Filmatisk gjengivelse av Auschwitz er omfattende. Å finne kvaliteten i den uoversiktlige kvantiteten kan være utfordrende, derfor kommer en guide til de 11 mest gripende gjengivelsene av Auschwitz på film.

Heinrich Himmler redefinerer nazismen med raseideologi og med elitesoldatene SS skulle Himmler rydde vei for sitt rasemessige overlegne folk i Europa. Med Nürnberglovene vedtatt i 1935 gjorde nazistene sin antisemittiske ideologi til en del av det tyske lovverket. Nå var det blant annet forbud mot ekteskap og seksuell omgang mellom ikke-jødiske og jødiske tyskere. I november 1938 ble 7000 jødiske forretninger og boliger vandalisert samt 91 personer drept i det som ble kjent som Krystallnatten. I etterkant ble 26.000 jødiske menn sent til konsentrasjonsleirer hvor nazistene skulle bryte de ned og gi dem nummer i stedet for navn.

Under felttoget i Polen og Sovjetunionen ble oppgaven til SS og deres Einsatzgruppe å utføre et systematisk massedrap på uønskede folk, deriblant jøder. Selv om rundt to millioner jøder ble drept ved skyting var dette stressende for soldater og ineffektivt. Med et estimat på mellom 10 og 11 millioner jøder i Europa skulle det bygges kopier av fangeleiren Dachau over hele Europa. Den største av disse ble Auschwitz. Jøder fikk nå beskjed om at de skulle omplasseres, men kom i stedet til leirer dekket av strømførende piggtråd, væpnede vakter og aggressive vakthunder. De sterke fikk beskjed om at de skulle jobbe mens de andre fikk beskjed om at de skulle avluses. Realiteten var likvidering. Andre uheldige ble utsatt for medisinske forsøk. Det anslås at rundt 4 millioner jøder ble gasset i konsentrasjonsleirer.

Fra starten av i 1940 var Auschwitz en leir laget for polske, politiske fanger. Senere skulle den utvikle seg til å bli nazistenes største konsentrasjon- og tilintetgjøringsleir under andre verdenskrig. Fra 1942 ble også tyske og slovakiske jødiske kvinner sendt til den nyetablerte kvinneleiren på et eget område av Auschwitz. I løpet av 1942 var halvparten av fangene jødisk og de kom fra alle europeiske land. Leirens  ene formål var nå å utrydde flest mulig mennesker.  Mens Majdanek ble frigjort av sovjetere i juli 1944 var Auschwitz, kun 40 mil unna, fortsatt i høy likvideringsaktivitet.

Å finne kvaliteten i den uoversiktlige kvantiteten kan være utfordrende. Filmatisk gjengivelse av Auschwitz er omfattende og strekker seg fra respekterte Nuit et brouillard (Natt og tåke, 1956) via uavhengige sentral-europeiske filmperler til påkostede amerikanske produksjoner. Stadig kommer nye dokumentarfilmer som The Accountant of Auschwitz (Bokføreren i Auschwitz, 2018), men her skal vi holde oss til spillefilmer. Mytiske The Day the Clown Cried (1972) av og med komiker Jerry Lewis er eksempel på myriaden av titler. Den var en av de tidlige laget for et bredt publikum lenge før holocaust var allment kjent og diskutert, men hvor hovedpersonen på oppsiktsvekkende vis var en sirkusklovn i Auschwitz. Mens finansielle og rettighetsproblemer førte til at den kontroversielle filmen aldri ble offentliggjort har kombinasjonen humor og holocaust blitt repetert eksempelvis med Adam Resurrected (2008) og Resistance (2020.

Amen (Den endelige løsningen, 2002) om utviklingen av Zyklon-B eller slovakiske The Auschwitz Report (2021) om to fanger på flukt fra dødsleiren har tilgjengelighet som sitt store problem. Andre filmer som The Guard of Auschwitz (2018), den første i en slags trilogi om Auschwitz fra britiske Terry Lee Coker som inkluderer The Angel of Auschwitz (2019) og The Escape from Auschwitz (2020), er lett tilgjengelig. Men dette er lavbudsjettsfilmer med billig, enkel estetikk samt forteller- og skuespillerprestasjoner på lavt nivå. Andre titler som også må styres unna er The Last Train To Auschwitz (2006), The Huntress of Auschwitz (2022) og tyske Uwe Bolls høyst spekulative Auschwitz (2011).

Tematikk og fortellerform varierer fra klassisk heltehistorier til beretninger fra barns synsvinkel. Fanger får livet spart grunnet deres viktige funksjon eller de får spesielle oppdrag som i Sonderkommando eller for å underholde SS-soldater. Paradokset underholdning og sportsarrangement i Auschwitz kan høres usmakelig ut, men dette var ikke uvanlig slik flere filmer portretterer. Etterspillet av Auschwitz er for øvrig også et filmatisk tema man kan se i The Reader (2008), Phoenix (2014) eller Denial (2016) om kontroversen holocaustfornektelse. Auschwitz blir aldri ferdigbehandlet og stadig kommer nye produksjoner som The Survivor (2021), Jonathan Glazers The Zone of Interest (2023) samt den kommende TV-serien basert på bestselgeren «Tattovøren fra Auschwitz».

The Boxer and Death 

Polske Tadeusz Pietrzykowski skulle bli kjent som boksemesteren fra Auschwitz og hans prestasjoner ble først filmatisert av Peter Solan, en av de mest fremtredende regissørene i den nye tsjekkoslovakiske filmbølgen på 1960-tallet, som The Boxer and Death (Boxer a smrt, 1963).

Tadeusz Pietrzykowski kom fra et boksemiljø i Warszawa og ble anholdt etter å ha forsøkt å nå Frankrike for å knytte seg til de polske styrkene. Sammen med 700 politiske fanger ankom han Auschwitz i 1940 under leirens tidlige fase. Gradvis forfalt kroppen hans, men han var fortsatt kvikk og rask. Han skulle kjempe over 40 kamper i leiren og hans historie ble senere ført i pennen av polske Józef Hen i boken «Bokser i śmierć» som er grunnlaget for filmens manus. Pietrzykowski fikk spesielle privilegier som mindre hardt arbeid og ekstra matrasjoner og dette var med på å hjelpe ham gjennom umenneskelige kår. Som en symbolsk funksjon ga han de andre fangene et glimt av håp og motstand mot det umenneskelige leirsystemet.

Leirkommandant Kraft (Manfred Krug) holder en appell om leirlivets regler etter at ni fanger har forsøkt å rømme. Det er kun to måter å oppnå friheten på, sier han. Gjennom skorsteinspipa eller gjennom hardt arbeid. De som har forsøkt å rømme har valgt første alternativ og nå skal de likvideres. En av fangene, Jan Kominek (Štefan Kvietik), unngår kommandantens irettesettende slag og den ivrige bokseren ser muligheter i fangen. Kraft ønsker å bruke ham til sparring da hans plan er å vende tilbake til boksekarriere etter krigen. Men etter kun to runder i ringen blir Jan slått ut og kommandantens assistent Willie beordres til å fete ham opp fire kilo på tre dager. Jan får lettere arbeidsoppgaver, trener seg sterkere for hver dag og legger en strategi sammen med fangen Venžlak som har trenet andre i en bokseklubb i Warszawa. Samtidig planlegges en større flukt fra leiren.

