Gremlins. Ikke søte Gizmo eller bøllete Stripe, men de ekte gremlins som ødela fly under andre verdenskrig har endelig fått sjansen til vise seg frem.

Kanskje mest kjent fra den ene episoden i The Twilight Zone, både serien og filmen, er dette per dags dato disse monstrenes største rolle. De må hanskes med ingen ringere enn Chloë Grace Moretz. Selveste Hit-Girl.

Det er andre verdenskrig og Chloë Grace Moretz spiller Maude Garrett, en mystisk kvinne som hopper på et fly i siste liten med en hemmelig last og klassifiserte ordre. På flyet møter hun de mest stereotypiske kvinnediskriminerende-og-hatende mennene som noen gang har eksistert på film.

Men ta det med ro, hun vinner de over til slutt.

Sjangerblanding med varierende hell

Dels monsterfilm, dels klaustrofobisk thriller og en liten dose sosial kommentar er dette en sjangerblanding med varierende hell. Brorpart av filmen er Chloë Grace Moretz alene i et trangt våpenrom, mens mennene roper seksuelle tilnærminger og kvinnehatende utsagn over radioen. Ikke ulikt filmen «Locke» med Tom Hardy (kanskje med unntak av misogynien). I at det er hovedsakelig bare hennes ansikt som snakker med diverse folk og prøver å finne ut av problemene som oppstår i den lille hula hun er i.

Samtidig er det både gremlins og fiende fly på utsiden. Selv om ingen tror på henne fordi hun er jo tross alt bare en hysterisk kvinne som ser ting. Derfor må hun ta saken i egne hender.

Selvfølgelig ender det i et stort spetakkel med japanske fly og gremlins om-hverandre. Blod sprutes, fingre ødelegges og Maude Garrett er heldigvis der for å ta kontroll når mennene stivner. Det er tilfredsstillende, om ikke hundre prosent vellykket.

Det er når filmen gir seg selv lov til å være tåpelig og dum at den er på sitt beste. Når den utnytter premisset sitt og ikke er redd for å ta den helt ut. Da får man filmen man går for å se. Den klarer ikke helt å finne balansen mellom monsterfilmen og den klaustrofobiske thrilleren.

Ingen av de andre karakterene i filmen får noe nevneverdig å gjøre med unntak av å være nedlatende mot karakteren til Chloë Grace Moretz. De har lite tid på skjermen og for det meste hører man de kun snakke over en sprakete radio. Så selv om det er et forsøk på sosial kommentar, så blir det litt overkant mye.

Poenget forstår man derimot, og man trenger vel strengt tatt ikke tilbringe mye tid på nettet for å se at det er ikke et uvirkelig scenario at menn oppfører seg sånn. At det brukes så lite subtilt trenger ikke være et problem, men filmen får det ikke til å funke.

Vil ha noe å si

Filmen vil egentlig ha noe å si. Det blir vanskelig når de fleste karakterene males med så tykke malestrøk og dialog som til tider er hårreisende dårlig. Det er vanskelig å ta den seriøs. Den taper på at den mangler litt ironi i hva slags film den faktisk er.

For all det, det er en heidundrende reise, med monstre, action, skyting og eksplosjoner. Problemet er nok behovet for å skulle ha noe å si selv om man lager sjangerfilm. Det er jo absolutt noe som kan være med på å heve filmen til noe mer enn en B-film. Å rendyrke seg selv som en B-film derimot er dessverre noe få tørr. Denne filmen får det nesten til, men den klarer ikke å slippe seg helt løs.

Selvfølgelig er sikkert de i ansiktsløse stemmene en metafor for de twitter. Kanskje det er noe i det at de er så aggressive mot henne. Så det ting å lese inn i teksten her, men så vil den også være en monsterfilm og heseblesende moro. Disse to elementene klarer ikke filmen helt å samle.

Det er litt mye å komme med en feministisk kommentar gjennom hvordan disse mennene oppfører seg, når Chloë også på et tidspunkt faller ut av flyet, oppå et annet eksploderende fly som gjør at hun blir kastet tilbake til det første flyet. I litt shabby CGI.

Chloë Grace Moretz satser alt

Chloë Grace Moretz spiller derimot til tider bra, og dette er uten tvil hennes film. Det er hennes ansikt vi ser hovedsaklig, og henne kamp mot å bli tatt seriøs og finne løsninger på problemer. Enten det er gremlins eller japanske fly.

Hun kaster seg inn i rollen og ser ut til å storkose seg. Hun klarer ikke helt å redde de mest håpløse replikkene, men hun prøver så godt hun kan.

Shadow in the Cloud hadde jo litt kontroverser etter at Max Landis fikk sparken på grunn av sine egne kvinnehatende handlinger, og filmen ble skrevet om. Kanskje den overgangen ikke hadde nok tid til at de klarte å skape noe helhetlig.

Men de ville nok også bare skape en underholdende popcornfilm. Noe annet kan jeg ikke tenke meg når Chloë Grace Moretz har en nevekamp med en gremlin. Er det sømløs CGI utnyttelse? Nei. Men med glimt i øyet så trenger man ikke alltid det. Og det er de øyeblikkene som fungerer. Når den bare lar seg være en litt dum, men underholdende og stemningsfull monsterfilm.

’Musikken i filmen er nydelig, med en smak av Dario Argento-filmer. Dessverre faller musikken litt bort etterhvert.  Den har til tider en visuell stil med fargebruk som de gjerne kunne utnyttet mer.

Shadow in the Cloud er nok en film som opererer best på kino med et publikum av likesinnede. Eller på en litt fordrukken filmkveld. Den har øyeblikk som det er lett å bli dratt med på når atmosfæren er riktig, men når du bare er hjemme så blir du nesten litt flau av at du ser på det.

Hadde den bare sluppet seg litt løs, og rendyrket seg som en sjangerfilm litt mer kunne den virkelig vært noe.