(ROMA) Cinema har snakket med den italienske regissøren Paolo Virzì, hvis film Human Capital snart kommer til Norge.

– Klasseforskjell, kynisme og krise. Men også moralsk tomhet, sosiale ambisjoner og generasjonskonflikter. Det er noen av de kodeord som kjennetegner en av det siste årets mest vellykkede italienske filmer, Human Capital, laget av den toskanske regissøren Paolo Virzì. I filmen følger man to familier fra hver sin sosiale klasse – mellomklassefamilien Ossola, hvor faren Dino er eiendomsmegler og moren Roberta kommunalt ansatt psykolog. Overklassefamilien Bernaschis overhode er derimot den kyniske megler Giovanni, hvis kone, Carla, mest av alt beskjeftiger seg med shopping. De to familiene blir bundet sammen av de yngste medlemmene av familiene, Serena og Massimiliano, som er kjærester på tvers av de sosiale lag. Geografisk er handlingen lagt til det velbeslåtte Brianza-området, i Lombadia, som bl.a. omfatter byene Varese, Como og et godt stykke av Po-sletten.

Ved fjorårets premieutdeling av den italienske David di Donatello (Italias fornemmeste filmpris, red.) vant Human Capital, og henviste dermed fjorårets Oscar-vinner, Den store skjønnheten, til en andreplass. Human Capital har videre vunnet en imponerende strøm av andre premier i Italia, samt en premie for beste kvinnelige hovedrolle ved Tribeca Film Festival i New York.

Filmen er nå blitt valgt som Italias bidrag til neste års Oscar-kappløp i kategorien «Beste utenlandske film».

Tross filmens betydelige suksess har det ikke vært bare ros for regiddør Paolo Virzì, for kort etter premieren i Italia, i januar 2014, startet en hissig polemikk. Den oppstod da mange lokale innbyggere fra Brianza-området – anført av eksponenter fra flere politiske partier især på høyrefløyen – i skingrende toner beskyldte Virzì for å ha laget en alt for stereotyp fremstilling av Brianza-beboerne. De ville ganske enkelt ikke finne seg i å bli fremstilt som kyniske, pengefikserte og kulturelt avstumpede.

– Miseren oppstod trolig da jeg i et intervju før premieren på filmen sa at det virket logisk å flytte handlingen av den amerikanske forfatteren Stephen Amidons roman (Human Capital, red.) fra det rike Connecticut i USA til Brianza-området i det tilsvarende rike Nord Italia, idet jeg anså det menneskelige og kulturelle klima i dette område til å være ”kaldt, fiendtlig og truende”, sier Virzì.

Den uttalelsen fikk flere eksponenter fra de lokale partiene til å protestere. En eksponent fra høyrefløyspartiet Lega Nord – Andrea Monti, kulturrådmann i Monza – skrev etterpå et langt innlegg på sin blogg: «Det er tid for å gjøre opp med dette stereotypiske bildet som mange har av Brianza. Virzìs uttalelse svir som en ørefik hos mange alminnelige borgere i Brianza. Hans film er et bedrag. Han kjenner øyensynlig overhodet ikke Brianza og har derfor latt seg forføre av stereotype fordommer. Videre vil jeg også minne om at en god del av de 700 000 euro som Virzì har mottatt i støtte fra Kulturdepartementet kommer fra det arbeidsomme Brianza, via de skattene vi betaler».

Også provinsformannen i Monza, Dario Allevi fra Berlusconis parti Frihetens Parti, var på linje med Monti. «Virzìs tone i filmen er fornærmende overfor Brianza. Det er tydelig at han ikke har kjennskap til området. Jeg oppfordrer ham til å komme tilbake hit. Så vil jeg ta ham med rundt og møte det ekte Brianza, bl.a. områdets rike foreningsliv og de mange arbeidstakere og -givere som står tidlig opp hver morgen for å gå på jobb. Den fremstilling av Brianza som vi ser i Virzìs film, er en generalisering, som slett ikke holder i virkeligheten.”

– Hva sier du til den kritikken filmen har fått?

– Der Amidon hadde valgt å legge sin boks handling til Connecticut, hadde jeg valgt Brianza. Hverken Brianza eller byene i området blir nevnt med navn i filmen min. Området fungerer derimot som en metafor for et rikt og velstående område, som til tross sin rikdom gjemmer på en ubekvemmelig hemmelighet. Men det har Brianzas beboere altså ikke forstått, hvilket jeg naturligvis beklager.

Virzì har imidlertid også mottatt drøye hugg fra Como, fordi byen – igjen uten å bli nevnt med navn – blir utstilt i filmen via et stengt og forfallent teater.

