Jafar Panhai er ute med sin fjerde film etter at fikk yrkesforbud i Iran i 2010.  Det iranske presteskapet blir nok ikke glade for Ingen bjørner heller som stakk av med Jury-prisen i Venezia.

Det overrasker nok ingen  at det ikke er noen bjørner i Ingen bjørner – den siste provoserende metafiksjonen fra profesjonens mester.

Mens andre fremtredende iranske filmskapere har forlatt landet de siste to tiårene, har Jafar Panahi blitt værende og laget fire filmer som provoserer prestestyret. Det er filmer som han skyter i hemmelighet etter at han ble pålagt yrkesforbud som regissør av iranske myndigheter i 2010.

Panahi har inntil nylig sittet i det beryktede Evin-fengselet i Teheran. Han er nå løslatt mot kausjon.

Hvordan holder en filmskaper det gående under disse forholdene? Panahis nye film er et genialt, subtilt svar på det spørsmålet; filmskaperen tar på seg rollen som seg selv, og et utspekulert drama med spenning, identitet og farene ved det vi gjør for kjærligheten.

Fjernstyrt filminnspilling

I Ingen bjørner spiller Panahi en filmskaper som har leid et enkelt lite rom i en iransk landsby nær den tyrkiske grensen. Til tross for uberegnelig Wi-Fi og de stadig mer paranoide landsbyboerne, prøver han, via en mobiltelefon og bærbar datamaskin, å fjernstyre en filminnspilling i Istanbul.

. Det er en praktisk grunn til at Panahi har valgt å etablere sin base nær grensen, i stedet for i Teheran. Hans regiassistent, Reza (Reza Heydari) krysser grensen lovlig for å bringe ham opptak på en harddisk og rådføre seg med ham. På et nattmøte frister Reza Panahi til å ta steget over den usynlige grensen for å bli med de tyrkiske filmarbeiderne, men regissøren trekker seg fryktsom tilbake.

Ingen bjørner er en film i filmen – en dokumentar om to personer, Bakhtiar og Zara, som skaffer seg ulovlige pass for å forlate landet. Zaras pass, laget av smuglere som kjører folk over grensen mellom Tyrkia og Iran, har kommet, men ikke Bakhtiars. Hun vil ikke forlate ham til tross for at han ber henne om å reise. Dette forsinker produksjonen, selv om Reza holder kameraene i gang.

Parallell kjærlighetshistorie

Zara og Bakhtiyars knipe i filminnspillingen har en parallell kjærlighetshistorie i den lokale landsbyen. En ung kvinne, Gonzal, har siden fødselen vært forlovet med den sinte og mistilpassede Yaghoob, men hun elsker Soldooz – en ung mann som ble utvist fra universitetet etter å ha deltatt i en politisk protest. Landsbyboerne, ledet av den lokale politimannen tror det arrangerte ekteskapet vil helbrede en splid mellom de to familiene.

Det går et rykte om at Panahi, mens han filmet en lokal bryllupsseremoni, ved et uhell har tatt et kompromitterende bilde av Gonzal med Soldooz under et valnøttre. Landsbyboerne krever å se bildene på kameraet hans, men Panahi gjør motstand.

Landsbybeboerne, selv om de til å begynne med er høflige og ærbødige, blir stadig mer truende. De krever at han avlegger en ed på at han ikke har et slikt bilde på minnekortet, selv om den lokale politimannen innrømmer at det er greit hvis Panahi lyver. Det viktige er å bevare freden ved å bøye seg for autoritet.

Tilstedeværelsen av den politisk utstøtte regissøren nær grensen, i sin nye bil, vekker interesse fra den republikanske garde. «Dere leter etter en unnskyldning for å få meg til å forlate landsbyen,» sier Panahi, i et åpenbart ekko av hans konfrontasjoner med det iranske regimet.

I mellomtiden blir regissørens ansvar for å registrere virkeligheten og skape fiksjon satt under lupen. Filmen i Tyrkia faller fra hverandre, ettersom skuespillerne er sinte for at Panahi spiller et spill med sin egen desperate historie fra det virkelige liv. Panahis tilstedeværelse i landsbyen har sluppet løs krefter som blir stadig farligere.

Noen ganger kan Ingen bjørner fremstå som frustrerende kronglete, men Panahi overrasker oss ved å bryte filmens rytmer med forstyrrelser, konfrontasjoner og plottvendinger. Det er også ømme, rolige sekvenser, da Panahi knytter bånd til utleierens mor som lager varme måltider til ham i en leirovn, og han gir henne medisiner for hennes såre føtter.

Kanskje overraskende, gitt det Panahi har vært gjennom, er det ingen åpenbare skurker her – bare redde mennesker som kapitulerer for autoritet og overtro. De fryktelige «bjørnene» som angivelig streifer rundt i grenseområdet er en fiksjon, laget for å holde folk redde og på plass.