Christopher Landons Drop revitaliserer «første-date-gone-wrong»-sjangeren og gir oss en moderne, psykologisk thriller med klare referanser til Hitchcock.

Med et Hitchcock-aktig mysterium, blendende visuelle grep og en sterk kvinnelig hovedrolle, er dette en film som både underholder og overrasker. Her får du et intenst drama om overlevelse, tillit og hevn – pakket inn i en førstedate du sent vil glemme.

Drop har Meghann Fahy, kjent fra The White Lotus, i hovedrollen som Violet, mens Brandon Skelnar fra 1923 spiller Henry, hennes mystiske date. Bak filmen står Blumhouse er et av de største navnene innen skrekk.

En ny vri på en velkjent thrillersjanger

Mange kjenner Landon fra hans arbeid i skrekkuniversene, men Drop markerer et skifte mot en mer sofistikert thriller. Filmen minner om Wes Cravens Red Eye og har kaoset fra slutten av What Lies Beneath. Her er det ikke snakk om små nikk til spenning – Drop kaster seg ut i det med full kraft. Den revitaliserer «første-date-gone-wrong»-sjangeren og gir oss en moderne, psykologisk thriller med klare referanser til Hitchcock.

Handlingen følger Violet, en alenemor og overlever av vold i nære relasjoner, som går på sin første date på flere år. Det som skulle være en rolig kveld ute, forvandles raskt til et mareritt når hun begynner å få anonyme og stadig mer truende meldinger på telefonen. Snart står både hennes sønn og søsters liv på spill, og Violet tvinges inn i et ondsinnet spill hun ikke kan trekke seg fra.

Violet: En ny type «final girl»

Meghann Fahy briljerer i rollen som Violet – en karakter som umiddelbart vinner publikums sympati. Hun er troverdig som overlever, men viktigst av alt: hun er aldri hjelpeløs. Vi har sett denne typen karakter før, men sjelden så kompetent og nyansert. Violet er morsom, smart og jordnær, og gjennom hele filmen håndterer hun humor, skyld, frykt og sinne med overbevisning.

Det som virkelig skiller henne ut, er at hun ikke starter som offeret – hun starter som overleveren. I stedet for å bli redusert til en passiv rollefigur, bærer hun historien og tar eierskap over sin egen narrative bue. Det gir filmen en forfriskende og styrkende dimensjon.

Stilfullt, mystisk og visuelt slående

Drop er ikke bare godt skrevet – det er også en fryd for øyet – fotograf Marc Spicer leverer en stilfull og visuelt slående filmopplevelse. Den eksklusive restaurantsettingen blir brukt effektivt, med lekre kamerabevegelser som bygger opp om spenningen. Hver kameravinkel føles gjennomtenkt og gir seeren følelsen av å være fanget i en glamorøs, men farlig labyrint.

Manuset, skrevet av Jillian Jacobs og Christopher Roach, er stramt og velfungerende som «whodunnit». Med et rikt persongalleri fylt med mistenkte, klarer filmen å holde på spenningen helt til slutten. Man vet aldri helt hvem man kan stole på – noe som gjør opplevelsen både uforutsigbar og fengslende.

Drop er morsom, smart, urovekkende og herlig over-the-top. Med en sterk kvinnelig hovedrolle, stramt manus, stilfull visuell innpakning og nervepirrende spenning.

Dette er en thriller som fortjener å sees på stort lerret – og en film som definitivt setter Christopher Landon på kartet som mer enn bare en skrekkregissør.