Nick Hamms forsøk på å bringe Wilhelm Tell til det store lerretet er en katastrofal fiasko. Til tross for et imponerende rollegalleri og vakre sveitsiske landskap, drukner filmen i stiv dialog, trege fortellergrep og en fortelling som aldri finner fotfeste.

PÅ KINO FRA 14. MARS: Dette er et ambisiøst prosjekt uten hverken driv eller emosjonell slagkraft – et mislykket forsøk på å skape en ny episk klassiker.

Wilhelm Tell er en av Sveits’ mest ikoniske folkehelter, kjent for sin motstand mot tyranni og sin berømte bragd med armbrøsten. Dette burde vært grunnlaget for en gripende filmopplevelse. I stedet får vi en tafatt historietime uten nerve eller originalitet.

Handlingen, satt til 1300-tallets Sveits under habsburgsk herredømme, føles mer som en stiv historieleksjon enn en fengslende fortelling om opprør og heltemot.

Et historisk sagn forflatet av klønete fortellerkunst

Filmen er stjernespekket, men selv skuespillere av høy kaliber kan ikke redde et sjelløst manus. Danske Claes Bang gjør sitt beste som Tell, men hans karakter mangler dybde og utvikling. Ellie Bamber, Jonah Hauer-King og Rafe Spall blir alle ofre for en manusstruktur som gir dem minimalt med rom til å skinne. Jonathan Pryce er bortkastet i en anonym birolle, mens Ben Kingsley serverer en karikert, nesten parodisk tolkning av kong Albrecht.

Verst av alt er dialogen. Manuset er en uheldig hybrid av tung eksposisjon og pompøse, teatralske replikker som høres ut som de er revet rett ut av Friedrich Schillers drama fra 1804. Resultatet er en film der karakterene aldri føles som ekte mennesker, men snarere som marionetter i en tungrodd, uinspirert fortelling.

Dødfødt narrativ og feilslått spenning

Filmen åpner med intensitet: Tell sikter på eplet på sin sønns hode, hendene skjelver, armbrøsten er hevet. Men istedenfor å utnytte dette til å gripe seeren fra start, hopper filmen tre år tilbake og tilbringer over en time på en treg, uinspirert oppbygging. Den narrative strukturen er klossete og ujevn, med lange, intetsigende dialogscener som suger energien ut av enhver tilløp til spenning.

Mens Braveheart eller Gladiator forstår hvordan man bygger en engasjerende historisk fortelling, famler William Tell i blinde. Til tross for en spilletid på 133 minutter, makter den aldri å skape en jevn spenningskurve. Actionsekvensene er kompetente, men mangler den emosjonelle tyngden som kunne gitt dem slagkraft. Det hele føles som et tomt skall av en film, en mekanisk gjennomgang av sjangerens troper uten noen sjel bak.

En visuelt vakker, men innholdsmessig hul opplevelse

Det eneste som redder William Tell fra å være fullstendig uutholdelig, er det visuelle. De sveitsiske alpene gir et vakkert bakteppe, og cinematografien er tidvis imponerende. Men vakre bilder alene kan ikke kompensere for en historie som mangler substans, karakterer som mangler dybde og en fortellerstil som er dønn kjedelig.

Den har hverken den emosjonelle tyngden eller den narrative driven som trengs for å engasjere. Nick Hamms forsøk på å skape en episk fortelling om frihet og opprør ender som et gedigent mageplask i Bodensjøen.