Onsdag 6. mars er det Norgespremiere på Johanna Pyykkös «Min fantastiske fremmede» på Kosmorama i Trondheim.  Bransjebibelen Variety kaller henne for «En av Skandinavias mest interessante nye stemmer».

GÖTEBORG: Hennes spillefilmdebut, «Min fantastiske fremmede»,var blant de ti filmene som konkurrerte om Nordens største filmpris, Dragon Award på filmfestivalen i Göteborg, i februar. Det i seg selv er oppsiktsvekkende for en debutant.

«Min fantastiske fremmede» handler om den kjærlighetssøkende og ensomme attenårigen Ebba, som jobber som renholder i Oslo havn. En natt på vei hjem fra vaskejobben finner hun en vakker ung mann med en hodeskade og prøver å hjelpe ham. Etter å ha innsett at den fremmede har fått hukommelsestap, lurer hun ham til å tro at de er kjærester og bygger en verden for dem basert på løgner.

– Hvordan fikk du ideen til filmen?

– Jeg vet ikke hvordan jeg fikk ideen aller først. Jeg lagde en kortfilm som var veldig lik en for mange år siden, på en av de første utdanningene mine, som er svært lik; Mannen i havnen har skadet hodet, har glemt hvem han er, og en ensom kvinne som lyver for ham og innleder en relasjon. Den var i en kortfilm.

Men her var det jo… Jeg tenkte at premissen er såpass… Hva skal man si? Absurd. Så den kan holde for en langfilm, om man fyller den med riktige karakterer, store, symbolske og mystiske elementer. Så den levde videre. Så begynte vi, jeg og co-manusforfatteren, å utvikle den ordentlig i 2015. Og så har det vært en runde på ulike europeiske og nordiske skrivelabber.

Johanna Pyykkö er datter av finske innvandrere i Sverige. Frem til 1980-tallet kom det flere hundre tusen finske innvandrere Sverige. Finland hadde en betydelig innvirkning på både den svenske økonomien og kulturen.

Er det en sammenheng her i forhold til «Min fantastiske fremmede»?

– Jeg tror jeg tenker på import og eksport – og veldig mange mennesker som forflyttes på ulike måter. Og de menneskene som er i samfunnet som en majoritetsbefolkning, men som kanskje ikke tilhører toppen. Jeg liker å skape slike verdener der man vandrer litt i status. Kanskje også i emosjoner.

Det er også en kjærlighetshistorie, altså kjærlighet og migrasjon. Det handler jo om hva du har under føttene fra begynnelsen, og hva visse andre land har. Det er visse områder som har andre forutsetninger. For meg var det i alle fall slik at den norske karakteren føler veldig mye på sin norske identitet. Det at hun er født og oppvokst i Norge, påvirker hennes instinkter og følelser. Hans ekte identitet forflytter seg på grunn av de omstendighetene han har levd under.

At det lages så mange filmer om migrasjon, skyldes at vi er i en situasjon i hele verden der folk opplever usikkerhet på ulike måter, sosioøkonomisk, og forflytter seg. Så handler vel denne filmen også om norsk ensomhet, på en måte. Det snakkes mer og mer om det, den nordiske ensomheten.

Nordisk filmskaper

Pyykkö gjorde seg først bemerket med kortfilmen «The Manila Lover» som stakk av med Amanda og ble tatt ut til Kritikeruka i Cannes. Hun er vokst opp i  Borås i Sverige – omtrent 50 minutter inn i landet fra Norge, retning Göteborg.

– Hvorfor valgte du filmskolen på Lillehammer?

– Jeg ønsket en fagutdanning. Jeg hadde gått på filmfolkehøyskole i Sverige og en yrkeshøyskolemanusutdanning, og jeg tenkte at jeg trengte det håndverksmessige med et større produksjonsapparat rundt meg. På Lillehammer fikk jeg det, så jeg var veldig glad for å komme inn der. Og jeg trivdes godt i Norge. Som innvandrer i andre generasjon har jeg aldri følt meg hjemme i Sverige.

– Hvorfor ikke?

