Det store publikummet blir visst aldri lei Elvis, enten det er som artist eller som kulturelt ikon på aller øverste hylle. Når vi nå får en film med den korte tittelen Elvis, må vi kunne forvente en skikkelig gjennomgang – dandert på den ene eller andre måten.

Vi får Elvis Presley fra gjennombruddet som hvit rockeartist med røtter både i country og blues midt på femtitallet til han døde som fetert og sliten midt på syttitallet.

Når artistportretter festes til film, velger filmskaperen ofte å hente ut én bestemt tidsperiode, eller ett tema fra artistens liv – og så lage et tett og gjerne gripende drama ut av det. Regissør Baz Luhrmann har gjort et annet valg når han tar oss med gjennom hele karrieren til artisten. Vi får også med noen skjellsettende barndomsopplevelser.

Karrieren

Om vi skulle kunne foreslått en undertittel til filmen, kunne den kanskje blitt hetende «Elvis – en karriere». Det er på mange måter «the self made man» vi blir kjent med her, selv om også Elvis – som alle andre – var avhengig av hjelp. Og her kommer filmens andre hovedkarakter inn, Tom Parker. Eller Colonel (oberst) Tom Parker, som han yndet å kalle seg. Parker var Elvis sin manager og forretningsfører i hele denne tiden. En proff døråpner i showbusiness, men også en mann som sørget for å legge av store bunker med dollar til seg selv. Det er et godt grep å fortelle store deler av fortellingen gjennom den aldrende Parker.

Luhrmann legger størst vekt på den siste delen av Elvis sin karriere. Vi får mye fra de fire årene han holdt faste show på International Hotel i Las Vegas. Det var også i denne perioden artisten var størst, iallfall hvis vi skal måle på verdensberømmelse. Men ikke hvis vi måler på kulturell innflytelse eller på hvilken del av karrieren som var musikalsk mest interessant. Rent menneskelig var Elvis dessuten en skygge av seg selv mot slutten, hvor han levde som levde neddopet «has-been» i Las Vegas.

Kostymedrama

Luhrmann har tidligere laget store kostymedramaer, sist med The Great Gatsby (2013). Hans bruk av de store estetiske virkemidlene slår gjennom også denne gangen. Jeg er ikke så sikker på om det er et godt valg. Elvis er en av de aller største stjernene i populærmusikken.

Det finnes drøssevis av fortellinger om ham. Så myteomspunnet er han at det sannsynligvis er umulig å romme alt i en film, selv i en film som varer i over to og en halv time. Det Luhrmann gjør er å gi oss en rekke svært dyktige regisserte illustrerende scener. Han illustrerer, mer enn forteller. En del scener er like gripende som en middels reklamefilm for en sykkel. Andre er mer engasjerende, som flere fra musikkmiljøet i Memphis på femtitallet. Noen viktige hendelser hopper Luhrmann nærmest bukk over. Plutselig er Elvis blitt rik nok til å kjøpe boligen han bodde i resten av livet; Graceland. Vi blir aldri skikkelig introdusert for stedet. Scenen der moren dør, er over på rundt 20 sekunder. Moren var kanskje Elvis aller største forbilde.

Elvis blir aldri en inderlig og nær fortelling. Vi får ikke egentlig et dypdykk av noen særlig verdi i mennesket Elvis.

Når det er sagt; innimellom glimter det til. Ved noen stoppunkter blir vi berørt. Som da Elvis og moren tidlig i karrieren har et par nære samtaler der hun er urolig for sønnens framtid. Det samme skje i et par scener der Elvis og Priscilla er tett sammen – først som nyforelsket, senere som skilte.

Når det gjelder skuespillerne, er det Tom Hanks portrett av Tom Parker som er det mest interessante. Hanks gir et ekte og dypt portrett av en mann uten spesielt godt utviklede sosiale antenner, men som oppnådde mye i forretninger rundt «sin» artist. Austin Butler gjør også en god hovedrollekarakter.

Et annet positivt trekk ved filmen er at den er tydelig på hvor mye Elvis skyldte svarte musikere som Arthur Crudrup, B B King, Sister Rosetta Tharpe og Big Mama Thornton. Rent historisk var dette viktig, i et USA med sterke raseskillelover – som vi også får noen glimt av.

Myten

Gjennom det storslagne i Luhrmanns fortellermåte, blir vi nok en gang foret med myten Elvis, mer enn mennesket Elvis. Dermed løftes myten opp på et enda høyere nivå enn før. Til og med Warner Brothers-logoen i begynnelsen av filmen er omskapt i gullbokstaver i anledning denne filmen. Kanskje vi kunne ønsket oss en annen fortelling etter hvert. Neste gang det lages film om Elvis.

Men, kanskje er årets film akkurat det fansen ønsker seg? Bortimot tre timer med masse godteri: Storslåtte bilder, noen ganger nært, en del musikk og enkelte raske dykk ned i historiske fakta. Ikke for mye av noe, ikke for lite. For mange er det sikkert tilstrekkelig.