– Filmen er reflekterende, uten å pushe det på tilskueren. Den handler om noe større enn selve plottet, sier Charlotte Vandermeersch. Sammen med partneren Felix van Groeningen har hun regissert De åtte fjellene, som er en skildring av vennskap og naturens betydning i menneskers liv.

(THESSALONIKI) – Boka kom til Felix to ganger – først av en han stoler på, som mente at den kunne være interessant for ham. Men da jobbet han med andre ting, og rakk ikke å lese den. Deretter fikk han en forespørsel fra et italiensk produksjonsselskap som hadde rettighetene til boka. Da leste han omsider romanen, og elsket den, forteller belgiske Charlotte Vandermeersch da Cinema møtte henne på den internasjonale filmfestivalen i Thessaloniki i november.

Sammen med partneren Felix van Groeningen har hun skrevet manuset til og regissert spillefilmen De åtte fjellene, som er basert på den italienske forfatteren Paolo Cognettis roman med samme navn. Filmen deltok i hovedkonkurransen på fjorårets filmfestival i Cannes, der den vant juryprisen, delt med den polske veteranen Jerzy Skolimowskis EO.

– Siden det er en veldig populær bok, vurderte produsentene å gjøre den til en engelskspråklig film. Men Felix sa at om han skulle gjøre det, skulle den være på italiensk. Fordi han følte at det var en veldig autentisk historie. Og det sa de ja til, fortsetter Vandermeersch.

De åtte fjellene skildrer vennskapet mellom Pietro og Bruno, som vi i filmens første del møter som barn, og deretter når de gjenoppretter kontakt som voksne. Mens Pietro er mer urban og reiser ut i verden, vokser Bruno opp i en landsby i de italienske alpene. Fjellene og naturen spiller da også en vesentlig rolle i fortellingen, på en måte som mange norske publikummere trolig kan relatere seg til.

Debuterer som regissør

Van Groeningen har tidligere regissert filmer som Alabama & Monroe (også kjent som The Broken Circle Breakdown) og Beautiful Boy. Vandermeersch har på sin side først og fremst vært skuespiller, og debuterer som spillefilmregissør med De åtte fjellene.

– Uavhengig av filmen var vi i Italia, som vi alltid har vært glad i, og ble invitert til å besøke forfatteren – som bor i Milano og på fjellet, i grunn som karakteren Pietro i boka. På veien opp dit leste jeg også boka. Og kunne se at det var et ypperlig filmprosjekt for Felix, fordi historien har så mange lag – og handler om livet, rett og slett. I tillegg tenkte jeg at det kunne være et prosjekt vi kunne skrive sammen, som var noe vi hadde snakket om å gjøre, fordi jeg følte at jeg hadde noe å tilføre, forteller hun.

Vandermeersch framhever fortellingens episke kvaliteter, inkludert en handling som strekker over flere tiår. Samt at det er en fortelling om vennskap – men samtidig mye mer enn det.

– Etter at vi hadde skrevet det første manusutkastet, spurte Felix om jeg ville være med på hele reisen sammen med ham, også som medregissør. Det ga mening, fordi det var en veldig intens forarbeidsperiode, hvor vi måtte tilbringe mye tid i Italia, og flere av innspillingsstedene er jo nokså vanskelig tilgjengelige, langt utenfor byene.

Forarbeidet innebar også at de to regissørene måtte lære seg det italienske språket.

Meditativ og reflekterende

– Jeg liker at fortellingen på ett plan er metaforisk, men samtidig en veldig konkret historie om et par menneskers liv – og hvordan de går inn og ut av hverandres liv – som er lett å relatere seg til, sier Vandermeersch.

I sin skildring av menneskene og naturen kan De åtte fjellene sies å være både finstemt og storslått på samme tid. Framfor at alle potensielle konflikter blåses opp til maksimal dramatisk effekt, er den en ettertenksom og meditativ filmopplevelse.

Vandermeersch bekrefter at det meditative aspektet skulle være sterkt tilstedeværende hele filmen igjennom. Det var også en grunn til at de valgte 1.33:1 som bildeformat framfor et videre utsnitt, i en film der naturen ikke utelukkende framstår som postkortidyll.

– Siden man kutter sidene i utsnittet, plasseres karakterene litt tettere sammen. Det kan tilføre noen interessante spenninger. Og så kan man ha fjellene i toppen av bildene, som noe som på et vis henger over dem, beskriver hun.

I tillegg var det viktig at filmen skulle fange alle de fire årstidene.

– Men også hvordan livene våre på et vis går gjennom forskjellige årstider. Derfor er det en film med mye rom, den er to og en halv time lang. Jeg er glad i det aspektet – som både handler vår egen natur og å finne sin plass i naturen, sier hun.