Leirlivet er ikke gjengitt på like destruktivt vis som vi kjenner fra andre Auschwitz-filmer da denne hovedsakelig skildrer leirens spede begynnelse. The Boxer and Death presenterer en overbevisende og troverdig konsentrasjonsleir med slitte brakker som unektelig ser virkelige ut, men det blir aldri nevnt hvilken leir de befinner seg i. I virkeligheten ble den spilt inn i en tidligere arbeidsleir i nærheten av Nováky, Ungarn. I tråd med den sovjetiske etterkrigstanken om at holocaustofrene i nazi-okkupert sovjetiske territorium var vanlig borgere, og ikke jøder, blir ikke fangene i leiren presentert som jøder. Til sine tyske voktere må fangene snakke tysk, men seg imellom snakker de sitt eget morsmål. Filmens tone er alvorlig, og humoristiske hvileskjær er fraværende. Dog er presentasjonen mild og lite grafisk, men med en hard psykologisk tone filmet i poetisk svart-hvitt. The Boxer and Death er særs vellaget, har en god fremdrift og det ligger en usikkerhet i hvordan historien fortsetter og skal ende.

Fastlåst i en håpløs situasjon må Jan inngå et bittert kompromiss for å tilpasse seg og overleve nazistenes sadistiske spill. Fortellingen byr på flere paradokser. Jan skal fetes opp mens andre sulter og skal han kjempe for å vinne eller tape med vilje for å unngå ytterligere sanksjoner? Friksjon utvikles mellom Jan og de andre fangene med økt hat grunnet hans nye privilegier mens det paradoksalt nok utvikles et slags gjensidig respekt og vennskap mellom Jan og Kraft, selv om de er sterke motpoler til hverandre. En vennskapelig tone utvikles også mellom Willie og Jan der han satser penger på kampene mot andre offiserer etter tips fra Jan. Et terroriserende psykologisk spill utspilles mellom ledelsen og fangene hvor Kraft vilkårlig skyter en fange for å holde de på tå hev og hvor hans sadistiske nestkommanderende dreper av lyst. Det hele mens Jan trener til neste kamp med skorsteinspipens sorte røyk som et påminnende bakteppe.

The Boxer and Death kan være en utfordring å spore opp i fysisk format, selv om den i nyoppusset versjon ble utgitt som en del av en samling filmer fra det slovakiske filminstitutt på Blu-ray. Heldigvis har tydeligvis denne versjonen også funnet veien til YouTube. For de med ytterligere interesse kan det nevnes at i 2012 fornyet polske Marta Bogacka fokus på Pietrzykowski i boken «The Auschwitz Boxer» og nylig kom Pietrzykowskis datter Eleonora Szafrans bok «Mistrz» som sammenfalt med den polske filmatiseringen The Champion of Auschwitz (Mistrz, 2020). Amerikanske Triumph of the Spirit (Vinn eller dø, 1989) med Willem Dafoe i hovedrollen er på den andre siden inspirert av den sanne historien om den greske bokseren Salamo Barouch som satt sammen med sin jødiske familie i dødsleiren Auschwitz. Også hans boksetallent ble brukt som underholdning for tyskerne.

Holocaust 

Dette er en amerikansk familiekrønike som følger en jødisk familie i 1930-tallets Tyskland og videre gjennom krigsårene. Dette var det første store dramaet som portretterte holocaust og Auschwitz for et stort publikum.

Med den såkalte Auschwitz-prosessen i Frankfurt 1963-1965 tok det tyske justisvesenet et oppgjør med 22 personer som hadde tjenestegjort i Auschwitz-Birkenau. Dette var den mest omfattende og trolig den viktigste prosessen i forbindelse med rettsoppgjøret i Tyskland etter krigen og rettergangen ble uvanlig bredt og detaljert dekket av de ledende tyske avisene. Slik fikk temaet holocaust og Auschwitz for første gang plass i den tyske offentligheten. Over et tiår, og nesten et år etter at 120 millioner amerikanere hadde sett den, ble den NBC-produserte miniserien Holocaust (1978) vist fire kvelder på rad for 20 millioner TV-seere i Vest-Tyskland. Serien skulle for alvor gi bevissthet om holocaust til det tyske folk, bli det store samtaleemnet i medier og på arbeidsplasser, og ordet skulle bli segmentert i det tyske språket. I mange øvrige land ble serien først avvist, deretter revurdert og til slutt vist med påfølgende debatter.

Mens svensk fjernsyn hadde kjøpt visningsrettighetene, hadde NRKs utsendinger stilt spørsmålstegn hvorvidt det var riktig å lage skuespill av de grusomme ugjerningene. Dommen var at den hadde et kommersielt tilsnitt, ga en forflatet og forenklet fremstilling av krigens tragedier, var bygget opp med dramatikk og var ikke autentisk nok. Mens det kom frem at den kjente jøden Leo Wiesenthal mente at den ga et korrekt bilde av forholdene, strømmet et rekordhøyt antall protester og publikumsklager til statskanalen. Etter et nytt gjennomsyn la den nye vurderingen vekt på seriens informasjonsverdi og den ble etter hvert vist på NRK, ikke ulikt slik det også skjedde for dansk fjernsyn.

Bak serien sto jødiske regissøren Herbert Brodkin og manusforfatter Gerald Green. Gjennom fire episoder og åtte timer forteller de den fiktive historien om den jødiske familien Weiss, den tyske familien Helms samt et kobbel av andre skikkelser på hver side av utryddelsen. Det begynner forsiktig med opptrappingen til krigen og følger karakterene gjennom den stadig opptrappende jødeutryddelse. Det begynner i Berlin 1935 med bryllupet til tyske Inga Helms (Meryl Streep) og jødiske Karl Weiss (James Woods). Ingas kristne far, som bærer nazipartiets emblem, påpeker ryktene om at blandingsekteskap snart blir forbudt. På motsatt side er den assimilerte jøden Josef Weiss en velstående og respektert allmennlege med en viktig rolle i samfunnet. Hans pasient Erik Dorf (Michael Moriarty) er en desperat arbeidsledig jurist som oppsøker Heydrich (David Warner) for å søke jobb. Han stiger i gradene og utnevnes raskt til Løytnant i sikkerhetstjenesten.

Den stadige nazistiske diskrimineringen får Weiss-familien til å vurdere å forlate landet, men etter Krystallnatten er det for sent. Karl blir arrestert og sendt til Buchenwald mens Inga desperat skal kjempe for å få ham ut derifra. Josef Weiss deporteres med et stort antall av den tyske jødiske befolkningen til Warszawa hvor han blir med i det jødiske råd. Hans andre sønn Rudi flykter og slår seg etter hvert sammen med partisanere i Ukraina. For sin snarrådighet i behandling av jødespørsmålet stiger Dorf i gradene og får en sentral rolle i nazistenes eksekusjonspelotonger i Sentral-Europa.

Hver episode er på størrelsen til en påkostet spillefilm og er både imponerende og massiv i omfang. Innspillingsstedene er mange, scenografien er forseggjort og i tillegg er skuespillerantallet høyt. Denne komprimerte fortellingen om holocaust fletter inn våre karakterer i de store historiske hendelsene; krystallnatten, fangeleirene Buchenwald og Theresienstadt, massakren i ravinen Babij Jar, Einsatzgruppens massemord på Østfronten samt oppstanden i Warszawa og flukten fra Sobibor. Disse nøkkelepisodene i holocaust vinkles både fra jødisk og tysk side. Virkelige skikkelser som Heydrich og Eichman figurerer som seg selv, men det antydes at Erik Dorf er basert på Rudolf Hermann Brandt som hadde en administrativ rolle i SS-ledelsen og en sentral rolle i den endelige løsningen.

Da en kurer ankommer gettoen i Warszawa får det jødiske råd fortalt hvordan jødene i Europa er i ferd med å likvideres. Samtidig eksperimenteres det med liten effektiv kullosforgiftning på lastebiler før det mer permanente løsningen Auschwitz utvikles. Etterfulgt av deporteringen fra Warszawas getto skal seeren følge Dorf på en detaljert rundtur i Auschwitz effektive anlegg, filmet i virkelighetens Mauthausen konsentrasjonsleir. Skuespillet til Dorf er kaldt og følelsesløst. Det øvrige skuespillet er jevnt over middels, men utmerker seg i enkelte ledende roller.

Det er såpeoperaens form som brukes for å fortelle vanlige mennesker vei til makten og hvordan de påvirkes av systemet og den jødiske lidelseshistorie. Den inkluderer også på forsiktig vis likvideringen av psykisk syke. Med bruk av uforfalsket arkivbilder fra krigens redsler understrekes historiske autensitet. Tidskoloritt er særs god og troverdig. Det er filmet med hovedsakelig nærbilder tilpasset TV-skjermen, men også med noen flotte oversiktsbilder som viser dens massive størrelse. Karakterene får utfolde seg i et møysommelig tempo som gransker alle aspekter. Den har en alvorlig tone, men er ikke grafisk og kan nok føles noe nedtonet sammenlignet med senere holocaustsentrerte produksjoner. Selv om NRKs utsendte hadde rett i mange av sine opprinnelige grunner for å ikke kjøpe inn serien, er det utvilsomt en imponerende produksjon som forteller holocaust på godt vis. Der den pløyet upløyd mark for et stort publikum, ansees serien som et av nøkkelelementene som endret synet på holocaust på slutten av 1970-tallet. Holocaust har nylig blitt gjenutgitt på DVD og Blu-ray.

Playing for Time

Kort tid etter miniserien Holocaust kom en amerikansk TV-film om opplevelser i Auschwitz fortalt fra det kvinnelige perspektiv som også skapte kontrovers.

I memoarene «Galgenfrist for kvinneorkesteret» fra 1976 skriver Fania Fenelon Goldstein om sine opplevelser under andre verdenskrig. Hun var en fransk musiker og sangerinne som jobbet med motstandsbevegelsen, men som ble arrestert og fengslet. I januar 1944 ble hun sendt til konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau hvor leirkommandanten hadde opprettet et kvinneorkester bestående av en privilegert gruppe utvalgte blant leirens fanger. De fleste av de som var en del av orkesteret overlevde krigen.

Den jødiske musikeren Fania Fenelon plasseres i en kvegvogn og sendes på en uutholdelig togtur sammen med andre jøder til Auschwitz. Her klippes håret deres, de fratas alle eiendeler, får en tatovering med en tallrekke og plasseres i trange brakker og kaserner. Da en av vaktene spør om det finnes noen som kan synge madame Butterfly melder Fenelon seg og blir dermed en del av et kvinnelig orkester som skal berolige medfanger som marsjeres inn i de dødelige gasskamrene. Samtidig skal de opptre og fungere som underholdning for leirledelsen, deriblant Dr. Mengele og Heinrich Himmler.

Fenlon overlevde Auschwitz og skrev siden memoarer om hendelsene. Dette ble filmatisert som Playing for Time (I dødens skygge, 1980) av CBS-TV og som ble hyllet i sin samtid. Det er en dyster og nedslående fortelling om kvinner som prøver å overleve i et skittent og umenneskelig sted, men som overlever dag for dag med samhold og galgenhumor. De som tidligere har vært elsket blir nå sterkt hatet. Det handler om liv og død og det forsøkes gjengitt så realistisk som mulig. Filmen tar i bruk arkivmateriale og innklipp av ekte krigsbilder for å styrke alvorlighet og intensitet, men dette bryter samtidig med fiksjonsuniverset den har bygget opp.

Playing for Time er svært interessant der den forteller om opplevelser i Auschwitz fra det kvinnelige perspektiv. Sammenlignet med historier vinklet fra menn i lignende posisjoner, må kvinnene ty til annerledes midler for å overleve og de blir aldri vist noen barmhjertighet. Filmen imponerer som en TV-produksjon og støtter seg i stor grad på en mesterlig prestasjon av Vanessa Redgrave. Jødiske grupper protesterte derimot sterkt mot henne i hovedrollen som Fenelon da Redgrave offentlig hadde gitt sin støtte til PLO, den palestinske frigjøringsorganisasjonen, som bekjemper Israels eksistens. Også Fenelon selv var sterkt imot dette castingvalget og kritiserte filmen offentlig. For å toppe det hele var det samtidig sterke protester mot Fenelons memoarer fra andre overlevende som mente orkesterets medlemmer ble fremstilt på feilaktig vis, deriblant Anita Lasker. Filmen er utgitt på DVD og Blu-ray med norske tekster fra danske Soul Media.

Sofies valg (Sophie´s Choice) 

Den Pulitzerpris-vinnende forfatteren William Styrons fiksjonshistorie «Sophie’s Choice» ble utgitt i 1979 i en tid med fornyet bevissthet rundt holocaust. Filmatiseringen står i dag fortsatt svært sterkt i den filmatiske gjengivelsen av Auschwitz og holocaust.

