Illustratøren, filmfotografen og musikeren Kim Hiorthøy (1973) langfilm-debuterer med denne filmen, hvor ungjenta Storm (Tindra Hillestad Pack), som er ti år, tar hovedæren for at dette lett eksperimentelle og villfarne verket ikke helt ender i veikanten.

Når faren hennes, som på en hjelpeløs måte vil ha elskerinnen sin inn i familien, blir overkjørt, begynner moren å lage instruksjonsfilmer med en merkelig selvhjelpsguru. Overlatt til seg selv må Storm bestemme seg for hvilke regler tilværelsen kan kokes ned til, for at ikke verden skal falle helt sammen.

Storm-jentas filosofiske betraktninger er skarpt iakttatt og filmen kan her minne om mye av arbeidene til Jean-Luc Godard, med stadige bruk at tekstplakater, fine krom-spring i klippen og undrende iakttagelser av livets kaoshindrende regler for liv og lære. Også Bergman hentes inn, med scener fra Det sjunde inseglet (1957) særlig i sjakk-partiene, ettersom sjakk kanskje er det mest stringente regel-spill med stor kreativitet. Storm tyr til dødens skikkelser fra Bergmans mesterverk for å forstå og forklare livet, men hun er åpen for naturens merkverdige regler og rammer. Storms betraktninger er godt skrevet og det er synd at Hiorthøy ikke har latt hennes rollefigur få større plass i filmen. Man kunne lett ha tenkt seg ytterligere spenstige filosoferinger i en dramatisert form utgjøre en hel film. I stedet møter vi en rekke voksne Storm-jenter, de ser i alle fall tilnærmet like ut, som strever med påstått morsomme men akk så flate roller i all verdens retninger og med søkt innhold. Morens video-famlinger er de minst vellykkede, denne delen skjemmer faktisk filmen en hel del.

Regimessig kan mye av filmen også minne om en annen svensk mester, Roy Andersson og hans senere verk, gjennom bruk av tablåer og figurer i helfigur og totalbilder. Men der Andersson gjennom sminke og scenografi driver realismen ut i fantasien er Hiorthøy merkelig jordbunden, kanskje tror han for mye på sin egen tekst og rollefigurer enn hva tilskueren makter å annamme. Filmen er produsert innenfor filminstituttets Nye veier – ordning. Jeg vet ikke helt hva for nye veier dette er, i alle fall ville den ha trengt en tydeligere veiviser fram til kinolerretet.

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen