En mann i regimets tjeneste. En familie i splid. En nasjon i opprør. Frøet fra det hellige fikentreet er en intens politisk thriller som skildrer Irans kvinneprotester, religiøs makt og en fars moralske sammenbrudd.

PÅ KINO FRA 21. MARS: De fleste fikentrær har røttene begravet under jorden, men det finnes en art kalt den religiøse fiken (Ficus religiosa) – også kjent som kvelerfiken – hvis røtter vokser ovenfra:

“Kvelerfiken er fikenarter som begynner livet som epifytter og sender støtterøtter nedover stammen på vertstreet, som fester seg i jorden og etter hvert omkranser og «kveler» vertstreet.” (Store norske leksikon)

Denne spesielle typen fikentre gir navnet sitt til den iranske filmen Frøet fra det hellige fikentreet, som begynner med en beskrivelse av hvordan luftrøttene til denne planten dekker treet og tar dets plass. Dette fungerer som en metafor for hvordan et autoritært og teokratisk politisk regime har vokst ovenfra og rundt samfunnet, kvalt det og ødelagt innbyggernes frihet. Samtidig antyder «frøet» at det også vil vokse en opposisjon som – til slutt – vil frigjøre landet, spesielt dets kvinner, fra ayatollaenes grep gjennom folkelig mobilisering.

Iransk filmkunst i opposisjon

Mohammad Rasoulofs forrige film, Det finnes ingen djevel (2020), ble totalforbudt i Iran og det gikk ikke noe bedre denne gangen heller. Filmen plasserer seg i en tradisjon av iransk filmkunst som har satt søkelys på politisk og sosial undertrykkelse, med filmskapere som Jafar Panahi, Asghar Farhadi og Bahman Ghobadi, som alle har utfordret det iranske regimet gjennom sine verk. Spesielt Panahi, kjent for filmer som Taxi Teheran og Offside, har vært en sentral stemme i kritikken av regimets kvinneundertrykkelse og sensur. Frøet fra det hellige fikentreet føyer seg inn i denne rekken, samtidig som den gir en intens thriller-opplevelse og et dypt familiedrama.

Det narrative grepet i filmen bruker den religiøse fikentremetaforen tredelt i sin dramatiske struktur, med tre «fikentrær» (les: historier) innenfor hverandre. Dette merker vi etter hvert som filmen skrider frem og vi beveger oss fra avsløringen av den første historien til oppdagelsen av de to andre i den siste delen av verket.

Familien som slagmark mellom regimet og friheten

Hver av disse historiene er knyttet til medlemmene av en familie: Imán (Missagh Zareh), faren; Najmeh (Soheila Golestani), moren; og deres døtre Rezvan (Mahsa Rostami) og Sana (Setareh Maleki). Rezvan har nylig meldt seg inn på universitetet, mens Sana er i sitt siste år på videregående skole.

Det hele begynner når Iman, en rettslig tjenestemann, blir forfremmet til aktor-etterforsker – med mulighet til å bli dommer – i Irans «revolusjonære domstoler». Han blir imidlertid dypt plaget av at han blir presset (og deretter tvunget) til å avsi dødsdommer på løpende bånd, uten engang å ha tid til å lese sakene. Dette indre dilemmaet forsterkes av hans egen tro på den sjiamuslimske teokratiske staten.

Denne interne konflikten intensiveres av en ytre konflikt med døtrene hans, som tilhører en ny generasjon og stiller spørsmål ved politiets undertrykkelse av protestene mot drapet på den kurdisk-iranske kvinnen Mahsa Jina Amini som døde etter å ha vært i moralpolitiets varetekt. Drapet var et resultat av at hun nektet å bruke hijab, noe som utløste massive protester i Iran. Disse protestene, ledet av kvinner og støttet av menn, er en del av en lang kamp mot kjønnsdiskriminering i Iran. Bevegelsen Kvinner, liv, frihet, som sprang ut av demonstrasjonene etter Mahsa Jina Aminis død, har vært en sentral kraft i motstanden mot regimet.

Kvinner, liv, frihet: Protestene i bakgrunnen

Filmen utspiller seg på bakgrunn av disse sosiale mobiliseringene, som skildres gjennom autentiske mobiltelefonvideoer og stemmer fra nattlige protester. Imán blir dermed fanget i en dobbel konflikt – både politisk og familiær – som kulminerer i en eksplosiv siste akt.

Najmeh, kona, er enda mer standhaftig enn ektemannen i sin støtte til regimet, da hun ser sosial fremgang for familien som avhengig av hans posisjon i maktstrukturen. Men det er gjennom døtrenes direkte erfaring med protester og undertrykkelse at Najmeh gradvis begynner å tvile på systemet. En av døtrenes venninner, Sadaf (Niousha Akhshi), blir angrepet av politiet og søker tilflukt i familiens hjem. Selv om Najmeh først motsetter seg dette, ender hun opp med å hjelpe henne, en handling som signaliserer hennes første brudd med regimets ideologi.

Historien tar en dramatisk vending når pistolen som staten har tildelt Imán for personlig beskyttelse forsvinner fra hjemmet. Dette utløser paranoia i familien, forsterket av regimets mistanke mot Imán selv. Samtidig blir hans adresse lekket av protestorganisasjoner, noe som øker presset ytterligere.

Et intenst drama med politisk brodd

I filmens siste del trekker familien seg tilbake til Imáns fødested, en gammel og forlatt eiendom, som symboliserer en tilbakevending til et arkaisk patriarkat. Her konfronteres karakterene med sannheten om seg selv og hverandre. Najmeh avslører for døtrene at hun alltid har forsøkt å skjule for dem hvordan faren deres egentlig er, og hennes tidligere ubetingede lojalitet til regimet blir avdekket som en overlevelsesstrategi.

Dette klimakset markerer også den dypeste forbindelsen mellom moren og døtrene, som i siste instans blir nøkkelen til motstanden mot faren. Samtidig viser filmen hvordan religiøs makt og patriarkalske strukturer kveler kvinners frihet, både på samfunnsnivå og i familien – parallelt med metaforen om det «hellige fikentreet».

Men i motsetning til fikentreet som kveler sin vert, antyder filmen at kvinnene i Iran kan gjøre det motsatte: løsne grepet, bryte strukturer og gjenerobre sin frihet. Dette reflekterer den virkelige kampen som pågår i Iran i dag, der kvinner utfordrer regimet gjennom både små hverdagslige handlinger og storstilte protester.

Frøet fra det hellige fikentreet er ikke bare en mesterlig thriller, men også en modig politisk film med et sterkt feministisk budskap. Den føyer seg inn i rekken av iranske filmverk som avslører og utfordrer undertrykkelse – og er en uunnværlig film for dem som vil forstå både Irans politiske situasjon og den bredere kampen for kvinners rettigheter i autoritære regimer.