Vi husker alle hvor vi var 11. september og hvordan vi klistret til TV-skjermen fulgte med på et av moderne tids mest rystende hendelser. Terrorangrepet skulle raskt få stor påvirkning på spillefilmen og danne flere typer filmer fra hendelsen 11. september til krigen mot terror, invasjonen av Irak samt invasjonen av Afghanistan.

Om morgenen 11. september 2001 krasjet to fly av typen Boeing 767 inn i hvert sitt tårn i World Trade Center i New York som kollapset litt over en time senere. Terrorangrepet ble dekket på direktesendt fjernsyn etter at det første flyet hadde krasjet og raskt kom utsagnet om at angrepet føltes som noe tatt ut fra en film. Denne dagen ble fire passasjerfly kapret av 19 selvmordsaksjonister fra al-Qaida. 44 døde, inkludert 4 kaprere, etter at et fly hadde krasjet på et jorde. Det fjerde flyet ble styrtet inn i Pentagon-bygningen, på dagen 60 år etter nedleggelsen av dets grunnstein. 125 mennesker omkom i bygningen i tillegg til 65 som var om bord i flyet. Totalt 2977 døde denne dagen.

Terrorangrepet var en krigserklæring og kort tid senere ble krigen mot terror lansert av president George W. Bush. Det amerikanske mottrekket var en militær invasjon av Afghanistan. Operasjon Enduring Freedom startet 7. oktober i og hadde som mål å ta Taliban, Bin Laden og al-Qaida. Deretter fulgte invasjonen av Irak, kalt Operation Iraqi Freedom, som varte fra den 20. mars 2003 til den 1. mai 2003. Her handlet det om å ta Saddam Hussein og avvæpne Irak for masseødeleggelsesvåpen. Resultatet av operasjonene var tusener av døde amerikanske soldater, utallige sårede og traumatiserte samt et høyt antall døde sivile og militære afghanere og irakere.

Som et interessant paradoks ser vi at spillefilmen The Siege (1998) med et terroristangrep i New York ble sterk kritisert for sitt usannsynlige plot ved dens lansering. Tre år senere skulle derimot kunsten imiterte virkeligheten. Det tok ikke lang tid før Hollywood begynte å lage spillefilmer om terrorangrepet 11. september, om invasjonen i Afghanistan eller invasjonen av Irak. Spike Lees 25th Hour (2002) ble filmet under angrepet og sluppet litt over et år etter. Den var den første som viste Ground Zero og diskuterte hendelsen.

I filmsammenheng førte terrorangrepet til at flere allerede kinoklare filmer ble utsatt. Arnold Schwarzeneggers Collateral Damage (2002) ble flyttet fra 5. oktober til nyåret 2002 grunnet terrorisme, flykapring og bomber. John Woos Windtalkers (2002) sammen med Hart´s War (2002) og Vietnamkrigsfilmen We Were Soldiers (2002) ble utsatt fra opprinnelig lansering høsten 2001, men sammen dannet de starten på en ny patriotisk krigsfilmbølge. Behind Enemy Lines (2001) og Black Hawk Down (2001) var patriotiske filmer som handlet om å redde amerikanske soldater i fiendtlig territorium. De ble forståelig nok derimot framskyndet og fikk premiere i november og desember 2001 og støttet dermed opp den pågående krigføring. Ytterligere eksempel ser vi i mars 2002 i form av en patriotisk tilnærming til Vietnamkrigen med Mel Gibson i We Were Soldiers (2002).

Krigen mot terror krevde også at Hollywood var en del av prosjektet. To måneder etter angrepet hadde George W. Bushs sjefspolitiske rådgiver Karl Rove og Jack Valenti i the Motion Picture Association of America et flørtende møte med eliten og nøkkelpersonell i Hollywood. Resultatet av møtet var at de ønsket å få videreformidle at krigen mot terror ikke var mot islam, men at amerikanere måtte verve seg og støtte troppene. Dette var en krig mot ondskap og i stedet for propaganda trengte krigsinnsatsen fortellinger som burde formidles med nøyaktighet og ærlighet.

Hvordan oppfordringen ble løst er opp til debatt. The Kingdom (2007) var den første filmen etter 11. september hvor fiendene var muslimske terrorister, men paradoksalt nok skulle hendelsen best illustreres med det metaforiske monsteret og dets angrep på New York i Cloverfield (2011). Det er en flytende grense mellom filmer som omhandler 11. september og de påfølgende invasjonene. I denne omgangen konsentrerer vi oss om filmene som omhandler selve terrorangrepet uten å være krigsfilmer i Afghanistan og Irak, presentert i kronologisk rekkefølge.

