Gjennom sin filmografi har mesterlige Guillermo del Toro vist at han behersker grøssersjangeren til fingerspissen.
Denne gangen utvider han horisonten og på sitt særegne vis har han laget en sjangerhybrid som spenner fra sci-fi og eventyret til melodramaet og romansen. Med herlig 1960-talls nostalgi har han gitt oss et utypisk drama om et monster og en bemerkelsesverdig heltinne.
Guillermo del Toro har tidligere lekt med andre verdenskrig og nazistisk okkultisme samt gjenferd under den spanske borgerkrigen. Denne gangen handler det om våpenkappløpet mellom stormakter under den kalde krigen og jakten på mulige paranormale våpen. Et topphemmelig laboratorium drives av en diffus statlig organisasjon. Her introduseres vi for vår heltinne, renholdersken Elisa (Sally Hawkins), som har en odd fremtoning. Hun kan best beskrives som den stumme versjonen av Amélie i Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Hun kommuniserer gjennom tegnspråk som har fått et særegent tekstmessig avtrykk på lerretet.
Da en mystisk sarkofag med en slags amfibiemann ankommer laboratoriet, involveres Elisa og hun begynner å pønske ut en svært vågal plan. Amfibiemannen bærer tydelige likheter til monsteret i The Creature from the Black Lagoon og kan på mange måter fungere som en slags oppfølger til 1950-tallsklassikeren. I tillegg har regissøren hentet elementer fra skikkelsen Abe Sapiens fra sine egne Hellboy-filmer.
Et av varemerkene til Guillermo del Toro er nettopp hans forkjærlighet for monstre og merksnodige vesener. Et av varemerkene til Guillermo del Toro er nettopp hans forkjærlighet for monstre og merksnodige vesener. Slik som i hans tidligere filmer er det ikke monsteret man skal frykte, men mennesket. I sterk kontrast til den vakre Elisa presenteres Michael Shannon som den sadistiske antagonisten. Hans tolkning er nesten som en kopi av hans rolle som den byråkratiske etterforskeren i TV-serien Boardwalk Empire.
Regissør Guillermo del Toro har skapt en karriere gjennom å veksle mellom store spetakler i Hollywood til mindre pasjonsprosjekter. The Shape of Water er nok først og fremst et hjertebarn hvor han leker med det stilistiske, tidskoloritt samt innovative praktiske og digitale effekter. Det er ingen grøsser, Oscar-akademiet gir sjelden priser til denne sjangeren, men en slags sjangerhybrid av monsterfilm, sci-fi og melodramatisk romanse. Volden er tonet ned samtidig som romansen har fått et større rom. Dette er det nærmeste del Toro har kommet en feelgood-film. Dette er en særs god start på filmåret!