Forfatteren var blant annet inspirert av boka «Five Chimneys» fra 1946 som var den ungarske holocaustoverlevende Olga Lengyes detaljerte memoarer fra Auschwitz. Styron møtte dessuten overlevende fra Polen, besøkte Auschwitz og baserte seg på Hannah Arendts skrifter. Bokens polske Sophie ble en symbolsk martyr for alle ikke-jødiske ofre og det var et bevist valg fra Styrons side for at historien ikke skulle bli for banal. Samtidig fikk han kritikk for å gjøre holocaust til noe generelt som ikke rammet bare jøder. Alan J. Pakula kjøpte rettighetene til boken og skrev manus. Deretter fungerte han både som produsent og regissør mens Kitty Hart som overlevde Auschwitz fungerte som konsulent. Pakula ønsket å bruke ukjente skuespillere for å la historien være i fokus og det opprinnelige ønsket for Sophie var Liv Ullmann.

1947, den aspirerende forfatteren Stingo (Peter MacNicol) flytter til New York og blir nabo med paret Sophie (Meryl Streep) og Nathan (Kevin Kline) som har et kjærlig, men turbulent forhold. Polske Sophie har en nummertatovering og kommer stadig med drypp fra sin bakgrunn og opplevelser under krigen. I USA møtte hun den sprudlende om enn ustabile jøden Nathan som er besatt av holocaust. De tre blir bestevenner og Stingo opparbeider seg Sophies tillitt og får høre hennes historie fra Auschwitz.

Den aspirerende forfatteren Stingo er filmens forteller mens Sophies opplevelser er filmens sentrale historie og tema. Det handler om en tragisk heltinne som er merket både fysisk og psykisk og som hjemsøkes av sin fortid og hvor skjulte hemmeligheter gradvis avdekkes. Frigjøring og et nytt håp preger den behagelige og joviale begynnelsen. Vi introduseres til holocaust slik publikum ville opplevd det da Sophie´s Choice (Sofies valg, 1982) hadde premiere. Det er en amerikansk tilnærming til holocaust innpakket på en mildere måte enn samtidens europeiske filmfortellinger. Filmens sentrale og sjokkerende scene er hvordan hun måtte ta sitt skjebnesvangre valg og som siden har blitt stående som et eget populærkulturelt begrep.

Omtrent halvveis tar filmen en forflytning tilbake til 1938 og portretterer hvordan situasjonen utartet seg med det polske jødeproblemet. Sophie sendes til Auschwitz hvor hun grunnet sin språkkunnskap får sekretærjobb for leirkommandant Rudolf Höss. Streep brukte tre måneder på å lære seg polsk til filmen, i tillegg foregår mye av dialogen på tysk. Scenene i Auschwitz er ikke grafisk, men har en ubehagelig og grim tone. Pakula forsøkte å legge innspillingen til Auschwitz, men leirscener ble innspilt i Zagreb, Jugoslavia grunnet uro i Polen. Samtidig har filmen en vanskelig underhistorie om en paranoid schizofren som bebreider Sofie for å ha overlevd mens mange millioner jøder døde under krigsårene. Sophie´s Choice sørget for ytterligere oppmerksomhet til holocaust, men var samtidig problematisk da historien i bunn og grunn var ren fiksjon. Avslutningsvis påpeker filmen at Rudolf Höss var kommandant i Auschwitz, mens resten av filmen er fiksjon og ikke har noen rot i virkeligheten. Sophie´s Choice ble nominert til fem Oscar og Streep vant for beste kvinnelige hovedrolle. Den er utgitt på DVD og Blu-ray i Norge, kan strømmes på SF anytime og Blockbuster.

Livet er herlig (La vita è bella) 

I 1938, før utbruddet av andre verdenskrig, vedtok Benito Mussolinis regime raselover med flere forbud rettet mot jødene. Da Italia senere ble okkupert av det tyske naziregimet ble omtrent 7.000 av landets jøder deportert til dødsleirene.

En av disse var Rubino Romeo Salmoni som med svart humor senere skrev memoarene om sine opplevelser i Auschwitz i boken «In the End, I Beat Hitler». Den italienske skuespilleren og regissøren Roberto Benigni hadde nylig avslått å spille i den utradisjonelle franske komedien Train de vie (Livets tog, 1998) om jøder på flukt. I stedet brukte han Salmonis bok som utgangspunkt, sammen med historier fortalt av hans far som satt i Bergen-Belsen, og lagde den svært utradisjonelle, men ikke ulike fabelen La vita è bella (Livet er herlig, 1997). I tillegg skulle han spille hovedrollen som karakteren Guido og ikke minst regissere filmen selv. Auschwitz blir ikke nevnt i filmen, men historien har røtter i leiren.

Året er 1939 og jødiske Guido ankommer storbyen Toscana hvor han møter kvinnen i sitt liv. Dora skal derimot snart gifte seg, men Guido gir ikke opp og fortsetter sin kurtisering. Til slutt vinner han hennes hjerte og de får sønnen Joshua. Landets politiske situasjon endres og jødene utsettes for vanskeligere kår. Til slutt sendes Guido og Joshua med tog til en konsentrasjonsleir med Dora på slep. For å gi sønnen håp i leirens ubarmhjertige omgivelser begynner Guido å fortelle ham om at de er med i et stort spill. Det handler om å få poeng for å vinne en stor pris, men hvis han gråter, klager eller roper på sin mor vil han miste poeng.

Roberto Benigni var Italias store komiker og med slapstick og mimikk tok han opp arven etter Buster Keaton og Charles Chaplin. Her regisserer han seg selv som den fantasifulle og munnrappe Guido som snakker på inn- og utpust. Guido havner i de mest merkverdige situasjoner og mye av filmen handler om hvordan Guido på lekefult og tilfeldig vis kommer seg ut av disse knipene. Den første delen til Livet er herlig er ren komedie, men som samtidig viser til de nye raselovene med påfølgende jødehets. Andre del viser deportasjonen og konsentrasjonsleiren, men Guidos gode humør fortsetter tilsynelatende selv når han må lyve til sin sønn om barn og eldre som sendes i gasskammernes dusjer.

Det er en svært tynn linje mellom lett komedie og det grimme temaet holocaust, men slik som karakteren Guidos stadige unnamanøver, klarer Livet er herlig å balansere seg ut av knipen. Nazistene i filmen ufarliggjøres og skyves i bakgrunnen, det er ikke de det handler om. Det handler om familie, håp og overlevelse. Filmskaperne måtte være svært forsiktig med å blande komedie og det alvorlige temaet holocaust. Sammen med medmanusforfatter Vincenzo Cerami hadde Benigni fått autentiske vitnemål fra overlevende og de konsulterte holocaustoverlevende for å finne ut om det var greit å lage filmen. Målet helliger midlet, humor benyttes for å skaffe oppmerksomhet og for å opplyse, og dermed lykkes den som en av få holocaust feel-good filmer.

Som en parallell må man også nevne tsjekkoslovakiske Jakob, der Lügner (Løgneren Jakob, 1974) om en mann som lyver om at radioen hans mottar meldinger om de alliertes fremmarsj for å tenne et håp i en jødisk getto i Polen. Nyinnspillingen Jakob the Liar (Løgneren, 1999) med Robin Williams klarte ikke på like suksessfullt vis å kombinere denne sarte nyansen mellom holocaust og komedie. Livet er herlig ble ikke bare en kunstnerisk suksess, men også en av de aller største suksessene til en fremmedspråklig film noensinne. Den mottok juryens store pris i Cannes og vant blant annet Oscar for beste fremmedspråklige film. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge, kan strømmes på SF Anytime og Blockbuster.