11’09’’01 September 11

Den første filmen om temaet kom allerede året etter hendelsen og var en antologifilm, eller en samling kortfilmer, hvor alle var på symbolske 11 minutter, 9 sekunder og 1 bilde.

Filmen var en slags moderne oppfølger til franskproduserte Loin du Vietnam (1967) som med sine syv segmenter kommenterte Vietnamkrigen. I 11’09’’01 September 11 (11 september, 2002) hadde elleve regissører fra ulike land og kulturer fått fritt spillerom til å reflektere rundt og lage ulike tolkninger knyttet til temaet 11. september 2001. Ingen av de andre medvirkende regissørene viste hva de andre gjorde og dermed er spennvidden stort i bidragene. Prosjektet ble lansert et år etter hendelsen.

Gjennom 11 filmer av 11 regissører fra hele verden er dette et prosjekt for å sette terrorangrepet på WTC i et mer globalt perspektiv. Filmen byr på et variert utvalg historier i et geografisk, kulturelt og kunstnerisk spenn. Fellesnevneren med alle historiene er følelsen av sjokk som spredte seg over hele verden. Alle fikk med seg begivenheten som forandret verden i USA den 11. september 2001, men den blir oppfattet på ulik vis.

Denne samlingen er til tider svært interessant samtidig som den har sine mangler. Vi ser en audiovisuell film fra den anerkjente meksikanske regissøren Alejandro González Iñárritu som veksler mellom fallende personer og en sort skjerm redigert sammen med en kakofoni av dramatiske lydopptak. Sean Penn har laget en overmetaforisk liten film svært annerledes enn hans hyllede spillefilmer. Den første filmen er fra Iran, regissert av Cannes-gjengangeren Samira Makhmalbaf, og er kanskje den beste. En lærer prøver å forklare barnehagebarn bestående av afghanske flyktninger om hva som har skjedd og hva hendelsen innebærer for dem. De er derimot mer opptatt av hva som nylig skjedde med noen fra landsbyen som falt i en brønn. Det er en absurd, men poetisk liten historie sett fra barns synsvinkel. Franskmannen Claude Lelouch forteller en innovativ kjærlighetshistorie om en døvstum som er forelsket i en døvetolk som skal ha en omvisning i tårnene samme dag. Lelouch regisserte også et segment for Loin du Vietnam og er broen fra den gamle til ny samling.

Filmene har forskjellig fortellerstil, form og uttrykk og ingen er den andre lik. Noen fortelles med glimt i øyet, andre med humor mens noen er svært alvorlige. Ikke alle fungerer like godt, den israelske historien føles plum. Noen er basert på en sann historie, mens andre er metaforiske. Ken Loach, kjent for britisk sosialrealisme, gir oss en høypolitisk historie om en chilensk mann i eksil som forteller om et annet 11. september fra 1973 da Pinochet fikk makten etter et kupp orkestrert av president Nixon og Henry Kissinger. Utgitt av Scanbox på DVD i Norge, er for tiden dessverre ikke strømmetilgjengelig.

Fahrenheit 9/11

Michael Moores Fahrenheit 9/11 (2004) var et interessant skråblikk på USA og ble et fenomen sett av rundt 160.000 på kino i Norge.

Etter en svært turbulent og diffus innspurt måtte Al Gore erkjenne nederlaget og George W. Bush kunne på slutten av 2000 innkassere seieren i presidentvalget. Moore bestemte seg for å føre et korstog mot Bush for å hindre at han ble gjenvalgt i 2004. I dokumentarfilmen blir Bush satt i dårlig lys og gjort narr av. Med terrorangrepet 11. september 2001 blir han fremstilt som en handlingslammet leder og neste mål er å grave i hans forhistorie for å finne grumsete investeringer og økonomispor som knytter ham til Taliban. Kan Bush ha interesser i selskaper som hadde profitt på 11. september-hendelsen?

Med sin konfronterende og refleksive dokumentarform gjorde Michael Moore seg svært synlig på skjermen i Roger & Me (1989) og tv-seriene TV-Nation og The Awful Truth. Med tematisk tunge Bowling for Columbine (2002) vant han Oscar. Med Fahrenheit 9/11 er han opplysende, satirisk og byr på korte pussige innslag om et land preget av angst og redsel for terrorisme. Han bruker mindre av seg selv i bildet, men supplerer ytterligere med et bitende kommentarspor.

