Mysteriet om Henri Pick er en klassisk «Whodunit»-fortelling. Det er en litterær og filmatisk sjanger som de fleste kjenner igjen fra Agatha Christies romaner og etterfølgende filmatiseringer.
Det handler om å presentere en forbrytelse og gi publikum en serie ledetråder for å se om de kan finne frem den skyldige.
Denne filmen av Rémi Bezançon følger reglene i undersjangeren til punkt og prikke … med unntak av at det du leter etter her ikke er en kriminell, men forfatteren av et forlatt manuskript.
En fransk forlagsredaktør finner et forlatt og upublisert manuskript av den avdøde pizzakokken Henri Pick i småby i Bretagne. Manuset finner hun på stedets meget spesielle bibliotek – et bibliotek for refuserte manus. Hun bestemmer seg for publisere boka. Den blir en litterær sensasjon. Hele Frankrike opptatt av oppdagelsen av et nytt litterært geni – bortsett fra litteraturkritikeren og TV-programleder Jean-Michel Rouche (Fabrice Luchini).
Når han mister både jobben og ekteskapet på en natt på grunn av romanen og sin kritiske holdning, bestemmer han seg for å løse mysteriet om hvem Henri Pick var og om det var han som virkelig skrev romanen.
Jean-Michels undersøkelse danner ryggraden i det som egentlig er et tradisjonelt drapsmysterium – bare med mindre drap og mer litteratur.
En litterær Poirot
Fabrice Luchini er en fryd i rollen som den selvsikre Jean-Michel -en slags litterrær Hercule Poirot. Han er alltid sikker på sitt eget intellekt. Det geniale med Luchinis rolle er at han gjør en så uutholdelig mann til en så underholdende hovedperson.
I tråd med jangeren kommer filmen fullpakket med en rekke mistenkte. Hvem er den virkelige forfatteren av Picks roman? Hans datter? Enken hans? Forlagsredaktøren som snublet over manuset? Kjæresten hennes, en håpefull forfatter? Bibliotekaren på stedet der manuset ble funnet? Listen over mistenkte blir stadig lengre etter hvert som filmen skrider frem, hver gang ledsaget av en grunn til at de ikke kan være forfatteren enn Jean-Michel søker.
Mysteriet om Henri Pick er fransk film både på sitt beste – og verste. Franske filmskaperer elsker å fortelle med ord i stedet for bilder. Slik er det også med Bezançon som også ville vært tjent med en litt strammer klipp. Det sagt, filmen er velsignet med en sterk rollebesetning og et manus som bør gå rett hjem til alle elskere av mystrier i Agatha Chistie-stil – og for folk i forlagsbranjen er det garantert mange som vil kjenne seg igjen i både miljøbeskrivelser og karakterer.