Schindlers liste (Schindler´s List) 

En av de største filmproduksjonene om andre verdenskrig og den mest kjente filmen om holocaust og Auschwitz er utvilsomt Steven Spielbergs helteskildring Schindler´s List (Schindlers liste, 1993).

Dette er historien om de 6 millioner jødene som døde i Holocaust og de 1200 som ble reddet av Oscar Schindler. En av de virkelig store filmene fra 1990-tallet startet da forfatter Thomas Keneally tilfeldigvis havnet i butikken til jødiske Poldek Pfefferberg og ble overbevist om å skrive historien som siden ble publisert som «Schindler´s Ark» i 1982. Alt av researcharbeid og intervjuer ble senere samlet i «Searching for Schindler: A Memoir». Pfefferberg kjente moren til Steven Spielberg og klarte sådan å fremme prosjektet i hans retning. Spielberg, som selv er jøde, var ikke klar for å lage en holocaustfilm og Roman Polanski ble tilbudt regien. Grunnet Polanskis opplevelser i Krakows getto ble prosjektet for personlig og han avslo. Martin Scorsese var også tiltenkt prosjektet samtidig som Steven Spielberg skulle lage Cape Fear (1991). Det endte med at de to byttet prosjekter og resten er filmhistorie.

Manuset til Steve Zaillian baserte seg på Keneallys dokumentariske bok, en bok som paradoksalt nok vant Booker´s Prize for fiksjon. Mens Spielberg snakket med overlevende jøder i Polen og gjorde en utstrakt mengde forhåndsarbeid, hadde produsent Branko Lustig fangenummer fra Auschwitz tatovert på armen. Historisk nøyaktighet ble etterstrebet og den ble filmet i den virkelige fabrikken, der gettoen befant seg og i bygningen der Schindler levde. Filmskaperne hadde et stående tilbud om å spille inn scener i Auschwitz, men avslo da det ikke ville vært passende ovenfor de som mistet sitt liv der. En av de kvinnelige skuespillerne var for øvrig født i en tsjekkoslovakisk konsentrasjonsleir.  

Den selvsentrerte Oscar Schindler (Liam Neeson) er medlem av nazipartiet og bygger i 1939 en fabrikk i Krakow som leverer materiale til den tyske hæren. Samtidig som Schindler blir vitne til nazistenes brutale og systematiske jakt på jøder våkner hans humanitære verdier. Han bestemmer seg for å redde livet til så mange av sine jødiske tvangsarbeidere som mulig. Schindler skjønner at han er jødenes eneste mulige redningsmann, lager en liste over sine ansatte og bestikker nazister slik at de ikke skal bli deportert til utryddelsesleirer.

Det er en tankevekkende film vågalt vinklet fra en tysk karakter. Det handler om hvordan et nazimedlem og en krigsprofitør forvandler seg til å redde sine jødiske arbeidere, men uten at man får noen endelig fasit. Filmfotograf Janusz Kamiński filmet dens styggvakre bilder i svart-hvitt grunnet dens holocausttema og fordi nazistenes egne opptak var filmet uten fargene. Den er i hovedsak spilt inn på engelsk da Spielberg ønsket at publikum skulle se bildet og ikke lese undertekster. Filmen har håndholdt kamera og skuespillet er av høyeste kvalitet. Innspillingen ble framskyndet på grunn av folkemordet i Bosnia og dermed fikk dette filmatiske holocaust fra andre verdenskrig en ytterligere viktig funksjon i sin samtid.

Mye av den store oppmerksomheten og suksessen til Schindlers liste kan kanskje tilskrives dens ordinære amerikanske kinolansering i februar 1994, omtrent en måned før Oscar-utdelingen. Den vant syv priser, deriblant beste film og beste regi, og deretter fulgte den internasjonale lanseringen hakk i hæl. Til tross for at filmens grimme tematikk ble Schindlers liste en svært stor suksess og tjente 322 millioner dollar på verdensbasis. Men den gjorde ikke regissøren rikere av den grunn. Spielberg donerte hele sitt honorar til Shoah Foundation da han følte det ble feil å tjene penger på jødenes lidelseshistorie. Den er utgitt på DVD og Blu-ray i Norge og kan sees på SF anytime, Blockbuster, HBO Max og Netflix.

The Grey Zone 

På mange måter var holocaust et ferdigfortalt tema etter Schindler´s List og det skulle kreve en kompromissløs amerikansk produksjon for å ta holocaustfilmen i en ny retning.

Tim Blake Nelson er hovedsakelig kjent som skuespiller, men han virker også som manusforfatter og regissør. Hans interesse for holocaust kan delvis forklares med at hans jødiske mor og hennes foreldre flyktet fra Tyskland til Amerika i 1938. Han ble dessuten fascinert av temaet med det moralske kompromiss å være i en Sonnderkommando for å overleve holocaust og dermed startet historien bak filmen The Grey Zone (2001). Det hele startet opprinnelig som et teaterstykke Blake Nelson baserte på den ungarske jøden Miklos Nyiszlis bok «A Doctor’s eyewitness Account» om en lege som jobbet som assistent til Josef Mengele i Auschwitz.

Blake Nelson hadde gjort forarbeid med besøk i Dachau og Auschwitz og det var først gang tematikken spesialkommando ble fortalt på teaterscenen. Oppsetningen i 1996 ble en suksess og dermed skaffet Blake Nelson filmrettighetene og brukte ytterligere inspirasjon i Primo Levis selvbiografiske «The Drowned And The Saved» fra 1986 til et filmmanus. De israelske jødene Avi og Danny Lerner i uavhengige Millennium Films støttet det egenartede kalde og følelsesløse prosjektet. Filmen ble spilt inn utenfor Sofia i Bulgaria hvor en kopi av leiren, inkludert krematorieovnene, ble bygd basert på de opprinnelige arkitektplanene funnet i London War Museum. Målet med filmen var ikke å lage nok en holocaustfilm, men noe innovativt som tok holocaustsjangeren i en ny retning.

Høsten 1944. I dødsleiren Auschwitz beordres jødiske fanger i en av 13 spesialkommandoer til å geleide nyankomme inn i gasskamre for deretter kremere deres lik. De får ekstra matrasjoner, bedre levekår og får leve ytterligere fire måneder. Under opprydding i gasskammeret en dag har en 14 år gammel jente mot alle odds overlevd og Hoffman (David Arquette) bestemmer seg for å redde henne. Samtidig organiseres et opprør mot fangevokterne da de vet de skal bli drept ettersom ingen gruppe har levd lenger enn fire måneder. Mens Abramowics (Steve Buscemi) er rede til å rømme må lederen Simon ta et skjebnesvangert valg å redde jenta eller fullføre planen som kanskje kan redde flere hundre liv.

