At de umake makkerne Deadpool og Wolverine i deler av handlingen befinner seg på multiversets skraphaug, er på sett og vis filmens mest treffende vits.

PÅ KINO FRA 24. JULI: Så er det altså duket for et slags mestermøte mellom Deadpool og Wolverine, noe som vel har ligget i kortene siden den andre Deadpool-filmen fra seks år tilbake.

I en tid der de påkostede storfilmene om Marvel-superheltene er i ferd med å miste sitt massive grep om publikum, er det heller ikke kun snakk om at disse umake makkerne skal ut og redde verden igjen. Helst skal de nok også bidra til å redde franchisen de er en del av, altså Marvel Cinematic Universe (eller MCU blant venner).

Å skulle redde verden er dog blitt en høyst relativ størrelse i dette universet, da man jo etter hvert opererer med et «multivers» bestående av et utall parallelle verdener. Noe som naturligvis er hendig om man skal tilbakekalle døde karakterer, slik tilfellet er med Logan/Wolverine.

I Deadpool og Wolverine oppsøker da også Deadpool en mengde slike virkeligheter på jakt etter den savnede superhelten, inntil han ender opp med den angivelig minst vellykkede versjonen av ham. De konkrete grunnene for Deadpools søken etter Wolverine er strengt tatt ikke så viktige, det sentrale er naturligvis at de to skal få muligheten til å krangle og gradvis lære seg å respektere og like hverandre mens de nedkjemper onde superkrefter.

Som for øvrig fører dem innom multiversets skraphaug, med mer enn tydelige metafiksjonelle vink til Mad Max-filmene. Utenfor MCU-boksen, der altså – men kanskje kan dette ses som en vel så treffende kommentarer til selve multiversets utspilte rolle.

Munnrapp gladvold

Blant filmens positive sider er noen nokså inspirerte valg av antagonistiske rolleinnehavere: Emma Corrin, kjent som prinsesse Diana i The Crown, spiller Charles Xaviers’ mindre noble søster som regjerer nevnte skraphaug, mens Matthew Macfadyen (her med sin britiske aksent) spiller en slags multiversadministrator som om det var et storkonsern á la Succession, serien han er mest kjent for. Om det sistnevnte er ment som en av filmens mange selvironiske vitser på Marvel-universets bekostning, er det i så fall den mest elegant subtile av dem.

Deadpool (også kjent under sitt sivile navn Wade Wilson) i Ryan Reynolds’ munnrappe og hardtslående skikkelse legger sin tvilsomme ære i å være dette universets eneste superhelt hvis filmer er klassifisert «R», som vil si en voksen aldersgrense. Dette sikres ved hjelp av en god del nokså brutal – om enn alt annet enn realistisk – vold, samt hyppig bruk av drøye gloser. Som gjerne er knyttet til nokså barnslig humor, paradoksalt nok.

For all del, Reynolds er unektelig artig i rollen. Men det skal også sies at vitsene som kontinuerlig serveres ikke er fullt så smarte eller morsomme som han og filmskaperne synes å tro. Snarere er de akkurat intrikate nok til at en del i kinosalen vil le for å vise sidemannen/-kvinnen/den ikke-binære sidepersonen (slik Deadpool formodentlig selv ville ha påpekt, for å tøyse litt sånn påtatt frekt med «woke»-kulturen) at de forstod poenget – ikke egentlig fordi poenget var så voldsomt gøyalt.

Multiversets endestasjon

Marvel-filmene dreier seg åpenbart om å forsøke å gi Marvel-fans det de vil ha. Det innebærer flere fornøyelige og muligens også noe overraskende gjesteopptredener og cameos, og ikke overraskende en nesten overveldende mengde referanser til de mange forutgående filmene. I dette tilfellet altså fra et metafiksjonelt perspektiv, med en uttalt bevissthet fra rollefigurenes side (i hvert fall Deadpool selv) om at man befinner seg i et filmunivers.

I tråd med dette vitser filmen også på (minst) et tidspunkt med hvor langt multiversstrikken etter hvert er strukket – og her har den unektelig et godt poeng.

Deadpool & Wolverine er underholdende nok, men selv om den pakker det inn i ironi og «se hvor langt vi kan ta det»-ablegøyer, føles filmen også som nok en bekreftelse på at konseptet med alle sine parallelle virkeligheter har nådd sitt metningspunkt og vel så det. Det samme gjelder strengt tatt den selvironiske og antatt nerdeappellerende humoren.

For at disse filmene virkelig skal engasjere, må det jo faktisk stå noe på spill i handlingen. Nå er ikke en gang det å måtte redde verden lenger tilstrekkelig, siden det alltid vil finnes en annen verden med alternative utfall. Å stadig skulle dra innside- og metavitser lenger i film etter film, gjør på sin side at det hele står i fare for å framstå som en stor vits.

Det synes heller ikke fruktbart å ytterligere forfølge konseptet om at det totale multiverset potensielt er truet med tilintetgjørelse – med mindre det er fra manusforfatternes hold. Om de skal klare å redde disse superheltenes filmatiske verden, kan de definitivt være tjent med å forholde seg til en ny og singulær virkelighet.