Moore er en provokatør som har laget en svært velprodusert dokumentar. Den klipper sammen bilder fra TV-reportasjer, nylagde intervjuer samt dramatisk musikk laget for å trykke på publikums følelser. Filmens andre halvdel handler om krigskonflikten og intervju med mange unge menn i Afghanistan og Irak, og er i stor grad et negativt portrett av krigen og dens store tap. Det handler om fattige rekruttert til et løgnaktig soldatliv og som ikke forstår hvorfor de er der. Og ikke minst kommersialisering av krig med Halliburton i Irak.

Fahrenheit 9/11 var finansiert av Wild Bunch og Disney-eide Miramax. Grunnet dens kontroversielle tematikk solgte Disney filmen til Harvey og Bob Weinstein som sørget for at den ble grundig promotert. Filmen fikk Gullpalmen i Cannes, ble dessverre ikke godkjent for Oscar-utdelingen, men ble likevel den største dokumentarfilmsuksessen i USA. Den sørget uomtvistelig for en oppsving i dokumentarfilm på kino. Hovedbudskapet til Michael Moore har dessverre ikke samme slagkraft i dag som da filmen kom. Mange av dens morsomme innslag fungerer fortsatt i dag, men heksejakten på Bush føles noe datert, spesielt sett opp mot senere amerikanske presidenter. Filmen ble utgitt på DVD i Norge og kan sees på Blockbuster, SF Anytime og Viaplay.

United 93

Med den nye terrorismen på 2000-tallet kom også en ny bølge terrorfilmer.

Den første mislykkede bombingen av World Trade Center i 1993 inspirerte paradoksalt Hollywood til å gi sine antagonister en islamistisk etnisitet, noe som siden delvis skulle gi skylden for det nye angrepet 2001. En global kamp mot terror begynte, men det filmatiske motsvaret som skulle vise at landet fortsatt sto oppreist, tok fem år. Det store spørsmålet var når det amerikanske publikummet var klar for en slik type film. I forkant av Paul Greengrass United 93 (2006) trådde man varsomt og spurte de involverte familiene om en spillefilm kunne la seg gjøre.

Menn ber bønn på fremmed språk før de drar til flyplassen, deretter følger vi flypersonell som går om bord i fly. Det veksles videre mellom flytårnet og flysentralen. Så kommer informasjon om at det kan være en flykapring på gang. Nå veksles det mellom kommandosentralen og militærets operasjonssentral. Så forsvinner et fly fra radaren ved Manhattan. Panikk sprer seg ytterligere da et fly treffer World Trade Center og svært uventet får de informasjon om nok en kapring. Om bord på United 93 får piloten beskjed om å se opp for cockpitinntrenging.

Vi følger kaprerne fra første stund og videre gjennom filmen. Handlingen er videre todelt med den eskalerende historien om bord i flyet United 91 med sine 33 passasjerer og syv kabinansatte. Parallelt skildres den stigende panikken i kontrolltårnene og hos luftforsvaret. Det er 4200 fly i lufta i USA denne dagen og de på bakken kjemper for å skaffe seg kontroll. Tonen er alvorlig med et dystert lydbilde. Det er ingen Hollywood-film med klassisk actionfilmstruktur eller katastrofefilmens form. Det er lavmælt, realistisk og neddempet. Intensiteten øker da World Trade Center blir truffet og det kommer beskjed om enda en kapring. Det er en interessant sammenklipping av nådeløse, kaldblodige kaprere og luftfartens folk som prøver å få kontroll og oversikt. Så kommer godt portrettert angst, fortvilelse og svunnet håp presentert gjennom raskere klipperytme som skaper ytterligere intenst kaos. Det er filmet med håndholdt kamera tett på skuespillerne i et svært lukket rom.

Greengrass hadde selv skrevet manus basert på kaprernes planer, telefonsamtaler og opptak fra flyets cockpit. Dialogen var basert på møter mellom skuespiller og ofrenes nære familie og ble i hovedsak improvisert frem under prøver. Filmens nerve ligger i hvordan flyet, som var det siste av fire som ble kapret, var forsinket med rundt 40 minutter. Slik fikk passasjerene innsikt i hva som hadde skjedd med andre fly denne dagen og på stressende vis blir de stilt ovenfor et umenneskelig dilemma. Det er ingen kjente skuespillere og den er laget som et realistisk og intenst dokudrama. Det var et behov for å forstå hva som skjedde denne dagen og sammen med stadig økende amerikansk patriotisme ble det en relativt suksessfull film. United 93 ble kåret til årets beste film av flere amerikanske kritikere og 20 år etter hendelsen fremstår den fortsatt som den beste spillefilmen om denne dagens hendelse. Utgitt på DVD og Blu-ray og kan strømmes på SF Anytime, Blockbuster og Viaplay. Må ikke forveksles med TV-filmen Flight 93 lansert samme år.

World Trade Centre

Noen måneder etter United 93 kom Oliver Stones World Trade Center (2006) som hyllet brannmenn fremfor å handle om angrepet.

Filmen bygger på den sanne historien om den heroiske overlevelsen og redningen av to politimenn. Det er en snuoperasjon fra Stone, som gjennom sin regikarriere stadig har stilt spørsmålstegn til amerikanske myndigheters handlinger, men som nå hadde laget en patriotisk hyllestfilm. Som ved United 93 var også familiene til de pårørende sterkt medvirkende til spillefilmen World Trade Center. Det begynner som et redningsoppdrag, men går raskt over til å bli en overlevelseshistorie.

New York våkner sakte, men sikkert til liv 11. september 2001. Firebarnsfaren John McLoughlin (Nicolas Cage) drar tidlig på jobben i havnepolitiet i New York. En vanlig arbeidsdag endres brått da de får beskjed om å assistere med evakuering av World Trade Center. Alle stoler på McLoughlin da han var en av de som laget en plan etter angrepet i 1993. Johns mannskap på fire, deriblant Will Jimeno (Michael Peña), samler sammen og gjør klart utstyr før de skal gå inn i bygningen for å redde skadde. Så kollapser den og de er innestengt mellom tårn 1 og 2. Hjemme forsøker familien med koner, spilt av Maggie Gyllenhaal og Maria Bello, å finne ut hva som har hendt med deres kjære.

Som United 93 er det et drama laget med verdighet og som streber etter realisme. Det begynner som en slags lavmælt politifilm som tar en svært uventet vending mot det som ligner på en katastrofefilm. Den spiller på gjenkjennbare og kaotiske bilder og hendelser vi husker fra denne dagen. Autensitet er viktig og den viser reelle opptak på TV-skjermer. Som katastrofefilmens form er de fanget i klaustrofobiske ruiner med begynnende panikk. På melodramatisk vis veksles det til de som sitter hjemme og venter på svar og vi veksler på å følge de ulike frontene gjennom nervepirrende timer. Parallelt fortelles dessuten historien om marineinfanteristen Karnes som føler seg kallet til å dra til Ground Zero. Hans sanne historie, inkludert to etterfølgende turer til Irak, skal bygge bro til de kommende amerikanske krigsfilmene.

I likhet med United 93 er den på utfordrende vis filmet i et begrenset lukket rom. Den er med amerikanske kjerneverdier sjangermessig nærmere dramaet enn terrorfilm og lite tid vies til terroristene. Fokus ligger på politi, brannmenn og hjelpemannskap. Med distanse til terrorangrepet fungerer World Trade Center overraskende bedre som spillefilm i dag enn da den hadde premiere. Det var en upolitisk film fra Stone, oppgjøret kom kanskje i større grad med W (2008), og er en dedikasjon til heroiske menn og hendelsens dystre ettervirkninger. Utgitt på DVD og Blu-ray og kan sees på SF Anytime og Blockbuster.

Road to Guantanamo

Det kommer flere dokumentarfilmer om angrepet 11. september på midten av 2000-tallet og som dokumenterer hvilken innvirkning angrepet hadde på USA og innbyggere i andre land. En av de mest prominente fra denne tiden var britiske Michael Winterbottoms dokudrama Road to Guantanamo (2006).

Mens flere av spillefilmene var oppløftende historier var dokumentarene skildringer om terrorangrepets skyggesider. På lik linje med flere filmer fra denne tiden omhandler den tre menn på feil sted til feil tid og som går fra asken til ilden. Den veksler mellom intervju med de tre hovedpersonene og iscenesatt rekonstruksjon dramatisert med skuespillere i Afghanistan, Pakistan og Iran.

28. september 2001 reiser Asif, Ruhel og Shafiq fra hjemstedet Tipton i Storbritannia til Pakistan på vei til et bryllup. De britiske muslimene bestemmer seg med noen venner for å dra til Afghanistan og Kabul for å se hva som skjer. Samtidig innleder USA Operasjon Enduring Freedom. De blir utsatt for bomber, kommer bort fra hverandre og fanges sammen med Taliban-soldater av alliansens soldater. 13. januar 2002 ender deres reise med et opphold på Guantanamo Bay på Cuba under mistanke om å være kollaboratører med Taliban og Al-Qaeda.

Road to Guantanamo er den sanne fortellingen om deres reise og fangenskapet i den beryktede fangeleiren. Styrken med filmen er hvordan den påpeker hvordan USAs krig mot terror utfører tortur som bryter med Genèvekonvensjonene. Hvordan ingen lover lenger gjelder. Asif, Ruhel og Shafiq, senere kjent som «Tipton Three», sitter innesperret i to år uten at noen å bli tiltalt for noe. Dette er vitnemål fra overlevende som kom seg levende fra systematisk tortur utført av CIA, FBI og amerikanske soldater i den gang verdens mest beryktede fangeleir.

Tar man et gjensyn med filmen i dag har den en del svakheter. Det er dårlig skuespill fra spesielt de som forestiller soldatene på Guantanamo Bay. Det klippes inn uttalelser fra president George W. Bush og forsvarsminister Donald Rumsfeld, men ellers er det meste intervju med de tre hovedaktørene og dramatiseringer av det de forteller. Filmen hadde nok stått seg bedre i dag med et mer variert utvalg arkivmateriale da dokudramaets form dessverre har tapt seg over tid. Regissør Michael Winterbottom vant Sølvbjørnen for beste regi på filmfestivalen i Berlin og filmen vant prisen for beste dokumentar på Sundance filmfestival. Den er utgitt på DVD av Sandrew Metronome i Norge og kan sees på Google play.

Taxi to the Dark Side

Dokumentarprosjektet Why Democracy? var en serie bestående av ti filmer produsert av uavhengige filmskapere rundt om i verden og hvor målet var å få i gang en global diskusjon om hva demokrati er.

Regissør Alex Gibney hadde allerede gjort seg bemerket med Oscar-nominerte Enron: The Smartest Guys in the Room (2005). I Taxi to the Dark Side (Taxi til skyggesiden, 2007) undersøker han det amerikanske militærets utstrakte bruk av tortur og drapet på en uskyldig afghansk drosjesjåfør. Filmen omhandler ikke krigen i Afghanistan eller Irak, men ser i hovedsak på hvordan den amerikanske regjeringen ignorerte Genèvekonvensjonene og hvordan utstrakt bruk av tortur under avhør på mistenkte etter terrorangrepet 11. september.

Afghanistan, 2002. 22 år gamle Dilawar bor på landsbygden hvor han jobber som bonde og kjører drosje. I nærmeste by plukker han opp tre passasjerer, men kommer aldri hjem. Afghanske milits stopper ham og bringer ham til det amerikanske militæret, mistenkt for å være involvert i et bombeangrep. Han sendes videre til Bagram flybase for videre avhør, fem dager senere er han død. Obdusenten mener han døde av påført fysisk vold. Med dette som utgangspunkt undersøkes bruk av tortur ved baser som Bagram, Abu Ghraib og Guantanamo Bay under Bush-administrasjonen. Ved nærmere søkelys på Dilawars historie viser det seg at det ble utført systematisk mishandling av fanger i det amerikanske militærets varetekt og de som ga grønt lys satt på toppen av maktsystemet.  

Under ledelse av Carolyn Wood jobbet et tyvetalls personer med avhør ved Bagram flybase i Afghanistan knapt et år etter terrorangrepet. Avhørsteknikker var å frata fanger søvn, terrorisere dem med hunder, høy musikk samt fysisk vold samtidig som de var festet til taket med kjetting i timevis. Wood ble siden overført til Abu Ghraib sammen med hennes avhørsteknikker. Media og dyktige gravejournalister avdekket drapet og fant et mønster som gikk fra Bagram til Abu Ghraib. 28 soldater var under etterforskning og 15 soldater ble stilt for retten.

Det er en ærlig dokumentar som gransker saken gjennom lekkede bilder, arkivopptak og intervjuer med blant annet journalister, tidligere ansatte i regjeringen, familier til de torturerte, soldater som utførte tortur samt fanger som overlevde. Genèvekonvensjonene gjaldt ikke for terrorister under den amerikanske invasjonen av Afghanistan. Og på Guatanamo Bay gjaldt verken amerikansk eller Cubas regler. Dette er historien om Dilawar og hans tre passasjerer som uten npen rettigheter opplevde tortur som kan sammenlignes med det nazistene utførte i sine konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. Filmens kanskje viktigste poeng er hvordan vanntortur fører til falske tilståelser og som igjen førte til invasjonen av Irak. Taxi to the Dark Side var en av de mest omtalte dette året og vant Grand Jury Prize for beste dokumentar på Tribeca Film Festival, deretter Oscar for beste dokumentarfilm. Den ble vist på Film Fra Sør, siden vist på NRK og utgitt på DVD. Den er dessverre ikke tilgjengelig for strømming i skrivende stund.

Rendition

Feil person på feil sted er springbrett for Rendition (Antatt skyldig, 2007). Filmen var basert på den sanne historien om den tyske immigranten Khaled El-Masri som på begynnelsen av 2004 ble arrestert av CIA mistenkt for å være terrorist.

