Spillefilmdebutant Emilie Blichfeldt skaper et intenst portrett av skjønnhetsidealer og de destruktive kreftene bak jakten på et urealistisk utseende. Filmen minner om Disneys Askepott (1950), men bryter med den romantiserte versjonen. I stedet gir den et mørkt innblikk i hvordan samfunnets krav kan føre til fysisk og psykisk ødeleggelse.

Desperasjon etter perfeksjon

Filmen følger Elvira (Lea Myren), en usikker tenåring som drømmer om prinsen. Etter farens død flytter hun inn hos sin vakre stesøster Agnes (Thea Sofie Loch Næss) og blir fanget i en farlig jakt på skjønnhet for å vinne hans oppmerksomhet. Moren (Ane Dahl Torp) tvinger henne inn i ekstreme skjønnhetsinngrep – fra plastisk kirurgi til slanking med bendelorm – for å sikre en bedre framtid.

Blichfeldts film byr både på humor satire, men under ligger den en kritikk av hvordan kvinner reduseres til objekter. Elvira stemples som «stygg», mens Agnes hylles som perfekt. I kontrast til Disneys uskyldige Askepott, er Agnes egoistisk og representerer en destruktiv skjønnhetsnorm.

Blichfeldts intense kamerabruk tvinger publikum inn i Elviras forvridde virkelighet, med ubehagelige nærbilder av kroppen hennes. En oljemaleri-lignende fargepalett forsterker filmens dystre tone, mens eksplisitte bilder av kirurgi og ødelagte kropper gjør filmen krevende å se.

Prisen for skjønnhet

Hva koster det å være vakker? Elviras ødeleggelse viser hvordan kvinner formes av et samfunn besatt av utseende og status. Morens desperate ønske om en rik ektemann til Elvira speiler en kultur der skjønnhet er en handelsvare.

Som feministisk kommentar til eventyrtradisjonen utfordrer Den stygge stesøsteren samfunnets idealer og minner oss om farene ved perfeksjonsjag. En uforglemmelig film som tvinger oss til å reflektere over hvilke verdier vi egentlig setter høyest.