Rutinerte Blumhouse byr på en overprodusert og prangende modernisering av en TV-serie fra 1970- og 1980-tallet som blir ufrivillig kleint i stedet for skummelt.

Jason Blum og hans Blumhouse er kjent for mange suksessfulle grøssere som Us (2019), Halloween (2018) og Get Out (2017). De lager kostnadseffektive og skumle produksjoner i mindre skala, men som blir markedsført på stort og aggressivt vis. Mange av dem slår an, mens andre fort blir glemt. Av deres fire siste filmer Den usynlige mann (2020), The Hunt (2020), Fantasy Island (2020) og Black Christmas (2019) kan man nok si at kun den første av disse virkelig har slått an. Konseptet å lage film på lavt budsjett med stor kreativ frihet til regissøren fører bare til full klaff i hvert fjerde forsøk.

Får oppfylt drømmer

Fire utvalgte personer ankommer en avsidesliggende tropisk øy i Stillehavet hvor den mystiske Roarke driver et luksushotell og en resort med mer enn bare alt inkludert. På magisk vis får de nyankomme oppfylt sine drømmer og kan leve ut sine villeste fantasier. Oppholdet er skreddersydd til gjestenes ønske og de får sine fantasier oppfylt en etter en. De kan endre på det de angrer på, feste sammen med modeller, møte slektninger de ikke har sett på mange år eller leve ut ekteskapet de aldri fikk. Men fantasiene har også en mørk bakside og snart må de kjempe for livet.

Som flere tidligere Blumhouse-titler er også dette en modernisering av et gammelt konsept, her TV-serien Fantasy Island fra 1970- og 1980-tallet. Det er overprodusert og ser derfor temmelig flott ut, men er samtidig for prangende, støyende og overlesset av elementer for et ungt publikum. Rollegalleriet er arketypiske karakterer som man egentlig ikke føler noe for, som tatt ut av en film fra starten av 2000-tallet. Det er klisjeaktig og bryter med kvalitetsstempelet som Blumhouse har opparbeidet seg de siste årene.

Erfaren regissør

Regissør Jeff Wadlow har sjangererfaring gjennom Cry Wolf (2003) og Truth or Dare (2018) samt Kick-Ass 2 (2013), men han treffer ikke riktig denne gangen. Filmen utvikler seg med lag på lag samt byr på nye vrier og vendinger. Til slutt er det dratt såpass langt at det blir parodisk. Den når aldri opp til den sjanger og tematisk like perlen The Cabin in the Woods (2011), og Fantasy Island blir en slags grøsseraktig variant av TV-serien Westworld, men ikke på samme sofistikerte nivå.

Fantasy Island var i utgangspunktet laget som en Rated-R grøsser, men etter testvisning innså de at det var enklere å klippe bort noen små blodige scener, fjerne litt nakenhet og noen grove ord og i stedet lansere filmen ovenfor en langt større og yngre publikumsmasse. På den aktuelle DVD og Blu-ray-utgaven kan man nå se filmen i den opprinnelige versjonen. Men det store problemet er at hele filmen i utgangspunktet er laget for en ung målgruppe og klarer ikke å balansere grøss og humor. Det er kanskje en grunn til at den ikke ble satt opp på kino!