Senere ble han i hemmelighet fraktet til en amerikansk base i Afghanistan og først fem måneder etter sluppet fri. Til filmen Rendition har El-Masri blitt til egyptisk-amerikanske Anwar El-Ibrahimi og Afghanistan byttet ut med et ikke-nevnt land i Nord-Afrika. Rendition kan oversettes med en uvanlig overføring, i dette tilfellet et hemmelig fengsel i utlandet.

I Chicago venter Gravide Izzy (Reese Witherspoon) på hjemkomsten til ektemannen og kjemiingeniøren Anwar (Omar Metwally) som har vært på en forretningsreise. CIA-analytiker Douglas (Jake Gyllenhaal) har etter angrepet 11. september vært stasjonert et nord-afrikansk land. Da en selvmordsbomber sprenger seg på et torg blir 19 personer drept, inkludert Douglas sin sjef Dixon. Douglas derimot rykker opp i hierarkiet. Snart kommer de på sporet av Anwar som plukkes opp på flyplassen og sendes i det skjulte til utlandet hvor Douglas er stasjonert. Kona Izzy og sønnen deres venter forgjeves i ankomsthallen.

Rendition er en politisk thriller med flere parallelle historier. Den ene utspiller seg i USA med den erkeamerikanske blondinen Izzy som kjemper for å finne ut hva som har skjedd med hennes ektemann. Dette fører henne inn i en umulig byråkratisk kamp for å komme i kontakt med topplederen Corrine, spilt av Meryl Streep. Den andre foregår i Nord-Afrika hvor Douglas samarbeider med sikkerhetssjefen Abasi for å presse Antwar for informasjon. Den tredje omhandler Abasi og hans datter Fatima som har gjort opprør mot sin far. Fortellerstrukturen er til tider kaotisk der den hopper frem og tilbake, både i tid og geografi. Det store spørsmålet er hvem som var målet for selvmordsbomberen og hvorfor? Etter et noe kronglete løp, klarer den på ganske snedig vis å til slutt nøste opp sine mange tråder.

Rendition retter kritikk mot amerikanske myndigheter. Hovedtema er den kontroversielle praksisen med å forflytte mistenkte til hemmelige baser på fremmed jord med påfølgende utstrakt bruk av brutale avhør med blant annet vanntortur. Hovedpersonen Douglas skal utvikle seg til den samvittighetsfulle samaritan som setter spørsmålstegn ved sitt oppdrag etter å ha sett brutale og tvilsomme avhør. Han fungerer dermed som en kontrast til den hensynsløse amerikanske sikkerhetstjenesten. Den omhandler ikke krigen i Afghanistan eller Irak, men dreier seg om amerikansk etterretning etter 11. september 2001. Regissør Gavin Hood hadde fått anerkjennelse etter å ha vunnet Oscar for beste fremmedspråklige film med Tsotsi (2005), men sterkt kritiserende Rendition ble ingen kommersiell suksess. Utgitt på DVD, kan sees på SF Anytime og Blockbuster.

Reign Over Me

Adam Sandler kjennetegnes best for sine frekke komedier, men også for det hyllede dramaet Punch-Drunk Love (2002). I Reign Over Me (2007) spiller Sandler nok en alvorlig hovedrolle i det som er en av de merkeligste filmene om terrorangrepet.

Den er skrevet og regissert av Mike Binder som tidligere har laget følelsesfylte feelgood-filmer og mellommenneskelige dramaer som The Upside of Anger (2005). Manuset var skrevet med Tom Cruise i tankene for karakteren Alan, men han avslo tilbudet. Senere skulle også Javier Bardem takke nei til rollen, men det var først etter å ha penslet Binder inn på Sandler i rollen som den psykisk syke Charlie.

På hjemmebane har familiefaren Alan Johnson (Don Cheadle) et anstrengt forhold til sin masende og dominerende kone Janeane (Jada Pinkett Smith) og sine foreldre som bor hjemme hos dem. Han er en vellykket tannlege, men er nedtynget av ansvar og møter stadig utfordringer fra en innpåsliten pasient og krevende forretningspartnere. En dag møter han på sin tidligere studiekamerat Charlie Fineman (Sandler) og blir sjokkert over hvordan han har forandret seg etter tapet av kone og barn 11. september. Nå lever Charlie en tilbaketrukket og isolert eremitt-tilværelse i dyp sorg. Mens Alan prøver å hjelpe Charlie i sin vanskelige periode trenger Alan hjelp fra Charlie til å innse hvor godt han har det.

