–  Vi har prøvd å være «trashy» på en smakfull måte, sier Ethan Coen og Tricia Cooke om kinoaktuelle Drive-Away Dolls – en lesbisk «road comedy», som er første film i en trilogi med inspirasjon fra klassiske B-filmer.  

TROMSØ: Årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) i januar kunne skilte med besøk av Ethan Coen og Tricia Cooke. Under festivalen holdt de to en masterclass moderert av den britiske kritikeren og journalisten Kaleem Aftab, der de snakket seg gjennom en god del av Coen-brødrenes filmer. Flere av disse ble dessuten vist i et retrospektiv på TIFF.

Som kjent gikk brødreparet Joel og Ethan Coen inn i en periode der de jobber hver for seg etter deres foreløpig siste samarbeidsfilm The Ballad of Buster Scruggs (2018). Den første solofilmen fra Ethan Coens side var overraskende nok en dokumentar, nærmere bestemt musikerportrettfilmen Jerry Lee Lewis: Trouble in Mind fra 2022, som også ble vist på årets Tromsø-festival. På denne filmen samarbeidet han med klipper og ektefelle Tricia Cooke – som vel å merke også har klippet flere av Coen-brødrenes filmer.

Deretter har de to samarbeidet om spillefilmen Drive-Away Dolls, som ikke hadde hatt sin verdenspremiere da paret gjestet Tromsø, men som nå er klar for norske kinoer. Filmen er regissert av Coen og klippet av Cooke, og manuset har de skrevet sammen.

Cinema møtte Coen og Cooke i Tromsø for et intervju sammen med en liten gruppe norske og utenlandske journalister samme ettermiddag som paret holdt mesterklassen for festivalpublikummet.

Sjangerlek og skeiv trilogi

Coen-brødrenes filmer spenner over en rekke sjangre, som alltid behandles med filmskapernes særegne lynne og påføres deres markante signatur. Men ikke alle lar seg like lett plassere i en spesifikk sjangerkategori.

 – I hvilken grad forholder dere dere til sjanger i tilnærmingen og arbeidet med filmene, og hvor viktig er sjanger for dere?

– Det varierer fra film til film, men noen ganger tar vi utgangspunkt i å skulle skrive en spesifikk type historie, som i Millers Crossing. Jeg tenker ikke nødvendigvis på det som sjanger, men det er jo det det er. Så av og til har vi en veldig klar agenda om å lage en viss type film. Er det tilfellet med Drive-Away Dykes? På en måte, sier Ethan Coen.

– Men andre ganger tenker vi ikke på sjanger i det hele tatt. Jeg mener, ta for eksempel A Serious Man, den er ikke en sjangerfilm. Jeg vet ikke hva den er, legger han til.

– Vi kaller disse filmene vi har skrevet for sjangerfilmer, så sjanger er viktig for oss. I sjangerfilmer er det noen konvensjoner, en eksisterende form, som vi ønsket å leke med. Å snu dem på hodet eller noe i den duren. Det gjelder ikke minst film noir, som er en av mine favorittsjangre, så det var en morsom tanke å skulle skrive en slik film selv, sier Tricia Cooke.

Paret oppklarer at Drive-Away Dolls er den første av tre spillefilmer de skriver sammen, som er ment å være en slags B-filmer i hver sin sjanger – en road movie, en noir/detektiv-krim og en skrekkfilm. Coen omtaler for øvrig den kinoaktuelle filmen mer spesifikt som «en slags ‘road comedy’, om det er en sjanger».

Drive-Away Dolls handler om to unge kvinner på «road trip» som følges av kriminelle som vil ha noe som befinner seg i leiebilen deres, og er tydelig inspirert av 60/70-tallets «exploitation»-filmer.

– Er de tre filmene knyttet sammen som en trilogi?

– Selve historiene er ikke knyttet sammen. Vi kaller dem en trilogi fordi det høres bra ut, sier Coen.

– Den eneste tilknytningen mellom historiene er at de er skeive filmer. Alle tre har lesbiske hovedkarakterer, utdyper Cooke.

Måtte endre tittelen

Den oppmerksomme leser kan ha lagt merke til at Coen omtaler den nye filmen som Drive-Away Dykes, til tross for at den altså heter Drive-Away Dolls. Han bekrefter at de ble pålagt å endre den opprinnelige tittelen med slangbegrepet om lesbiske kvinner.

– Det er rett og slett realitetene ved å lansere en film på kino i USA. Det er visse kinokjeder som ikke ville ha ført opp tittelen på plakatene sine. Jeg var i utgangspunktet ikke klar over det, men MPA (Motion Picture Association, journ. anm), som er organisasjonen som setter aldersgrenser, skal også ratifisere filmtitler. Den godkjennelsen ville vi aldri ha fått med tittelen vi ønsket, forteller Coen.

– Vi ville beholde bokstavrimet, og siden Drive-Away Dykes er en god tittel, brukte vi mye tid på å finne en ny. Vi klarte aldri helt å komme opp med en vi syntes hørtes like bra ut, men Drive-Away Dolls var så nære vi kunne komme, sier Cooke.

De forteller at den neste filmen i trilogien heter Honey Don’t! – som sangen av Carl Perkins (selv om låta riktignok ikke har utropstegn på slutten), i tråd med at filmens hovedkarakter heter Honey O’Donoghue.

I etterkant av intervjuet har det blitt kjent at Margaret Qualley, som har en av hovedrollene i Drive-Away Dolls, også skal spille i Honey Don’t!.

En av de andre norske journalistene påpeker at ordet «snø» er nevnt mer enn hundre ganger i Coen-brødrenes manuskripter, og lurer derfor på:

 – Hva er greia med snø?

– Vel, jeg kommer fra Minneapolis, hvor det er mye snø. Men ja, hva er greia med snø? Jeg vet ikke. Det var jo mye snø i Fargo. Visuelt er det noe veldig bra med det, fordi det visker ut alt bortsett fra noen helt spesifikke ting. Uten at jeg en gang har tenkt på det på den måten, men det er jo tilfellet. Og så er det noe med at man preges av stedet man vokste opp, og jeg vokste altså opp med mye snø. Jeg har aldri tenkt på det, men der har du to svar som til og med kan være riktige, svarer Coen.

Cooke påpeker på sin side at det ikke er snø i filmene hun og Coen nå har samarbeidet om.

Ikke redd for reaksjoner

– Noen filmskapere hevder at det er stadig mer utfordrende å lage filmer om for eksempel seksuelle minoriteter, siden folk så lett blir støtt av hvordan de fremstilles. Var det en bekymring for dere, når dere ønsket å hente inspirasjon fra eldre B-filmer i spillefilmer med skeiv tematikk?

– Det er nok vanskeligere å lage seksualiserte filmer nå enn på 60- og 70-tallet, da mange av denne typen B-filmer ble laget. Men selv om filmene våre er «trashy», er de også veldig uskyldige. Vi har prøvd å være «trashy» på en smakfull måte, uten at jeg vet om vi har lykkes, sier Cooke.

– Om man lager en film som er spesifikk om visse ting, enten det gjelder skeiv, streit, etnisitet eller religion, er det gitt at noen vil bli støtt. Du er nødt til å bare gå inn i det uten å bry deg, for uansett hva du gjør vil noen bli fornærmet. Alternativet, som er utbredt i Hollywood, er å ikke være spesifikk om karakterers etnisitet, religion, legning eller hva det skal være. Og om de er spesifikke, er det gjerne slik at denne rollefiguren med denne spesifikke etnisiteten ikke kan være en dårlig person, påpeker Coen.