– Jeg tror det handler om… Det er veldig… selv min generasjon opplevde diskriminering mot finner, jeg opplevde det en god del, og da følte jeg meg hjemme i Norge. Jeg følte meg hjemme i Oslo, for jeg hadde fått et nettverk gjennom filmskolen. Nå bor jeg på Bjølsen, så jeg tenker alltid at Oslo er hjemme.

Lærer gjennom samarbeid

– Hva betydde NRK-serien «Heimebane» for deg?

– Jeg har manusutdanning og skriver også for andre. Så, jeg har jobbet på prosjekter under utvikling hos andre som ikke er mine egne prosjekter, og lærer alltid mye gjennom samarbeidene, særlig om norsk kultur.

Andre sesong for «Heimebane» skulle balansere NRKs visjoner for serien og de nye idéene fra skriverommet; fokus var å ta vare på det vi tror folket liker, altså publikum, i serien. Det var veldig engasjerende og være med å bidra til å forlenge de narrative historiebuene til karakterene og dykke ned i det norske fotballmiljøet, på en måte. Og skriveprosessen… samtalene med de andre i skriverommet, hvordan vi strukturerte historien, var utrolig lærerikt. Man lærer av hvert prosjekt. Men «Heimebane»… jeg har hengt med folk som er skikkelige fotballnerder gjennom årene. Så for meg ble det å bruke det naturlig. Kanskje også den svenske fotballkulturen, som jeg enkelt kunne bringe inn i skrivestua der.

Imponert over skuespiller

– Noe av det mest imponerende med «Min fantastiske fremmede» er skuespillerprestasjonene – særlig hovedrollen til Camilla Godø Krohn. Hvordan i all verden jobbet du med den?

– Hun gjør en veldig ekstrem rolle. Jeg tror vi gikk gjennom 600-700 kandidater. Og det var under covid, så det var veldig vanskelig. Det var vanskelig å finne folk. Det tok lang tid. Men til slutt fant vi Camilla. Hun gikk på dramalinjen på videregående. Hun er 20, var 18 da vi spilte inn. Hun hadde nettopp tatt lappen. Og hun er veldig annerledes enn karakteren, men hun kunne gi rollen alle tankene og følelsene som rollen trengte. Vi var overlykkelige over å finne henne. Hun er i militæret nå. Jeg tenkte, det er sjelden du ser et slikt talent. Jeg er veldig imponert av henne.

– Jeg antar at når flere ser filmen, vil tilbudene strømme inn til henne.

– Ja, det tror jeg definitivt. Det er bra å ha henne, for hun gjør rollen tilgjengelig samtidig som hun gir den kompleksitet. Og vi har laget en film som folk her i Göteborg også sier at de diskuterer og analyserer etter å ha sett den. Det er vår ambisjon. Men jeg merker også at de snakker mye om henne og hennes tolkning av rollen. Så den blir tilgjengelig på to måter. Jeg er veldig takknemlig.

Utfordrende

Johanna Pyykkö er en som jobber intenst med manus og forteller at hun forsøer å utfordre de tradisjonelle måter å fortelle historier på ogintrodusere et dypere lag i fortellingen for å gjøre det mer spennende for publikum.

– Når du arbeider med manus, jobber du bevisst med skuespillerne i bakhodet?

– I «Min fantastiske fremmede» tenkte jeg at det ikke finnes… Det ville bli en utfordring med casting for begge hovedrollene. Jeg skrev en av de store birollene til Laila Goody. For jeg elsker henne. Hun er fantastisk. Jeg har elsket henne i alt jeg har sett henne i. Jeg er veldig glad for at hun sa ja til rollen. Men ellers tenkte jeg at jeg håpet vi fant de riktige skuespillerne til selve hovedrollene. Jeg var veldig opptatt av at vi skulle finne noen som var utrolig nære manus.

Manusprosessen har vært lang. Det er utrolig vanskelig å finne de to, selv om vi hadde en enormt lang castingprosess. Vi fant Radoslav Vladimirov som spiller den mannlige hovedrollen rett før innspillingen. Vi skrev manuset akkurat som vi syntes det skulle skrives – og håpet at vi kunne finne noen som kunne spille den rollen.

