Vi tas tilbake til 1989 i en fortelling som strekker seg tjue år fremover i tid. En familie fra Elfenbenskysten emigrerer nordover og slår seg ned i Frankrike. Familien består en mor og to barn.

Filmen er en familiekrønike hvor vi møter de tre som har forlatt Elfenbenskysten for å søke lykken i Frankrike. Vi skjønner raskt at faren og to eldre sønner er igjen i hjemlandet, uten at vi får forklart annet enn at her er det en underliggende familiekonflikt.

Livet i de nye landet preges av skiftende familieforholdene, kultursjokk, motsetninger mellom de to brødrene og morens nye partnere. Det er samtidig en fortelling om kvinnens uavhengighet, politiets rasisme, kjærlighet i ungdomsårene og klasseforskjeller.

Regissør Léonor Serraille deler filmen inn i tre kapitler som bærer navnet til hvert medlem av familien. Livet i Frankrike takles svært så forskjellig av de tre. Først flytter de inn i en trang leilighet hos familiemedlemmer i Paris før turen går videre til stadig nye steder i det nye hjemlandet i jakten på et bedre liv.

Smeltedigel

Léonor Serraille forteller de forskjellige fasene av historien fra perspektivet til hver av de tre karakterene: først moren, så den eldre broren og så den yngre, som filmens tittel henspiller på og en som avslutter filmen.

Denne oppbygningen er veldig synlig i utviklingen av en film som ikke legger trykket på den sosiale konteksten, men på den individuelle opplevelsen til hver av hovedpersonene. De tre takler livet i det nye landet helt forskjellig.

Den eldste broren går under og blir ett offer rusmisbruk. Løsningen blir å vende hjem til moderlandet og søke trøst i religionen. Moren går gjennom flere sentimentale kriser i sin søken etter et bedre liv – for stadig å oppleve skuffelser. Den yngste brororen derimot er løvetannsbarnet som tross alle dårlige forutsetninger og motgang lykkes å finne det livet moren har drømt om.

Smerte

Forskjellen mellom den originale franskspråklige tittelen, Un Petite Frere, eller «min lillebror», og dens norske tittel Mor og sønn viser noe av problemet med fokuset til denne sagaen som strekker seg over tjue år.

Noen av Serrailles mest interessante øyeblikk skjer i den første tredjedelen, når moren Rose får fokuset som en melankolsk mor som skjuler sin personlige smerte ved å etterlate to sønner mens hun kjemper med å være fremmed i et fremmed land i 1980-tallets Paris. Hun er en seksuelt frigjort kvinne, som ikke er redd for å kaste seg ut i romantiske og seksuelle forbindelser mens hun gir sine to sønner en følelse av motstandskraft og behovet for å jobbe dobbelt så hardt som noen andre for å komme videre.

Hennes overlevelsesinstinkter irriterer søsteren og svogeren hennes, som de bor hos, og leder henne inn i armene til en franskmann som tar de med tili Rouen i Nord-Frankrike. Spranget videre til tenåringen Jean som sliter. Tredje akt begynner med yngstegutten Ernest som opplever at storebroren forsvinner ut av livet deres. Seinere, når Ernest er en voksen og underviser barn i filosofi, prøver Serraille å vise frem den iboende rasismen til den parisiske politistyrken, men de gode intensjonene til undergraves av dårlig dialog.

Serraille har mange gode intensjoner med Mor og sønn, men gaper over for mye i en film som byr på sterke skuespillerprestasjoner. Det som er ment som en families historie med universelle og spesifikke temaer ender opp med å føles litt for pålesset.