Tidsmessig omhandler The Grey Zone utryddelsen av ungarske jøder, det siste europeiske land med en større gruppe gjenlevende jøder. Den belyser hvordan fangene i den ene Sonderkommando stilles ovenfor et vanskelig moralsk dilemma: at jøder brukes i forbindelse med massedrap på jøder, men hvor de kan leve i ytterligere fire måneder, selv om de også skal dø. De befinner seg i en gråsone, derav filmens tittel, hvor det er liten forskjell mellom det gode, det onde og overlevelse. Den prøver å spørre hvorfor de gjorde det, og svarer at de gjorde hva som helst for å overleve i en svært ekstrem situasjon.

Filmen er kompromissløs i amerikansk holocaustfilmsammenheng og regissør og manusforfatter Blake Nelson gir oss jevnlig påfyll med ubehageligheter. Sonderkommando-jøder tar av nødvendighet livet av en eldre jøde som sliter etter at han måte kremere resten av sin familie. Stadige tog- og fangetransporter følges i detalj. Et jødisk fangeorkester spiller musikk for å berolige nyankomme jøder som går rett fra toget til gasskammeret. De vises inn i avkledningsrom hvor de må legge igjen alt før de sluses inn i det de tror er dusjer. På blasert vis forteller Hoffman (David Arquette) at de må kle av seg, det går fint, selv om han vet de snart skal dø. Zyklon B kastes ned i gasskammer fra luker i taket og fører til vegger tilgriset av blodige håndavtrykk. Så må stabler av nakne kropper flyttes til krematorieovnene før asken til de kremerte, på illustrerende vis, må kjøres bort i store lastebiler.

Målet med filmen er å gi en historisk riktig gjengivelse samt realismens nihilistiske ubehag. Den tyske fangevokteren Muhsfeldt (spilt av Harvey Keitel med tysk aksent), legen Nyiszli (Allan Corduner), Josef Mengele (Henry Stram) og jenta som overlever (Kamelia Grigorova) er alle basert på virkelige skikkelser. Mennene i Sonderkommandoen er derimot fiksjonskarakterer, dog basert på dagbøker og andre skriftlig kilder etter virkelige folk som hadde denne funksjonen. Også kvinnelige fanger som smugler ut krutt via døde kropper fra ammunisjonsfabrikken i Birkenau før de blir tatt og torturert, er basert på virkelige mennesker.

Det er en videreføring av et amerikansk teaterstykke og til tider kan man ane kilden i en til tider stiv dialog og spill. Filmen er noe fragmentarisk uten en klassisk strømlinjeformet historie og hvor det ubehagelige gjentas. Til tross for å være grim og usentimental er det en høyst imponerende film. Lydsiden har ingen musikk, kun en svak støy som kan være susing av krematoriet som brenner. Dette er ingen fluktfilm og opprøret er ikke heroisk, men kommer som et resultat av desperasjon. Det hele er imponerende og vellaget med kaos, skyting og eksplosjoner filmet med håndholdt dynamisk kamera.

The Grey Zone skulle bli kritisert for at Sonderkommando ikke hadde våpen til å forsvare seg med under opprøret 7. oktober 1944 og at det ikke var noen eksplosjon i krematoriet. På den andre siden ble dette riktigere fremstilt i Sauls sønn (2015) som tar for seg samme opprør og som også baserer seg på Nyiszlis bok. Ser man The Grey Zone i dag vil man se store likhetstrekk til Sauls sønn. Saul en del av Sonderkommando som jobber i krematoriet i Auschwitz. En dag oppdager han en gutt som har overlevd gasskammeret, men som dør like etter. Han setter ut på desperat jakt etter en rabbiner slik at de kan tilby gutten en verdig begravelse parallelt med planlegging av et opprør mot fangevokterne. Noe av den samme tematikken ser vi også i tyske Naken blant ulver (2015) hvor fanger i Buchenwald oppdager en tre år gammel jødisk gutt i en innsmuglet koffert og hvor gutten utgjør en fare for at et planlagt opprør kan bli avslørt.

Om man ikke kjenner til filmen er det fordi det meste gikk galt for The Grey Zone. Steven Spielberg fikk tidlig se filmen og uttalte at dette er utrolig og at han elsket den. Han ønsket å distribuere den gjennom sitt selskap DreamWorks, men studioets sjefer mente den ville bli sammenlignet med Schindler´s List og dermed lide av dette. Lionsgate fikk dermed amerikansk distribusjonsrettigheter og 11. september 2001 våknet regissøren til god anmeldelse før den skulle ha premiere samme kveld på Toronto Film Festival. Verden forandret seg i terrorangrepet denne dagen og filmens momentum forsvant. Dermed havnet den i et slags glemt limbo uten riktig å ha blitt gjenoppdaget siden. I Norge ble den utgitt rett på DVD av Scanbox Entertainment mens en Blu-ray er tilgjengelig fra Tyskland. La tregua (1997) med John Turturro baserer seg på en annen av Primo Levis selvbiografier.

Uten skjebne (Sorstalanság)

Schindlers liste har en såpass sementert posisjon i holocaustfilmens historie at det er kanskje vågalt å plassere Sorstalanság (Uten skjebne, 2005) på en høyere posisjon, men dette er en utrolig gripende og usedvanlig dyktig gjennomført film som fortjener å bli bedre kjent.

Sorstalanság er en filmatisering av den første ungarske Nobelprisvinneren Imre Kertész´ debutroman «Uten skjebne» fra 1975, utgitt på norsk i 2002. Romanen handler om den unge Köves, som blir tatt og ført til en konsentrasjonsleir, men som tilpasser seg og overlever. Köves betrakter hendelsene i leiren som et barn uten helt å forstå dem, og uten å finne dem unaturlige eller opprørende. Kertész ble selv deportert under andre verdenskrig som fjortenåring da et nazistøttet kupp i 1944 førte til deportering av Ungarns 800.000 jøder. «Uten skjebne» er ikke en selvbiografisk historie, men baserer seg på forfatterens erfaringer fra krigsårene, og Kertész skrev selv manuset til denne filmen.

Ungarn 1944, vi følger den unge gutten Gyurka på 14 år fra Budapests jødiske samfunn. Jødene samler seg da hans far Kovas skal sendes til en arbeidsleir og Gyurka må bli igjen sammen med sin stemor. På vei til arbeid en dag blir Gyurka og andre jødiske gutter anholdt og samlet sammen med voksne jøder. De blir ubarmhjertig behandlet av landets voldsomme milits og ser frem til å dra til siviliserte Tyskland. De settes på et tog med retning Auschwitz og ved ankomst deles de inn i arbeidsføre og de som er for ung og svak.

Dette er historien om krigsårene sett gjennom Gyurkas øyne, fabelaktig spilt av en den gang femten år gammel skuespiller. Barndomstiden er over, Gyurka blir raskt moden og lærer seg nødvendig kunnskap om hvordan overleve i leiren. Regissør Lajos Koltai er egentlig filmfotograf som har jobbet på mange europeiske og amerikanske produksjoner, deriblant Malèna (2000) hvor han ble Oscar-nominert. Til å være en debutfilm utmerker Uten skjebne seg med fantastiske bilder og den er utrolig vakkert visuelt sett. Den er filmet i Panavision med et bredt bilde og den er svært poetisk på et fargeløst, nesten sepia-aktig fargepalett. Filmen presenterer leirens utmattende lidelse på et såpass sterkt vis at seeren nesten opplever det kroppslig selv. Det er et dypt rørende og innovativt drama som gir et nytt perspektiv på holocaust og dets leirer.

Lydbildet er likedan sterkt og mektig, levert på melankolsk vis med innslag av panfløyte fra mesterlige Ennio Morricone. Uten skjebne er en autentisk film som bidrar sterkt til filmhistorien om holocaust. Det er en grufull, rystende og svært nedslående fortelling fra flere konsentrasjonsleirer. Stemmingen er skitten og vakker i all sin grusomhet. Det er en reise ned i mørkets dystre avkroker. Med sine enorme kulisser av leirer og sønderbombede byer i ruiner var dette den dyreste ungarske filmen til da. Man skulle tro den stilte sterkt hos Oscar-akademiet som omfavner denne typen film, men den kom aldri på listen over de nominerte. Som en trøst ble den nominert til Gullbjørnen i Berlin. Det er dessverre en av de mindre kjente holocaustfilmene, men som fortjener å være bedre kjent. I en pre-James Bond æra bidrar Daniel Craig i en mindre rolle. Her hjemme ble den satt opp på kino av Action Film i 2007 og siden utgitt på DVD av Star Media Entertainment.

Gutten med den stripete pyjamas

Dette er en annerledes film om konsentrasjonsleirer og holocaust og nok en gang handler det om en ung gutt som blir satt i en svært voksen situasjon.

The Boy in the Striped Pyjamas (Gutten i den stripete pyjamas, 2008) er historieformidling om krigen og holocaust sett fra synsvinkelen til åtte år gamle Bruno og forteller krigens absurditeter og grusomheter gjennom hans uskyldige og nysgjerrige vesen. Ikke ulikt The Book Thief (Boktyven, 2013) er dette er en mer familievennlig og mildere film med et mer polert uttrykk enn sine mange tematisk like filmer.

Bruno (Asa Butterfield) leker i Berlins gater samtidig som jøder blir tvangsflyttet. Bruno ser opp til sin far Ralf som i hans øyne er en soldat som gjør viktig arbeid for landet. I virkeligheten er han en høyt rangert nazioffiser som en dag blir beordret til å jobbe et annet sted. Sammen med sine foreldre og sin 12 år gamle søster befinner Bruno seg plutselig alene og venneløs på landsbygda. På en gård i nærheten ser han bønder som jobber i pyjamas og røyk som stiger opp fra gården. En dag trosser Bruno foreldrenes forbud mot å utforske områdene bak huset. Den eventyrlystne Bruno drister seg bortover hvor han møter den jevnaldrende gutten Shmuel bak et piggtrådgjerde.

Den irske forfatter John Boyne skrev en roman som av forleggeren ble lansert mot unge lesere. Den appellerte derimot til alle aldersgrupper og ble en stor suksess. Historien var ikke basert på en bestemt hendelse, men bærer uomtvistelige likheter til Rudolf Höess som steg i gradene og var innom Sachsenhausen før han ble kommandant i Auschwitz. Dit tok han med seg familien inkludert sine fem barn og de bodde i nærheten av fangeleiren. Hans kone Hedwig levde ifølge henne selv et luksuriøst liv rett ved siden av grusomhetene uten å ha inngående kjennskap til det som skjedde i leiren.

The Boy in the Striped Pyjamas er utvilsomt et dyktig regissert drama om et vanskelig tema som gradvis blir mer alvorlig og dramatisk. Tematisk er den kanskje laget for ungdommer, men dens innhold gjør ikke dette til en film for de yngste, selv om den ironisk nok i sin tid ble distribuert av Walt Disney Studios Motion Pictures i Norge. Filmen ble aldri noen stor suksess på kino, men årsaken skyldes nok at den kom samtidig som den svært populære Max Manus (2008) her hjemme.

Internasjonalt fikk filmen svært hard kritikk av flere som jobber med formidling av holocaust fordi romanen og film ble brukt i undervisningsøyemed. Problemet var at den handler om Bruno og hans tyske familie og hvor sympatien og følelsene ligger hos dem i stedet for ofrene til Holocaust. Ser man på historien fra en jødisk synsvinkel kan man se den som en svært vågal film etisk sett, men som film er den interessant fordi den forteller en annerledes og innovativ historie som skiller seg fra de mange like historiene. The Boy in the Striped Pyjamas ble utgitt på DVD i Norge mens en britisk Blu-ray kan anskaffes i filmbutikker. Den kan også strømmes på SF Anytime, Viaplay og Blockbuster.

Sauls sønn (Saul fia)

I 1944 deporterte ungarske myndigheter 437.000 jøder til utryddelsesleirer, hovedsakelig til Auschwitz. Det dedikerte ungarske politiet overrasket Adolf Eichmann som bare behøvde å overvåke operasjonen med 20 offiserer og et mannskap på 100.

Saul fia (Sauls sønn, 2015) er debutfilmen til ungarske László Nemes som hadde jødisk mor. Han brukte mange år på å gå gjennom store mengder kildemateriale, leste vitnemål fra de som jobbet i krematoriet i Auschwitz og som avslørte en virkelighet rundt selve utryddelsen som var ukjent for han. Filmen tar utgangspunkt i en Sonderkommando som er en tysk betegnelse på en bestemt gruppe fanger som jobber i leiren. Medlemmene av en Sonderkommando holdes atskilt fra andre fanger og jobber bare noen få måneder før de blir henrettet og erstattet.

Saul er medlem av Sonderkommando, en gruppe jødiske fanger som tvinges til å hjelpe nazistene under massehenrettelser. Han er avstumpet og uttrykksløs, preget av alt han har sett og opplevd. Men en dag oppdager han en gutt som har overlevd gasskammeret, men som dør like etterpå. Han setter ut på desperat jakt etter en rabbiner slik at de kan tilby gutten en verdig begravelse i tråd med hans tro. Parallelt pågår en aksjon i hans Sonderkommando hvor det planlegges et opprør mot nazistene.