Det er et drama om to karakterer som trenger en omstart i sine liv. Det er en film om psykisk syke og de dysfunksjonelle samtidig som det er en trist og sentimental film i grenselandet til den såkalte buddy-filmen. Charlies store sorg og bakenforliggende hendelse antydes bare forsiktig før den får sin grundige forklaring mot slutten av filmen. Det er nesten så den har samme berøringsangst for terrorangrepet som karakteren Charlie selv har. I stedet pøser filmen på med lettere sidehistorier av mindre betydning og av plump seksuell art. Det er litt synd for de gangene den har fokus på den gode historien så fungerer filmen ganske godt, men der den vier tid til sidehistorier så får filmen et billig drag over seg.

Karakteren Charlie er, til tross for sin asosiale tilværelse, trommeslager i et pønkband og en musikkfantast som tilbringer dagene på jakt etter vinylskatter i bruktbutikker. Filmens tittel er hentet fra The Who-sangen «Love, Reign Over Me» og Charlies utseende er identisk med Bob Dylan på plateomslaget til «Blonde on Blonde». Adam Sandler spiller og passer faktisk godt i denne rollen, men en klassisk oppskrift med to timer underholdning gjør et tungt og alvorlig tema den til et lettvekter. Den er god på alvorlige scener og platt i dumme scener. Der United 93 og World Trade Center er helteepos og dermed publikumsfavoritter, omhandler Reign Over Me psykisk syke og klarer så vidt å spille inn produksjonskostnadene på 20 millioner dollar. Utgitt på DVD og Blu-ray, kan også sees på SF Anytime og iTunes 

Extremely Loud and Incredibly Close

I forbindelse med 10 års markeringen kom det høyprofilerte dramaet Extremely Loud and Incredibly Close (Ekstremt høyt og utrolig nært, 2011) med store skuespillernavn som Tom Hanks og Sandra Bullock.

Filmen bygger på den bestselgende romanen ved samme navn av Jonathan Safran Foer, utgitt på norsk i 2012. Den erfarne og hyllede Stephen Daldry hadde tidligere laget The Hours (2002) og andre verdenskrigsdramaet The Reader (2008). I sistnevnte var holocaust et bakteppe for en romantisk historie. Med Ekstremt høyt og utrolig nært trekkes igjen tråder tilbake til andre verdenskrig gjennom en mutt, jødisk karakter, men hvor hendelsene 11. september 2001 danner historiens bakteppe. Forståelse er nøkkelpunktet i historien om en sønn som savner sin far, altså ikke så ulik Reign over me.

Den jødiske New York-gullsmeden Thomas Schell (Tom Hanks) er gift med Linda (Sandra Bullock) og har et uvanlig tett forhold til sin sønn Oskar. De to har en lek hvor de prøver å finne en forsvunnet bydel i New York. Da Thomas forsvinner etter å ha befunnet seg i World Trade Center 11. september, snus Oskars tilværelse på hodet. Et år senere kommer han over en nøkkel tilhørende sin far og bestemmer seg for å finne dens tilhørende lås. På nøkkelens konvolutt står navnet «Black» og Oskar setter ut på en besettende reise i New Yorks bydeler for å oppsøke alle som heter Black. En mystisk, stum nabo, spilt av Max von Sydow, skal bli hans følgesvenn.

Med fokus på rørende scener er Ekstremt høyt og utrolig nært en tåreperse fortalt fra en ni år gammel gutts vinkel. Han er smart og kvikk, men er noe sosial utilpass. Jakten på nøkkelens lås gjennom New Yorks fem bydeler blir en hyllest til leken han hadde med sin far. Det er en fargerik fabel i tråd med, og ikke ulikt Den fabelaktige Amélie fra Montmartre (2001). Musikken er leken, det er elegant filmet og fortalt på kreativt og til tider filosofisk vis. Som en slags post-traumatisk stress-lidelse har Oskar både tvangslidelser og fobier for det meste etter 11. september 2001. På veien møter han mennesker som på ulike vis har overlevd tøffe utfordringer i sine liv og han fremmer nestekjærlighet til de han møter. Det er en film om håp, savn og en oppgave som må løses. Den mystiske tause naboen fungerer som en erstatning for fars fravær og de blir et umake par.

Det er først og fremst en svært dyktig produksjon med store skuespillernavn. Terrorangrepet dukker opp i bakgrunnen på TV-skjermer eller som røyk fra tårnene i bakgrunnen. Det er ikke hendelsen i seg selv som er i fokus, men terrorhandlingen preger karakterene gjennom hele historien. Filmen er en slags metafor på det kollektivt minnet og savnet av de som ble mistet 11. september. Det er en intrikat historie som får en passelig forløsning slik sjangeren krever. Den ble Oscar-nominert til beste film og Max von Sydow fikk en nominasjon for beste mannlige birolle, men som helhet var den svakere enn sine konkurrenter. Utgitt på DVD og Blu-ray, kan også sees på Viaplay, Blockbuster, SF Anytime og Amazon Prime.