«Riket» og Bergman

–Hvordan oppstod interessen for film?

– Jeg hadde ingen bakgrunn i film. Jeg hadde ingen forståelse for film. Men en avgjørende ting var at jeg fortalte historier hele tiden. Og så så jeg Lar von Triers «Riket» som 10-åring på TV. Jeg tenkte at dette er det beste jeg har sett i hele mitt liv. Det var noe helt annet. Jeg så på serien i hemmelighet uten å fortelle det til foreldrene mine.

Da jeg var 16, tilbrakte jeg mye tid på biblioteket. Jeg så at det var en fyr som het Bergman. Det var en lang rekke med filmer der. Jeg visste ikke hvem han var. Mine venner visste heller ikke hvem han var. Men jeg begynte å se hans filmer.

Jeg tror jeg søkte etter noe annet etter å ha jobbet en stund med reklame og moteindustrien. Jeg bodde også fashion-byen Borås. Så jeg søkte sakte mot en kunstutdanning i et år. Der begynte jeg å lage filmer. Slik begynte det.

Følg instinktet

Under arbeidet med «Min fantastiske fremmede» fikk hun viktige inspill fra to av sine store forbilder, Claire Denis og Jane Campion.

– NFI ga en del mentormidler gjennom utdanningen min. Da jeg jobbet med denne filmen, kontaktet jeg Claire Denis og Jane Campion, som begge sa ja til å møte meg. Jane Campions «Piano» er liksom… den har så mange mystiske og filosofiske lag om man må tolke. Samtidig er den er veldig emosjonell. Den har vært en inspirasjon for meg gjennom årene. Ikke konkret for denne filmen, men generelt. Og Claire Denis sine arbeidsmetoder. Scenene i hennes filmer er ikke bare drama, de inneholder flere lag av symbolikk. Det vill jeg lære av.

Jeg møtte Jane Campion i Cannes, da jeg viste kortfilmen min «The Manila Lover» der under Kritikeruken. Så hadde vi kaffe på en kafé i et par timer ogg snakket om film. Hun ga meg i tillegg råd på en videosamtale etterpå.

Claire Denis møtte jeg i Paris og tilbrakte en dag med henne på hennes favorittkafé der hun ofte sitter og jobber. Det var fantastisk å lære av deres metoder. Begge sa til meg på ulike måter at å være regissør handler ofte om instinkt. Den rene kunstneriske innsikten inneholder noe som ingen andre har sett. Og at man bør følge det instinktet, for det er mange andre som heller vil styre deg i en retning de kan forstå.

Jeg vet ikke om du så «The Manila Lover» kortfilmen. Men hvis du ser den, er det noen scener der som kom på rent instinkt, som jeg selv ikke synes ligner noe annet. For å tørre å ta risikoen, så filmet vi sluttscenen i «Manila Lover» på to forskjellige måter. I «Min fantastiske fremmede» hadde vi også flere forskjellige sluttscener, som vi filmet. Det var avslutninger som sa det samme, men på forskjellige måter. Vi gjorde sånn for at vi skulle tørre gå så langt vi kunde med storyen.

Allerede klar for verden

Den har kinopremiere i Norge 15. mars. Før det vises den på Kosmorama og deretter på en ny festival i Frankrike bl.a.. Den har begynt å rulle, og den har allerede blitt solgt. Ja, Arte har kjøpt den. Det er jeg veldig glad over, at den møter det franske publikumet. Fransk publikum får først muligheten på kino i juni, da den har premiere der. Og Nordisk TV, SVT og NRK har også kjøpt den. Så den vil nå ut til et spennende publikum gjennom forskjellige visningsvinduer. Jeg gleder meg veldig til det.

–Har du begynt å jobbe med neste prosjekt?

– Ja, neste prosjekt. Jeg utvikler en fantasyfilm, en norsk film med samme produsent. Jeg jobber også med en svensk skrekkfilm. Ellers skriver jeg for en animasjonspillefilm, og er med på utviklingen av en serie og et par spillefilmer. Det er veldig gøy.