Når Christopher Nolan har gitt seg i kast med en «biopic», handler det vel så mye om mennesket som skaper av sin egen potensielle utslettelse.

Der mange storfilmer undervurderer publikum av frykt for ikke å nå den ønskede inntjeningen, har Christopher Nolan lenge levert gedigne studio-«blockbustere» som tør å utfordre. Og når den britiske regissøren, manusforfatteren og produsenten for første gang har gitt seg i kast med en slags «biopic», er det naturligvis heller ikke med et dempet kammerspill hvor de mellommenneskelige relasjonene er det eneste som står på spill.

Som de fleste allerede vil vite, handler Oppenheimer om den amerikanske fysikeren J. Robert Oppenheimer, ofte omtalt som atombombens far – som må sies å være et ypperlig portrettobjekt for Nolan. Mye av fortellingen utspiller seg under andre verdenskrig (for øvrig også skildret av filmskaperen i Dunkirk), og dreier seg særlig om Manhattan-prosjektet – amerikanernes hemmelige forskningsprosjekt for å utvikle en atombombe i samarbeid med Storbritannia og Canada, ledet av Oppenheimer.

Forskningen ble gjort i kappløp med Nazi-Tyskland, som ifølge etterretning arbeidet med en lignende bombe, og målet var ikke bare å stoppe den pågående verdenskrigen, men forhåpentligvis all framtidig krig. Et åpenbart paradoks, som stadig ligger i den etterfølgende terrorbalansen mellom verdens ulike atommakter. Under den første prøvesprengningen skal da også Oppenheimer ha tenkt på en passasje fra det hinduistiske diktet Bhagavadgita: «Jeg har blitt Døden, verdenenes tilintetgjører.»

Våpenkappløp og kommunistfrykt

Oppenheimer er ikke bare et portrett av den nokså gåtefulle hovedkarakteren, men en thriller om dette vitenskapelige våpenkappløpet – og en utforskning av de etiske problemstillingene knyttet til skapelsen og eventuelt anvendelsen av et så kraftig masseødeleggelsesvåpen.

Sentralt er dessuten USAs tiltagende frykt for kommunismen, og filmen omhandler også McCarthy-tiden etter krigen, da Oppenheimer ble anklaget for anti-amerikansk virksomhet før han fikk sin oppreisning på sekstitallet.

Cillian Murphy, som ikke er den eneste blant rollebesetningen som har medvirket i tidligere filmer av Nolan, gjør en fremragende prestasjon i hovedrollen. Slik vi for lengst har blitt vant med, overbeviser flere britiske skuespillere som amerikanske rollefigurer. I tillegg til irske Murphy gjelder det blant andre Florence Pugh og Emily Blunt, mens Kenneth Branagh dukker opp som den danske fysikeren Niels Bohr. Videre inkluderer den stjernespekkede rollelista navn som Matt Damon, Robert Downey Jr. og Rami Malek – og det er naturligvis artig å se norske Trond Fausa Aurvåg i en mindre rolle som den ukrainske forskeren George Kistiakowsky.

Effektiv og kompleks

Nolan er ikke minst en spennende filmskaper fordi han vet at også storfilmer fortjener – for ikke å si krever – fascinerende grunnideer og kløktig historiefortelling, i tillegg til at filmene hans er utført med bemerkelsesverdig kvalitet på begge sider av kameralinsene.

Oppenheimer er så avgjort en kinofilm, som er skutt i svært detaljrikt bredformat (65mm IMAX- og Panasonic-film) av fotograf Hoyte Van Hoytema og vises i analoge filmformater på utvalgte kinoer.

Til tross for sin tre timer lange spilletid er den en intens og effektivt fortalt film, hvor scenene går unna i relativt høyt tempo. I sekvensene etter krigen blir også et annet fortellerperspektiv enn hovedkarakterens mer framtredende, og denne delen kan være krevende å fullt ut henge med på. Med Nolans kyndige grep om fortellingen, oppleves filmen imidlertid aldri forvirrende.

 Oppenheimer lar oss ikke nødvendigvis forstå alle aspekter ved sin hovedperson. Men gjennom intensjonene, dilemmaene, kvalene og etter hvert også forskerens egen motstand mot bruk av atomvåpen, er den først og fremst en fortelling om menneskets – og da ikke kun enkeltpersonen Oppenheimers – Dr. Frankenstein-aktige rolle som skaper av potensielt selvutslettende monstre.

På mektig, medrivende og tankevekkende vis fanger Nolans film dette motsetningsfulle og ikke så rent lite alarmerende gjennombruddet – som nok kan ha holdt nye verdenskriger i sjakk, og som stadig representerer en høyst aktuell trussel mot hele vår eksistens.