George Lucas´ elsk for mytologi og usannsynlige helter resulterte i en uvanlig fantasyfilm. Men tåler Willow et moderne gjensyn?
På 1980-tallet kom en rekke med såkalte sword-and-sorcery fantasyfilmer. Det begynte med Excalibur (1981) og Dragonslayer (1981) før The Dark Crystal (1982) og Conan (1982) sørget for sjangerens store gjennombrudd. Selv om det kom flere store påfølgende produksjoner som Krull (1983), Richard Donners Ladyhawk (1985), Ridley Scotts Legend (1985) ble aldri sword-and-sorcery-filmer sjelden noen kommersielle suksesser.
Reddet av Star Wars
George Lucas hadde hatt en idé til en slik film i femten år, men grunnet mangel på suksess, hadde hatt problemer med å få de store studioene til å finansiere sitt prosjekt. Grunnet suksessen til Star Wars ble til slutt 20th Century-Fox president Alan Ladd Jr. overbevist til å bidra. Samfinansiert av Fox og Lucasfilm kom Willow (1988) dermed på tampen av en bølge med fantasyfilmer på slutten av 1980-tallet.
Det er en tid preget av frykt. Profeter har spådd at et barn skal bli født og at dette skal utslette den mektige dronning Bavmorda. Alle gravide kvinner blir derfor anholdt slik at den onde dronningen kan drepe deres barn så snart de fødes. Da jentebarnet Elora fødes med et uvanlig merke, blir hun smuglet forbi dronningens klør.
Småfolkets brorskap
Skjebnen vil ha det til at barnet havner hos Willow (Warwick Davis) og hans folk. De er Nelwyn, småfolk som unngår de store Daikini. Samtidig som Willow venter på å bli valgt som trollmannen Aldwins læregutt blir deres landsby angrepet av villdyr. De er på jakt etter Daikini-barnet, og Willow må sette ut på en ekspedisjon for å levere barnet tilbake til sitt rettmessige folk.
Ideen til historien kom fra George Lucas og hans selskap Lucasfilm produserte filmen. Regien overlot han til Ron Howard som hadde spilt i hans American Grafitti (1973) og som hadde briljert som regissør på Cocoon (1985). Howard avslo å gjøre oppfølgeren Cocoon: The Return (1988) til fordel for Willow.
Lilleputter og troll
Historien er satt til en slags middelalder verden befolket av hekser, trollmenn, en ond dronning, feer, lilleputter, troll, et snakkende pungdyr og andre magiske vesener. Essensen i Willow er som tatt ut av Joseph Campbells The Hero with a Thousand Faces. Den utvalgte ene må redde prinsessen, sette ut på sitt oppdrag og sendes på kollisjonskurs med ondskapen. Det er en eventyrlig, men farefull reise full av humor og skumle motstandere.
Warwick Davis var kun 18 år da han spilte hovedrollen som Willow. Hans folk lever som hobbiter, små folk som bor i små runde hus i skogen. Med sitt oppdrag blir han snart en del av et brorskap som skal beskytte Elora og likhetene til Ringenes Herre åpenbarer seg raskt. Riktignok var det 13 år før Peter Jacksons første film i trilogien, men Willow er synonymt med Frodo. Madmartigan er Aragon, Lilleputtene Franjean og Rool er som Pippin og Merry, og den gode heksen Raziel og den onde dronningen er som Gandalf og Sauroman.
Populærkulturell potpourri
Videre er Willow en populærkulturell potpourri der den låner i hist og pist fra Bibelen til brødrene Grimm. Lilleputtene Willow møter på veien gjenkjennes fra Gullivers reise og de fanger Willow og hans følgevenn Meegosh ved å binde de fast til bakken. Den onde dronningen er som tatt ut av Snehvit og hennes kriger Kael bærer en hodeskallemaske lik den til Skeletor i Masters of the Universe (1987). Videre kan man se den onde dronningen som en variant av Darth Vader og spådommen med at hennes datter vil forråde henne, en parallell til Luke Skywalker. Og ikke minst er Madmartigan en kopi av Han Solo.
Willow er en høyst påkostet film som den gang kostet 35 millioner dollar. Den er filmet på location, i naturen, på fantastiske location. På snøkledde fjelltopper, ved pittoreske fjorder, i skog og i kule middelalderborger. Det som var mest banebrytende var effektene til Industrial Light & Magic. I tillegg til sedvanlig trolldom og et flammesprutende stop-motion-monster, markerte den seg med morfing. På utrolig avansert teknologisk vis var det en sømløs overgang fra en tiger til en kvinne.
Mistet noe av sin glød
Minnet om filmen fra ungdomstid samsvarer ikke helt med et gjensyn i dag. I dag er effektene nostalgiske og sjarmerende, men noe utdaterte. Foto gjort rundt om i verden imponerer derimot fortsatt. Og James Horners filmmusikk er tidløs. Kritikken fra den gang om at den repeterte plott fra Star Wars er fortsatt gangbar, men likheten til Ringenes Herre er større. Mens John Milus´Conan the Barbarian tåler jevnlige gjensyn, har den humoristiske og familierettede varianten Willow mistet noe av sin glød.
Som en del av strømmetjenestenes kamp om publikum kom en svært påkostet Willow TV-serie på Disney+ i 2022. Mens serien skulle bli kansellert og tilbaketrukket har Willow-filmen fra 1988 nå blitt lansert på 4K og Blu-ray.