– Jeg vil ikke si at vi ikke bryr oss, vi har forsøkt å behandle alle – i det minste marginaliserte folk – med respekt. Vi fremstiller for så vidt alle menn som imbesile, men det synes jeg er rimelig, hehe. Men det å forholde seg til hvordan andre vil reagere, er en oppskrift på å slutte å lage noe som helt. Eller å skrive for alle andre enn deg selv, fortsetter Cooke.

– Om man ser på Coen-brødrenes filmer, har de åpenbart noen veldig sterke kvinnelige karakterer – men de handler veldig ofte om menn. Er maskulinitet i seg selv noe dere har vært interessert i og ønsket å utforske? Og er det på noe vis relatert til at dere to nå er i gang med filmer om skeive, kvinnelig rollefigurer?

– I denne nye filmen er jo de to hovedkarakterene kvinner, og det er ikke noe Joel og jeg ville ha skrevet. Jeg vet ikke hvorfor, men vi ville aldri ha gjort det. Vi har bare tendert til å skrive mer om menn enn om kvinner. Som du sier, ikke utelukkende – filmene våre har hatt en del kvinnelige karakterer, og i ett tilfelle, Fargo, er hovedkarakteren en kvinne. Det er litt underlig. Vi har ikke vært bevisst opptatt av maskulinitet, snarere er det nok bare hva vi har endt opp med å gjøre, svarer Coen.

– Man skriver om det man kjenner til, skyter Cooke inn.

Ingen kommer unna politikken?

En av de utenlandske journalistene påpeker at Coen under mesterklassen syntes å underspille mer «høykulturelle» lesninger av filmene han har laget, som for eksempel politiske eller filosofiske tolkninger.

– På et vis fremstår du nærmest som antiintellektuell, men filmer har jo ofte politiske eller filosofiske aspekter. Men ikke for deg? Har du bare en mer pragmatisk tilnærming – eller er du redd for å virke pretensiøs?

– Det er virkelig ikke av frykt for å virke pretensiøs, det er høyst ektefølt. Ingen av filmene har noen agenda av den typen. Om de leses sånn, er det helt fint. Men når den form for spørsmål fremmes i filmene våre, er det av fortellermessige grunner. Jeg er opptatt av historier, og det er der mine ambisjoner ligger, svarer Coen.

– Men mener du ikke at kunst har en politisk side?

– Jeg gjør ikke det, lyder det kontante svaret.

Cooke sier seg på sin side totalt uenig.

– Samtidig innser jeg at du ikke nødvendigvis kan svare for eksempelvis No Country for Old Men i så måte, siden dere ikke skrev forelegget. Men Cormac McCarthy kan jo ha ment noe i slik retning med romanen, sier hun.

– Joda, mange har den type ambisjoner og intensjoner. Jeg tror bare ikke at det er spesielt hensiktsmessig eller nyttig. Altså, jeg er ikke sikker, kanskje setter jeg det for mye på spissen. Men man kan jo skrive et flott stykke musikk som inspirerer til fredsdemonstrasjoner – og så kan noen bruke det i en folkemønstring for Ku Klux Klan, påpeker Coen.

– Eller Donald Trump kan bruke det, sier Cooke.

– Nettopp!

– Likevel finnes det åpenbart filmer som omhandler politiske hendelser og som kan inspirere. Det må man si at er politiske filmer, fortsetter hun.

– Ja, fordi det bidrar til å gi liv til karakterene og til fortellingen, parerer Coen.

– Bare det å lage en skeiv road movie er vel et slags politisk budskap i seg selv, er det ikke?

 – Absolutt, og det er viktig å heve stemmen på noen måter, med ymse politikere i USA som forsøker å frata oss rettighetene våre. Jeg skal ikke snakke på vegne av Ethan, men for meg kommer filmene fra et ønske om å lage noe som viser fingeren til slike autoriteter, sier Cooke.

Drive-Away Dolls har norsk kinopremiere 22. mars.

Videoopptak av mesterklassen med Coen og Cooke på Tromsø internasjonale filmfestival er tilgjengelig på TIFFs nettsider.