– I boken sin snakker Amidon om en forlatt kino som skal settes i stand. I filmen min har jeg overført dette aspektet til Como. Det er én av de byene i Italia som har den høyeste levestandarden, hvor folk har den høyeste inntekten i forhold til landsgjennomsnittet. Rundt byen ligger mange kjempevillaer, bl.a. de som tilhører Giorgio Armani og George Clooney. Men Como har kun ett teater, som til og med er stengt og som langsomt er ved å forfalle. Det kunne da ikke være en mer tydelig metafor, ikke bare for en bys kulturliv, men også for Italias aktuelle situasjon, forklarer han.

Uttalelsen om akkurat Como og byens stengte teater falt imidlertid den venstreorienterte kulturrådmannen, Luigi Cavadini, tungt for brystet. Også han beskylder Virzì for å ha brukt Como og det stengte teateret på en alt for overfladisk måte.

– Det virker som om en god del av Nord Italia ble svært sure på deg. Er det kommet som en overraskelse?

– Ja, det er det faktisk. Men noe sier meg at de ville være sure. Allerede innen premieren viste alle Brianzas innbyggere at Human Capital var lagt til deres lokalområde. En av mine gode venner fra Varese – hvor en god del av filmen er filmet – var med på premieren i samme by. Han fortalte meg etterpå at kinoen var fylt til siste sete. Det var en utrolig spenning i salen før filmen begynte. Han sa at det virket som om alle var klare til å bli fornærmede og sinte. At de var kommet for å få et godt motiv til å angripe meg. Han fortalte også at i flere minutter etter at de siste rulletekstene var ferdig satt folk tause i salen.

– Hva filmens forskjellige hovedpersoner angår, så virker det som om at de kvinnelige hovedpersonene representerer positive menneskelige kvaliteter, mens de mannlige representerer det motsatte. Er det korrekt?

– Ja, det kan man kanskje godt si. Det er nok en vane jeg har … at mine kvinnelige hovedpersoner veldig ofte er ”bedre mennesker” enn mine mannlige. Generelt tillegger jeg kvinnene større menneskelige kvaliteter enn mennene. I dette tilfellet vil jeg imidlertid si at begge de mannlige hovedpersonene – både Dino og Giovanni – hver på sin måte forsøker å finne lykke og livskvalitet så godt de kan. Dino forsøker å tjene lettvinte penger, og du kan selvsagt beskylde ham for å være godtroende. Men også Giovanni – i det øyeblikket virksomheten hans er i krise – viser seg å være særdeles sårbar. Så, selv om de nok kan anklages for å ha en ”feilaktig” oppførsel, så synes jeg allikevel at man er i stand til å tilgi dem, fordi de handler på bakgrunn av noen menneskelige følelser vi alle kjenner.

– På høsten 2014 blev Human Capital valgt til å skulle representere Italia ved neste års Academy Awards (Oscar-festen, red.). Blir det ikke vanskelig å følge etter Paolo Sorrentinos suksessfulle Oscar-vinner «Den store skjønnheten»?

– Jo, muligens. Men det er en utfordring jeg har akseptert. Først og fremst er det en stor ære at Human Capital ble valgt for Italia. Så på sett og vis kan man si at filmen min blir ambassadør for Italias filmindustri, noe jeg naturligvis er stolt over. Jeg har utrolig mange talentfulle kolleger. I 2014 mottok for eksempel en film som Le meraviglie av den unge regissøren Alice Rohrwacher en viktig premie i Cannes, og nylig har regissør Mario Martone laget en praktfull film om den unge dikter Giacomo Leopardi og hans liv. Når det gjelder Human Capitals vinnersjanse er jeg klar over at det blir veldig vanskelig. I 2015-utgaven av Oscar-begivenheten deltar i alt 82 land i kategorien ”Beste utenlandske film”. Det er det største antall noensinne.

– Siste spørsmål: lykkes det til sist å slutte fred med de forskjellige folkene og kritikerne fra Brianza-området?

-Ha-ha, vel … la meg si det på denne måten. Jeg har absolutt ingen intensjoner om at alle skal like filmen. Hvis den har klart å dele kinogjengerne og vekket noen følelser, også de negative, vil det etter min mening si at filmen er ”levende”. Jeg har absolutt ingen ambisjoner om at alle skal like mine filmer. Mitt viktigste mål er å lage film som vekker følelser. Utover det er det naturligvis viktig at kinopublikumet synes at de har fått noe for den kinobilletten de kjøpte, slutter Virzì.

Delta i diskusjonen