SEX er den første filmen i en ny trilogi av Dag Johan Haugerud, og starten er en skikkelig opptur så her kan det være mye å glede seg til!

PÅ KINO FRA 1. MARS: Det begynner med en samtale mellom to feiere på et pauserom der den ene har hatt en drøm om at han som kvinne fikk spesiell oppmerksomhet i et speil på toalettet av ingen ringere enn David Bowie. Eller var det Gud selv? Den andre har noe enda mer oppsiktsvekkende å fortelle: han har virkelig latt seg forføre og har hatt pikant sex med en mannlig kunde etter fullført feieoppdrag.

Det kan være fristende å falle for fristelsen til billige poenger som å bli feiet over eller få renset pipa eller annen symbolbruk, men tematikken og diskusjonene som følger er altfor alvorlig og sobert behandlet til det. Tilsynelatende aksepterer kona til han som har hatt sex dette, men når det synker inn har kona gjennom 20 år flere betenkeligheter og problemer med dette. Var det «bare sex» eller utroskap? Kan man gi hverandre en slik frihet eller er det bindinger og begrensninger og forpliktelser i et samliv som forhindrer dette? Er det mulig å bare ha tilfeldig fysisk sex uten å bli dypere følelsesmessig berørt eller involvert? Ville han akseptere om hun gjorde det samme?

Kjønnsidentit

Kjønnsidentitet synes å være et spørsmål for den andre feieren med stadig tilbakevendende drømmer om oppmerksomhet fra David Bowie. Kanskje er dette også et frampek til film nr. 2 (Drømmer)? Han opplever at stemmen forandrer seg og blir lysere og går til sangpedagog for dette. Huden flasser av. Er det et hamskifte på gang? Kona spør rett ut om han føler at hans identitet ikke stemmer med hans kjønn. Det viser seg også at denne familien er kristne, noe feieren selv virker flau over, men som samtidig legger inn en mulig ekstra moralsk dimensjon i samtalene med hans feierkollega.

Dag Johan Haugerud har laget et imponerende byggverk som også inneholder små sidesprang som en uferdig Rubiks kube på kjøkkenbordet, hvilke frø som skal kjøpes på Plantasjen og hvordan plantene skal plasseres og ikke minst en overraskende og forfriskende musikal av en avslutning der mandigheten i stemmen til Torbjørn Harr synes å være på plass.

Dialogdrevet

Byen Oslo spiller også en rolle, særlig området rundt Økern og Bjerke hvor det bygges og trafikkeres, med avstikkere til sentrum (Rådhusplassen og St. Olavs plass), riktig tonesatt, vesentlig med jazzmusikk. Det er de eneste pusterom eller avbrekk vi får. Ellers er filmen i stor grad dialogdrevet. Men hvilken dialog! Her er det ikke ferdigsnekret tekst, men en dynamikk og naturlighet i det som blir sagt som er utviklet i samarbeid med skuespillerne. Det betyr at setninger kan bli kuttet eller hengende i lufta, at det forekommer avbrytelser og usikkerhet i hva og hvordan ting skal sies. Det gir filmen en ekthet og nærhet som er sjelden.

Jan Gunnar Røise (senest glimrende som Reiulf Steen i «Makta») og Torbjørn Harr bærer det meste på sine skuldre, godt hjulpet av Siri Forberg og Birgitte Larsen som deres koner og ikke minst tenåringssønnen til paret Harr/Larsen, nydelig spilt av Theo Dahl som bringer inn ungdommelige tema som ønsket om å bli YouTuber og urettferdigheten i at en venninne må ha menssmerter resten av livet. Fine biroller også av Nasrin Khusrawi som sangpedagog med sans for filosofen Hannah Arendt og Anne Marie Ottersen som utradisjonell lege med klare meninger om hud og tatovering.

Det finnes ikke sex i filmen og den gir ingen klare svar eller anvisninger. Når det gjelder samtalene oppfordres det til å prate med «de som utvider verden, ikke forminsker den» og filmen kan absolutt være grunnlag for diskusjoner om sex, hva det betyr og hvor går eventuelt grensene for hver enkelt av oss og finnes det noen allmengyldige moralske grenser? Filmen er tatt ut i Panoramaprogrammet under filmfestivalen i Berlin, som pågår for tiden.