Lady Bird er skrevet og regissert av Greta Gerwig, som er mest kjent som skuespiller – og da kanskje først og fremst i Noah Greenbaums Frances Ha og Mistress America. Hun var også medmanusforfatter på disse to filmene, og Lady Bird – som ikke er hennes regidebut, hun har nemlig også regissert spillefilmen Nights and Weekends sammen med Joe Swanberg – føles nesten som en forløper  til Frances Ha. 

I
Lady Bird holder Gerwig seg bak kamera, mens hovedkarakteren Christine spilles av Saoirse Ronan. Ikke desto mindre er rollefiguren og historien åpenbart inspirert av Gerwigs egne erfaringer. Filmen handler om en snart 18 år gammel jente tidlig på 2000-tallet som heller vil tiltales ved det selvvalgte navnet Lady Bird, og som drømmer om å komme seg vekk fra den triste hjembyen Sacramento. Nærmere bestemt til det pulserende, kulturrike og bohemske New York. 

Mange av elementene er velkjente fra andre amerikanske independent-filmer, så vel som fra high school-filmsjangeren: Hovedpersonen som føler seg annerledes, romansen med den tilsynelatende perfekte typen (eller snarere to ulike varianter av dem), den skoleflinke, men ikke utpreget populære venninnen og de ukule, men velmenende foreldrene. Alt dette er imidlertid skildret med sjarm, finesse og en smittende empati med denne sårbare, men formative fasen i livet.

Kjernen av fortellingen dreier seg om
Lady Birds forhold til sin strenge, men utfordrede mor, spilt av Laurie Matcalf. Både hun og hovedrolleinnehaver Ronan er Oscar-nominert for sine rolleprestasjoner, i tillegg til at filmen er nominert for beste regi, beste manus og beste film. Og jo, det er mye å berømme ved denne ”slutten av oppvekst”-skildringen, som vil gi Greta Gerwig et velfortjent gjennombrudd som filmskaper. Samtidig må det nok sies at filmen er mer smart enn den er innsiktsfull. Lady Bird føles ektefølt, forfriskende og aldri direkte overfladisk, men blir like fullt en smule skjematisk, og flakser litt unna de emosjonelle dybdene som ville ha gjort den virkelig rørende.