– Filmen er reflekterende, uten å pushe det på tilskueren. Sånn er romanen også. Noen mener at det ikke skjer noen ting i boka, mens andre – og det er jo mange som elsker den – mener at det skjer utrolig mye, for den er så full av liv. Det handler om noe større enn bare selve plottet.

Hvordan fordelte du og Felix arbeidet som regissører mellom dere?

– Vi har begge våre styrker og erfaringer. Jeg har ikke hans mer enn 20 år lange erfaring som filmskaper, men jeg har gjort mer skuespiller og arbeidet mer med tekst – og har jobbet mer med språk enn han har. Så vi har noen ulike kvaliteter, svarer Vandermeersch.

– Men vi sa aldri «dette er dine oppgaver, mens dette er mine». Det kom mer naturlig. For meg var mye av logistikken ved å lage en spillefilm som dette overveldende. Felix tok seg mer av den type utfordringer, samt det tekniske. Mens jeg følte meg veldig komfortabel med å arbeide med manuset og skuespillerne, med finstemming av språk, dialog og lignende. Felix er åpenbart svært dyktig med skuespillere selv, men siden dialogen dessuten var på italiensk, følte jeg virkelig at jeg hadde en viktig funksjon å fylle på regisiden.

Musikk av svensk artist

De åtte fjellene er også en film med en god del musikk, og all musikken er signert den svenske singer/songwriter’en Daniel Norgren.

Fortell om dette valget?

– Vi hadde et album av ham, «Alabursy», som jeg har fått av broren min og som Felix og jeg er veldig glad i. Daniel Norgren er selv en artist som henter mye inspirasjon fra naturen, han bor i skogen og spiller inn alt analogt på egen hånd. En håndverker med musikken, kan man si, som er introvert og gjør ting helt på sin egen måte. På et vis en slags svensk utgave av karakteren Bruno i filmen. På et tidspunkt slo det oss at han ville være perfekt for å lage musikken, forklarer hun.

– Daniel var veldig begeistret for manuset, og takket ja til å gjøre det, selv om han hadde en dårlig erfaring med å lage musikk for film tidligere. Han ville starte med en gang, men dette var noen måneder før vi startet innspillingen, og så tror jeg ting tok for mye tid fra produksjonsselskapets side i kommunikasjonen med ham, så Daniel trakk seg. Vi prøvde derfor ut mange andre løsninger, men klarte aldri å lande på noe. Etter at vi tilfeldigvis hørte musikken hans på en bar, kontaktet vi Daniel igjen og spurte om vi kunne bruke hans eksisterende musikk. Vi hadde et veldig godt samarbeid, og han sendte oss også annen musikk han hadde liggende. Når filmen snart skal slippes i Belgia, skal Daniel komme og spille på premieren.

Blant musikken som benyttes i filmen er også låter uten vokal, som dermed høres mer ut som ordinær filmmusikk.

– Men ikke noe av musikken er laget spesifikt for filmen. Daniel sa imidlertid til oss at han følte at dette var filmen han hadde laget musikk til uten å vite det. Det var stas å høre.

Lagde teatermonolog av norsk roman

Vandermeersch kan også fortelle at hun er veldig begeistret for den norske forfatteren Johan Harstad, og har laget en teatermonolog basert på hans debutroman «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?».

– Jeg forelsket meg fullstendig i den boka, og bestemte meg for å adaptere den til en monolog. Først hadde jeg en skuespiller som skulle spille hovedkarakteren, men da skuespilleren måtte trekke seg, innså jeg at jeg virkelig hadde lyst til å gjøre det selv. Det var med livemusikk, så jeg sang også – selv om jeg naturligvis ikke er en 17 år gammel gutt slik som i romanen, og hadde med to musikere, sier hun.

– Litt som i De åtte fjellene spilte natur også en viktig rolle i oppsetningen, med videoer som ble projisert på scenen. Vi dro til Færøyene, som hovedkarakteren gjør i boka, og filmet der.

Hun legger til at erfaringen med å regissere teatermonlogen «Buzz» i tillegg til å spille i den selv, kombinert med likhetstrekkene til De åtte fjellene, bidro til at partneren Felix tenkte at hun var klar for regijobben på spillefilmen.

– Jeg lagde en engelskspråklig versjon av monologen som vi satt opp i Edinburgh, og ble invitert til Norge og framførte den på Nøtterøy og Bølgen Kulturhus i begynnelsen av 2022. Jeg var litt nervøs for å spille den for et norsk publikum, siden det er deres historie og deres forfatter, men det ble veldig varmt mottatt, sier hun.

Hun forteller at hun ønsket at Johan Harstad skulle være tilstede, men at det ikke lot seg gjøre. Derfor avslutter hun med en direkte melding til forfatteren:

– Om du leser dette, Johan: Jeg kan komme og framføre det spesielt for deg!

De åtte fjellene går for tiden på norske kinoer.