Slentrende, men sjarmerende britisk drama om gryende kjærlighet mellom to godt voksne hundeeiere.
Det siste tiåret har filmbransjen oppdaget at det finnes et marked for filmer om og for godt voksne mennesker. Ikke minst har britisk film gjort seg gjeldende på dette feltet, fra og med suksessen The Best Exotic Marigold Hotel i 2011.
Siste streif av kjærlighet er dog et mer lavmælt kjærlighetsdrama enn den nevnte ensemblekomedien. Filmen handler om de to eldre hundeeierne Dave og Fern i Nord-London, som blir kjent mens de går tur med sine respektive firbente følgesvenner, og gradvis utvikler følelser for hverandre.
Slik originaltittelen 23 Walks lover, strekker handlingen seg over 23 slike lufteturer. Men filmen inneholder vel å merke mer enn kun scener der det rusles i parker med tilhørende prat og hundepass.
Lett og forførende
Den pensjonerte sykepleieren Dave spilles av Dave Johns, som i hvert fall utenfor hjemlandet er mest kjent for tittelrollen i Ken Loach’ Cannes-vinner Jeg, Daniel Blake. Den deltidsarbeidende resepsjonisten Fern spilles av Alison Steadman, som har spilt i en lang rekke serier og filmer, deriblant flere av Mike Leighs filmer. Men selv om Siste streif av kjærlighet til dels også omhandler sosiale forhold i dagens Storbritannia, skal det ikke trekkes altfor klare paralleller mellom denne filmen og sosialrealistene Loach og Leigh. For her er det altså vennskap og romantikk i livets høst som står i sentrum, skildret med en nokså lett og forførende tone.
Regissør og manusforfatter Paul Morrison er født i 1944, og er følgelig noen år eldre enn sine hovedrolleinnehavere. (Steadman er født i 1946 og Johns i 1956, men det er uansett troverdig nok at hun skal være noe yngre enn ham i filmen.) Mye av filmens styrke er den hjertevarme og nyanserte skildringen av selve romansen, med både aldersspesifikke problemstillinger og noen av de samme utfordringene man kan møte uansett når i livet man forelsker seg.
Fine karakterportretter
De to sentrale skuespillerne har god kjemi, men manuset er ikke alltid like elegant i hvordan den porsjonerer ut bakgrunnsinformasjonen om karakterene. Det blir unektelig litt mange hemmeligheter fra deres levde liv som holdes tilbake og dermed skaper dramaturgisk nødvendige snubletråder for det gryende forholdet – men disse elementene er like fullt med på å gi filmen et kledelig alvor.
Det skal også sies at Siste streif av kjærlighet med hell kunne ha vært strammere fortalt, da den blir i overkant slentrende og løs i formen.
Disse innvendingene veies imidlertid langt på vei opp av filmens ektefølte observasjoner og engasjerende karakterportretter, i et sjarmerende romantisk drama om en aldersgruppe som stadig fortjener flere fortellinger på skjermen og lerretet.