstagere.

Gudfaren er en film om hvordan drive en mektig mafiafamilie med dens goder. Samtidig viser den skyggesidene med likvideringsforsøk, etiske problemstillinger til forretningsområder som narkotika og hvordan feil valg kan føre til en krig. Makten går i arv fra far til sønn og filmen etablerer raskt yngstesønnen Michael (Al Pacino), som har distansert seg fra familien, som en sentral karakter i historien. Han er den ufrivillige arvtageren som endrer seg fra måteholden idealistisk soldat til selvsikker og ubarmhjertig lederskikkelse. Michaels opphold på Sicilia gir oss et blikk på familiens opphav samtidig som det gir et pittoresk avbrekk fra det skitne og urbane New York.

Gudfaren stammer fra en svunnen filmtid hvor man gjerne startet en tre timer lang film med en bryllupsscene som varer en halv time, ikke ulikt Hjortejegeren seks år senere. Ingenting er forhastet, karakterene får lov til å bli grundig presentert og ikke minst får de tid til å utfolde seg. Mafiaens historie og ekspansjon strekker seg fra alkohol, kvinner og utpressing til lukrativ narkotika- og kasinovirksomhet. Kontrastene er mange, som forskjellen mellom Don Corleones avbalanserte og overveide tanker til hans eldstesønn Sonnys impulsive og korttenkte voldsomheter. Vi serveres klassiske replikker på løpende bånd som «Revenge is a dish best served cold» og minneverdige scener som hestehodet i sengen. Den ikoniske filmmusikken til Nino Rota ble ekskludert fra Oscar da den hadde blitt brukt i en tidligere film, men den byr utvilsomt på en av filmhistoriens mest gjenkjennbare melodier.

Gudfaren Del II

Coppola skulle bli sin egen fiende der Gudfaren ble en så stor suksess at alt han gjorde i etterkant ble vurdert opp mot den.

Regissøren hadde planlagt at Brando skulle gjøre rollen som den unge Vito Corleone i oppfølgeren, men det hadde oppstått ondt blod mellom Brando og Paramount-sjefene. Heldigvis hadde regissøren et ess i ermet med Robert De Niro rett fra Mean Street (1973).

Over et halvt år etter den amerikanske premieren kom Gudfaren Del II på norske kinoer 1975. Den direkte fortsettelsen begynner med Michael Corleone som nå har blitt Corleone-familiens nye Don etter de turbulente hendelsene som avslutter første film. Gudfaren Del II (1974) forteller to parallelle historier som dekker både fortid og nåtid. Fortiden vies til Vitos dager som ung gutt hvor hans bror og mor blir drept av Don Cicci og Vito må smugles ut av Sicilia og til Amerika for å unngå blodhevn. Historien fortelles videre med en behersket og forutseende voksen Vito, spilt av Robert De Niro, som arbeider seg opp til en ledende posisjon i New Yorks italienerkvartal og mafia. Det hele endrer seg i 1917 da Vito introduseres for den kriminelle verden og møter mektige folk som presser forretningene i italienerkvartalet for beskyttelsespenger.

I sterk kontrast til Vitos fremgang får vi Michaels maktposisjonering og personlige fall. Michaels fortelling er en litt annen variant av den vi ser med Don Corleone i første film. Michael har nå blitt toppsjefen blant mafiaen i New York og bryllupet i første kapittel er erstattet av Michaels sønns første altergang. Nok en gang får vi et storslått selskap med samme type gjester. Året er 1958 og nå er det Michael som tar imot viktige gjester på sitt kontor, blant annet en senator som prøver å presse ham for en kasinolisens.

Gudfaren Del II serverer storslåtte sekvenser med et ubeskrivelig antall statister ved Vitos ankomst til Ellis Island og fantastiske byscener fra New Yorks svunne tid. Publikum har sympati for djevelen og ser opp til, og fascineres av, den etter hvert voldelige Vito som bygger et imperium. Det er den klassiske historien om fremgangen og fallet til en amerikansk gangster som blir stadig mer megalomansk og paranoid. Familieliv og kriminalitet går hånd i hånd og skyggesiden av dette livet er en dysfunksjonell familie som rakner. Michals forhold til søsteren Connie og broren Fredo surner og det blir like anstrengt med kona Kay.

Selv om Al Pacino spiller hovedrollen er det Robert De Niro i birollen Vito Corleone som stjeler filmen og vinner Oscar. De Niro, med italienske aner, er født og oppvokst i Little Italy i New York og kjent for sin method acting. Han studerte opptak med Marlon Brando fra første film, dro til Sicilia for å studere språket, men ble forvirret av alle dialektene. Til slutt trente og finpusset han en slags felles siciliansk uttale med en siciliansk person som bodde i Los Angeles. De Niros prestasjon som Corleone er i toppsjiktet blant hans mange sterke roller og det er nesten så man ønsker at hele filmen kunne ha dreid seg rundt denne rollen.

Gudfaren Del III

For å feire dens 30-årsjubileum gikk regissør Francis Ford Coppola tilbake til filmen, restaurerte den og klippet den om. Resultatet ble en ny versjon med tittelen The Godfather Coda: The death of Michael Corleone.

