I Mario Martones Nostalgia vender Felice tilbake til Napoli etter førti år i utlendighet. Men fortiden er ikke bare idyll – den viser seg å være et farlig sted.
Tilbake i Napoli er det ikke bare de gode ungdomsminnene som dukker opp – det er også et møte med fortiden. Det hele tar en uhyggelig vending når en uunngåelig konfrontasjon med bestevennen han forlot for førti år siden eskalerer. Nostalgia er en fortelling om anger og konsekvenser.
Felice spilles av Pierfrancesco Favino (som tok hjem 2020 Volpi Cup i Venezia for beste mannlige hovedrolle i Padrenostro, og også hadde hovedrollen Bellocchios eksepsjonelle The Traitor i 2019).
Napolis mange fasetter
Regissør Mario Martone undersøker nok en gang de forskjellige fasettene til Napoli. Mens hans største suksess er hans Elena Ferrante-filmatisering fra 1995, L’amore Molesto, har som regel i sine Napoli-filmer fortalt om de kriminelle gruppene som kontrollerer bestemte deler av byen i andre nyere verk, som 2019s The Mayor of Rione Sanita.
Også denne gangen tas vi med til bydelen La Sanita når Felice (Favino) endelig vender tilbake for å besøke sin gamle mor etter førti års fravær. Han er forferdet over å finne at hun har blitt flyttet ut av familiens hjem og inn i nederste etasje i en bygård i en mørk og innestengt liten leilighet etter innblanding fra Oreste (Tommaso Ragno), som en gang var hans bestevenn som nå leder den mest brutale gjengen i området.
Minner og nostalgi
Når moren hans uventet dør etter at han flyttet henne til en finere leilighet, blir Felice plutselig overveldet av behovet for å bli lenger. Kona hans i Kairo, hvor han eier et vellykket byggefirma, skjønner hans nostalgiske lengsel, og det er ikke lenge før han bestemmer seg for å kjøpe et hjem.
Etter hvert glir han mer om er inn i lokalmiljøet. Den som først og fremst kjemper mot Oreste og hans kriminelle kupaner er den lokale presten, Don Luigi (Franceso Di Leva). Felice får et vennskapelig forhold til. og åpner seg for ham om sin fortid. Han har mye på hjertet, men kan ikke skrifte siden han er blitt muslim etter et helt liv i Egypt. Han åpner seg til presten om den traumatiske handlingen som tvang ham til å flykte fra Napoli førti år tidligere, som involverte drapet på en mann hvis hus han gjorde innbrudd hos sammen med Oreste.
Anspent møte
Etter hvert ser presten på Felice som en utmerket forløsningshistorie for lokalsamfunnet. Han gjør Felice til et eksempel for ungdommen på den typen liv de kunne ha med hardt arbeid og en utdannelse.
Til slutt blir Felice drevet til å oppsøke Oreste, som han forlot i sin uten å si et ord. Samspillet deres er anspent, og det er til slutt tvetydig om hvor de står.
Etter hvert går filmen ned i et kjent sjangermønster, der to venner eller brødre befinner seg på motsatte sider av loven, som James Grays We Own the Night (2007), Sean Penns The Indian Runner (1991) og utallige andre.
Martone forteller hele historien med korte tilbakeblikk til ungdomslivet til Felice og bestevennen Oreste for førti år siden.
Nostalgia går inn i rekken av store filmer fra Italia. Moreno tar oss gjennom fattigstrøkene i Napoli med sikker hånd, godt hjulpet av Suburra-fotografen Paolo Carnera. Dett er ingen rosenrød nostalgi. Det er ikke noen fortid og nåtid. Napoli den gang og Napoli nå er den samme. Nostalgia er en sterk film som fortjener et stort publikum.