The Reluctant Fundamentalist

Den pakistansk forfatter Mohsin Hamid mest kjente verk er den internasjonalt bestselgende romanen «Den motvillige fundamentalist» fra 2007. Det omhandler en ung pakistaner som blir anklaget for å stå i ledtog med terrorister og stigmatiseringen av muslimer etter terrorangrepet 11. september.

Under angrepet i 2001 satt regissør Mira Nair på et fly til Toronto og dens filmfestival etter å ha vunnet Gulløven i Venezia for Monsoon Wedding (2001). Filmatiseringen The reluctant fundamentalist (2012) var hennes forsøk på å bygge en slags bro mellom skepsisen hos den muslimske verden og Vesten. Den ble for øvrig åpningsfilm ved filmfestivalen i Venezia i 2012.

En amerikansk professor kidnappes på gaten i Lahore, Pakistan i 2011. Utenrikskorrespondenten Bobby (Liev Schreiber) gjør et intervju med den pakistanske professoren Changez (Riz Ahmed) kjent for sine pro-islamistiske holdninger og som Bobby mistenker har noe med kidnappingen å gjøre. Changez forteller sin livshistorie som begynner 10 år tidligere og hvor han ble headhuntet fra universitetet til en jobb i et stort selskap. I sin jobb som finansanalytiker på Wall Street var han en kommende stjerne med fremtid som medeier i selskapet. Han innleder et forhold til sin sjefs niese Erica (Kate Hudson) og fremtiden ser svært lys ut. Men så inntreffer terrorangrepet 11. september og hans hverdag blir drastisk endret.

Med likheter til tidligere nevnte Rendition handler det om livet til en tilfeldig person som grunnet sitt utseende får sin hverdag snudd på hodet etter 11. september. Karakternavnet Changez er tilsiktet og fronter filmens tematikk. Det er en kommentar til krigen mot terror og myndighetenes angrep på muslimer etter 11. september. Changez går først gjennom en oppadgående reise og forvandling fra pakistaner til suksessfull student med lys fremtid på Wall Street. Deretter både en indre og ytre forandring etter terrorangrepet. Han er en stille, men unik analytiker som ser det ingen andre ser. Etter hendelsen ser alle ham, han får en svært tilspisset situasjon og gjennomgår en brå oppvåkning.

Filmens rammefortelling er intervjuet mellom Bobby og Changez, hvor Changez forteller om sine opplevelser, lagt til nåtid i 2011. Det er et politisk drama fortalt med thrillerens form samt en sidehistorie i form av en CIA-aksjon i Pakistan. Det er overtydelig tematikk om toleranse og forskjellsbehandling samt panikk og angst i tiden etter 11. september. Det er en bittersøt fortelling om kapitalisme på Wall Street og fattige folks håp i Lahore med noen forutseende plotvendinger. Den indisk-fødte regissøren Nair hadde for øvrig laget segmentet fra India i tidligere nevnte 11’09’’01 September 11. Til tross for flere kjente skuespillere, inkludert Keifer Sutherland, fikk filmen en relativt beskjeden og ubemerket lansering. I Norge ble den vist på Film Fra Sør og siden utgitt på DVD. Den kan også sees på SF Anytime, Blocbuster og Viaplay.

Øvrige titler

I tillegg til kinoaktuelle Worth (2021) er Netflix aktuell med dokumentarserien Turning Point: 9/11 and the War on Terror (2021) og på Disney+ kan man se Women of 9/11 (2021). Følgende filmer kan også nevnes for de som søker ytterligere titler. Med et solid stilskifte fra Harold & Kumar Go to White Castle (2004) laget Danny Leiner The Great New Wonderful (2005). Med Maggie Gyllenhaal i hovedrollen følger vi fem innbyggere i New York som prøver å forstå hendelsen. Det finnes ikke noen spor av distribusjon av denne filmen i Norge, men Wim Wenders laget Land of Plenty (2004) med Michelle Williams og John Diehl som ble viet litt mer oppmerksomhet. En patriotisk, men plaget Vietnam-veteran som etter angrepene den 11 september på paranoid vis vier sitt liv til å beskytte sitt land. Charlie Sheen, Gina Gershon og Whoopi Goldberg spiller i 9/11 (2017) som er en filmatisering av et teaterstykke kalt «Elevator» om folk fanget i en heis i World Trade Center. Denne kan sees på SF Anytime og Blockbuster.