Mord på Nilen i regi av Kenneth Branagh, og med ham selv i hovedrollen som Poirot, er en herlig dekadent og glamorøs fortelling om mord og mystikk.
Filmen er basert på Agatha Christies roman fra 1937. Boken ble filmet med et stjernespekket ensemble i 1978 med Peter Ustinov i sin første rolle som Poirot. Det er et mysterium med mange lag, men sentrerer seg om skjæringspunktet mellom romantikk og sjalusi blant de rike og vellykkede. Som alltid i en Christie whodunit, er det en båtlast av muligheter til løsninger på dramaet.
Kenneth Branagh følger det gamle «if it ain’t broke, don’t fix it»-ordtaket og bruker nøyaktig samme formel som han gjorde med Mord på Orientekspressen som spilte inn 350 millioner dollar. Likte du togturen vil du garantert også like denne båtturen på Nilen.
Som den forrige filmen er også hele Døden på Nilen spilt inn i studio. Filmatisk er det på mange måter en gammeldags film med lange scener og ikke de kjappe klippene som preger dagens filmer.
Unødvendig tilbakeblikk
Filmen begynner med et svart-hvitt tilbakeblikk til 1914 og Poirots opplevelser under første verdenskrig. Det er et seriøst forsøk på å legge til en tragedie til Poirots fortid, men det er til syvende og sist bare en unødvendig historie om opprinnelsen til hans berømte bart.
Vi først Hercule Poirot (Branagh) når han en drink på en stilig nattklubb i London mens han i stillhet observerer klubbens klientell. Poirot vitne til gjenforeningen av den latterlig velstående arvingen Linnet Ridgeway (Gal Gadot) og Jacqueline de Bellefort (Emma Mackey), som gleder seg til å introdusere sin gamle skolevenn for sin forlovede, Simon Doyle (Hammer). Det viser seg å være en stor feil av Jacquline – Linnet stikker av med forloveden hennes og gifter seg med ham.
Seks uker senere blir vi tatt med til Cataract Hotel i Aswan i Egypt, hvor Linnet og Simon er på bryllupsreise etter nettopp å ha giftet seg. Etter å ha truffet sin gamle venn Bouc (Tom Bateman) mens han beundret severdighetene til pyramidene, blir Poirot invitert til hotellet for å være med på feiringen sammen med de eksentriske aristokratiske gjestene.
Manusforfatter Michael Green har endret Christies roman for å bringe Tom Batemans Bouc-karakter tilbake til Poirots sfære, noe som fungerer godt. Også rollen til Salome Otterbourne er endret. I boken er hun forfatter av lettbente kjærlighetsromaner, mens Green gjør henne til amerikansk jazzsangerinne. Det er et vellykket grep.
Alle er knyttet til offeret
Mens gruppen blir underholdt av Salome Otterbourne (Sophie Okonedo), hvis niese Rosalie (Letitia Wright) gikk på skolen med Linnet, ødelegger den vilt sjalu og sviktede Jacqueline festen. I et forsøk på å distansere seg fra Simons uforutsigbare forvirrede tidligere forlovede, leier de nygifte hjulbåten S.S. Karnak for et privat cruise nedover Nilen for gjestene sine. Men når en av passasjerene blir myrdet med kaldt blod, blir det overlatt til Poirot å løse et annet mysterium og avdekke hvem som er ansvarlig.
Alle ombord på Karnak er knyttet til offeret på en eller annen måte, og de alle har hvert sitt potensielle motiv for drap. Branagh tar seg tid til å introdusere denne eksentriske gruppen. For å være ærlig, er identiteten til morderen neppe den største overraskelsen. Du får følelsen av at Branagh vet det, men han prøver sitt ytterste for å holde intrigen høy med stadig nye vendinger.
Den fødte Poirot
Branagh fortsetter å bevise at Poirot er rollen han ble født til å spille. Branagh er verdt billettprisen alene, noe som sier mye med tanke på ensemblet rundt ham.
Når det gjelder resten av rollebesetningen, overstråler Sophie Okonedo i rollen Salome Otterbourn alle rundt henne. Hun utfordrer i tillegg Poirots oppfatninger av kjærlighet og menneskelig samkvem.
Gal Gadot ser fantastisk ut i Paco Delgados elegante kostymedesign. Kanskje er det ganske passende at Armie Hammer spiller en karakter som ikke er spesielt sympatisk. Han mangler kjemi med Gadot.
Filmen er skutt med 65 mm Panavision-kameraer av Branaghs flerårige samarbeidspartner Haris Zambarloukos. På lerret ser det strålende ut – spesielt når sekvenser involverer Jim Clays stilige produksjonsdesign. Men når filmen lener seg tilbake på visuelle effekter for å fylle hullene, oppleves CGI-en fryktelig distraherende. De eksotiske markedene i Aswan og Cataract Hotel sørger for spektakulære omgivelser for Branagh.
Det er en sjeldenhet å oppleve en god dose gammeldags sjarm på en kino i disse dager. Mord på Nilen bruker lang tid på å få opp dampen, men når den først gjør det, er det en flott tur. Det er en fryd å se Branagh tilbake som Poirot og de fleste av hans medspillere gjør dette mordmysteriet verdt turen.