«Mellom linjene» – fransk og forførende

5

Etter de metafysiske Sils Maria og Personal Shopper, har Oliver Assayas denne gangen laget en sosial kommentar i sin studie av noen middelaldrende venner.

Mellom linjene er på mange måter en klassisk sexfarse som like godt kunne vært gjort av Woody Allen eller Ernst Lubitsch.  Alle lever et dobbeltliv – de ligger med sine venners ektefeller og kjærester og er alle befriende frie fra anger og dårlig samvittighet.

Vi møter forlagsmannen Alain (Guillaume Canet) som prøver å styre virksomheten gjennom den digitale revolusjonen – og hans forfatter Léonard (Vincent Macaigne) som bare kan skrive om seg selv. Alain har tidligere gitt ut Léonards bøker, men refuserer hans nye bok. Forlaget går heller ikke så godt lenger. Den digital verden har slått inn. E-bøker er på frammarsj og det er bloggerne som er de nye forfatterne og storselgerne til forlagene.

Léonard er en slags Knausgård. Bøkene hans tilhører autofiksjonsgenren hvor historiene tas direkte fra eget liv. I Léonards tilfelle handler det først og fremst om hans avdankede kjærlighetsforhold. Alain mener at tiden har løpt fra autofiksjonssjangeren – forlagets nye lesere vil heller kjøpe e-bøker med bloggere som forfattere.

Glimrende rolletolkninger

Foruten de to hovedpersonene møter vi Alains hustru Selena (Juliette Binoche) som er en berømt skuespillerinne – og den unge og vakre digitale eksperten som Alain ansetter samt Léonards samboer. På klassisk fransk vis er det kjærlighetsforhold på kryss og tvers mellom de verbale slagene. Til tross for at replikkene og diskusjonene går i ett blir det aldri kjedelig. Dette en film hvor skuespillerne tydeligvis stortrives. Assayas også tar noen grep og gjør filmen delvis til en autofiksjon og griper rett inn i skuespillernes egne liv.

Canet og Macaigne er glimrende i sine roller som forlagsmann og forfatter, men som vanlig er Juliette Binoche i en klasse for seg. Hun stjeler hver eneste scene hun er med i.

Mellom linjene er fornøyelig. Oliver Assayas driver en intellektuell og verbal lek både med skuespillerne og oss som publikum.  Dette er fransk film på sitt beste.