Vi har nå fulgt familien i snart fire tiår og tredjefilmen utspiller seg i 1979. Michael har to mål; å gjøre lovlige forretninger og finne en etterfølger, men ønsket om å komme seg ut av dette livet er vanskeligere enn Michael Corleone trodde, eller som han sier i filmen; «Just When I Think I’m Out, They Pull Me Back In». I tillegg til nye klassiske sitater får vi nok en gang en nostalgisk reise tilbake til Sicilia hvor Michael ser tilbake på sin fortid.

Michael ønsker å trekke seg fra det kriminelle livet og ønsker å kjøpe seg inn i et lovlydig og legitimt prosjekt. Corleone selger kasinoene og inngår en avtale med Vatikanet for å kjøpe selskapet Immobiliare. Åpningsscenen er nok en gang en storslått fest hvor Corleones stiftelse, ledet av hans datter Mary, gir 100 millioner dollar til Vatikanets arbeid for fattige. På sitt kontor tar han imot personer som vil vise sin takknemmelighet samt de med problemer. Mafialederen Joe Zasa og Michaels nevø Vincent er i konflikt og Michael må løse den før det eskalerer.

Tredjefilmen tar et steg opp fra gatens kriminelle plan til erkebiskopen, Paven, Vatikanet og et høyere finansielt nivå. Fra ulovlige transaksjoner til en legitim forretningside. Samtidig som dette fører til konflikter innad i mafiaen fører et forhold mellom hans datter Mary, spilt av Sofia Coppola, og den aspirerende nevøen Vincent, spilt av Andy Garcia, til andre utfordringer. Filmen mangler dessverre elegansen og finessen vi har sett i de to foregående filmene. 1990-tallets actionfilmutrykk passer ikke helt inn i dette universet og den visuelle 1970-talls estetikken er ikke like elegant som den fra de mer klassiske periodene i de to første filmene. Filmens styrke ligger i den utstrakte og svært herlig orkestrerte avslutningen. Under en operaforestilling skal brikkene falle på plass og mafiaens nøkkelpersoner skal felles. Det er intrikat og herlig redigert kaskade av hendelser fortalt med utsøkt kløkt.

Coda betyr epilog og avslutning og Gudfaren Del III er filmen som på frittstående vis avslutter og konkluderer historien til Corleone-familien. Coppola ønsket allerede da filmen ble sluppet i 1990 at den skulle ha den noe mer komplekse tittelen The Godfather Coda: The death of Michael Corleone. Nå har han fått muligheten av produksjons- og distribusjonsselskapet Paramount til å bruke tittelen og gå tilbake og gjøre endringer for å forbedre den. Alt i alt er det fortsatt den samme filmen. Starten og slutten er merkbart forandret og den er fem minutter kortere. Den fungerer hakket bedre enn kinoversjonen og ved fremtidige gjennomsyn av trilogien vil nok dette være den foretrukne versjonen.

Ny jubileumsboks

Alle tre filmene slippes nå i nyoppussede versjoner til en 9-disc utgivelse med alle filmene på Blu-ray og 4K-plater. The Godfather Coda: The death of Michael Corleone er for første gang den offisielle utgaven av tredje film i en samleboks.

Samleboksens nye bonusmateriale beskriver i hovedtrekk hvorfor man bør oppgradere. Minidokumentaren Full Circle omhandler arbeidet med restaureringen. De har funnet nytt materiale siden forrige restaurering i 2007 og dette var en god grunn til å restaurere den på nytt med nye teknikker. De tok restaureringen fra 2007 og med omhu gjorde de den enda bedre til dagens 50-årsjubileum. Dette ble gjort hos Coppolas eget studio American Zoetrope.

Det hele begynte da Francis Ford Coppola fikk en ide om hvordan han ønsket å få klippet om tredjefilmen, og da ble den av naturlige årsaker restaurert først. Deretter tok de den første og andre filmen i trilogien og gjorde restaurering til denne 4K-utgivelsen med høyere oppløsning, dybde, detaljer og fargepalett. Alt er forbedret. De jobbet med dette i fem år og klokket inn over 5000 arbeidstimer. Hva dette har kostet sies det ingenting om, men det er ikke billig. Dette innsynet er dog svært interessant for de med pasjon for hvordan eldre filmer oppdateres med ny teknologi til nye formater. Passelig nerdete innhold på 16 minutter.

Gjennom tretten minutter forteller Capturing the Corleone filminnspillingen fra synsvinkelen til Steve Schapiro som var stilbenfotograf på settet. Han fulgte innspillingen og ved hjelp av en lydsikker boks knipset han fotografier under innspillingen av filmen. Han jobbet for Life Magazine, tok det velkjente bildet av Brando med mørke øyne og katt i fanget, og sørget for at filmet på uvanlig preget magasinets forside for 50 år siden. På samme måte som filmmagasiner i dag har Gudfaren på sine forsider i forbindelse med filmens 50 årsjubileum. Han byr på interessante anekdoter fra innspilling visualisert av blant annet Dick Smiths sminking av 47 år gamle Brando til Don Corleone. Det øvrige materialet er det som har vært inkludert på tidligere utgivelser.

For de som ikke får nok av dette universet så byr dette jubileumsåret på ytterligere underholdning. Om kort tid kommer miniserien The Offer som kommer i forbindelse med jubileet og som omhandler produsenten Albert S. Ruddys kamp for å få laget Gudfaren. The Offer består av ti episoder og har premiere på Paramount+ 29. april, dagen etter den amerikanske premieren.

Delta i diskusjonen