Det er ingen musikk i filmen, kun dødens samlebånd med lyder av ondskap, smerte og fortvilelse. Kameraet står aldri stille, det klippes sjelden og vi får lange scener med nestendokumentarisk tilnærming. Kameraet er tett på Saul og er alltid på ham eller innenfor hans synsvinkel. Det grusomme som skjer i leiren foregår rundt ham, men litt ut av fokus. Gjennom Sauls jakt på rabbineren sluses vi gjennom leirens gasskammer, krematorium og der de kvitter seg med eventuelle bevis for det som skjer. Det er nådeløst, nervepirrende, kaotisk og svært utmattende. Det er dessuten dyster realisme hvor Sauls sønn er det som filmatisk har klart å komme nærmest det som vi kan innbille oss at har vært virkelighetens grimme tilstand i Auschwitz.

Sauls sønn kompletterer det filmatiske holocaust og det er vanskelig å forestille seg at noen film i ettertid kan bidra ytterligere. Et annet ufattelig aspekt er at filmen kun ble produsert med en og en halv million euro. Det siste gjenlevende medlemmet av en Sonderkommando, Dario Gabbai, ble frarådet å se filmen, men sa at hvis ikke han så den hvem kunne ellers si om den var riktig? Han mente for øvrig at den stemte ganske bra. Sauls sønn vant blant annet Grand Prix og filmkritikerprisen for beste film på filmfestivalen i Cannes. Siden vant den Golden Globe og Oscar for beste fremmedspråklige film. Sauls sønn ble sett av i overkant av 10.000 på norske kinoer, men har opparbeidet seg et betydelig renommé senere på DVD og Blu-ray. Sauls sønn kan sees på NRK, Filmoteket, SF anytime og Blockbuster.

The Survivor 

The Survivor (2021) slutter på en måte den filmatiske holocaustringen og gjenopptar boksing i ringen for underholdningens skyld, ikke ulikt det The Boxer and Death gjorde seksti år tidligere.

Ikke ulikt tidligere holocaustfilmer skal livet til en privilegert fange spares mot at han bokser for underholdning og for sitt liv i The Survivor. Den polske jøden Hertzko Haft satt i fangeleiren Auschwitz hvor en SS-offiser så potensialet i ham og trente ham til å bli en bokser som både skulle kjempe for sitt liv og for å underholde SS-offiserene. Manuset er basert på Alan Scott Hafts bok «Harry Haft: Survivor of Auschwitz, Challenger of Rocky Marciano» fra 2006 som er den biografiske historien til Alans far. Regien er ved den 79 år gamle Barry Levinson som hadde slektninger som satt i konsentrasjonsleir under krigen. The Survivor står i sterk kontrast til hans lune krigsfilm Good Morning, Vietnam (1987) og Rain Man (1988) som blant annet vant Oscar for beste film og beste regi. Som en moderne parallell til Raging Bull (Den rasende oksen, 1980) gikk filmens hovedrolleinnehaver Ben Foster 28 kilo ned i vekt før innspilling av konsentrasjonsleirens scener. Disse ble innspilt på et sett i Ungarn, deretter måtte han legge på seg og trene seg opp igjen for scenene som muskuløs bokser innspilt i USA. Filmen er i hovedsak fortalt gjennom to tidslinjer med Auschwitz i 1943 og til USA i 1949, og Shoah Foundation bidro som konsulenter med historisk informasjon.

Auschwitz 1943, Hertzko Haft (Ben Foster) blir plukket ut av SS-offiseren Schneider (Billy Magnussen) som trener han opp til å bli en bokser. Med livet som innsats skal han kjempe mot sine medfanger mens tyske vakter vedder penger om hvem som kommer seirende og levende ut av kampen. Hertzko er nå Polens best beskyttede jøde, men bare til han eventuelt vinner neste kamp. Idet han entrer bokseringen seks år senere presenteres han som Polens stolthet og som den overlevende fra Auschwitz. Men Hafts karriere er på vei ned, han sliter med posttraumatisk stress og indre demoner fra sine opplevelser under krigen. Samtidig søker han etter sin kjæreste Leah som ble bortført ved krigens utbrudd. Da journalisten Emory Anderson (Peter Sarsgaard) ønsker å formidle hans historie om overlevelse er det jakten på Leah som blir Hafts motiv.

Fortellerstruktur som veksler mellom nåtid og fortid i holocaustfilm har blitt gjort med suksess tidligere. Som i Sophie´s Choice er det vekselsvis to parallelle historier som bygger opp til filmens slagkraftige sluttpoeng. Og som nevnt tidligere er det heller ikke uvanlig at filmer kombinerer holocaust med sportslige tematikk. Ben Foster leverer en hardtslående prestasjon som en ufrivillig entertainer i et slags morbid gladiatorkamp. Med en språklig kakofoni av tysk, engelsk, jødisk og polsk er scenene i Auschwitz innspilt i svart-hvitt. Ifølge filmfotograf George Steel ble etterkrigsscenene spilt inn i en blassere fargepalett med økende mengde farge dess nærmere historien når 1960-tallet. Det ble også eksperimentert med farger i dødsleiren, men resultatet ble altfor forstyrrende. Svart-hvitt film klarte dessuten med riktig belysning å gjengi Fosters vekttap på best mulig vis.

Nok en gang er det en film om moralske dilemmaer, umenneskelige valg og kamp for overlevelse. Skal Haft overleve en dag til må han kjempe og vinne neste kamp. Schneider er den som hindrer ham i å havne i gasskammeret. Samtidig betyr hans seier den sikre død for hans medfanger og på nederdrektig vis bidrar han til å underholde SS-vaktene. Det er den klassiske kampen mellom det gode og det onde presentert med jøder mot nazister. En parallellhistorie har en ytterligere kamp mot indre demoner, post traumatisk stress, umenneskelige minner og skyldfølelse. På forsiktig vis stilles det spørsmål om hvorfor nazistene hater jøder samtidig som filmen henviser til diskrimineringen av de afroamerikanske i USA på slutten av 1940-tallet.

Det er først og fremst en biografisk holocaustfilm om en usedvanlig skikkelse og hvor sportstematikk blir det underliggende temaet. Filmen bygger på en sann historie, men karakteren Schneider er ikke virkelig, han er en sammensetning av flere og filmskaperne er åpne på at dette er en fiksjonsfilm. På den ene siden fremstår scenene i Auschwitz som autentisk, men umenneskelig og svært ubehagelige. I stil og tone kan de dermed minne om de i The Grey Zone. Kampene i bokseringen i begge tidsperiodene er sterkt laget og svært godt koreografert, men det er ikke nødvendigvis motstanderen i ringen som er den virkelige motstanderen.

Filmen hopper frem og tilbake i tid enten ved at Haft gjenforteller sin historie eller gjennom hans framkalte minner grunnet post traumatisk stress. Med to tidslinjer, fremfor en lang historie satt til Auschwitz, blir filmen mildere og mer medgjørlig for et bredere publikum. På en annen side mister filmen noe av sin slagkraft med stadige avbrudd i sekundærfortellingen fra utryddelsesleiren. Hadde filmen fulgt den røde tråden uten tidshopp kunne uvissheten rundt karakterenes skjebne ført til enda sterkere dramaturgi. The Survivor hadde premiere på filmfestivalen i Toronto hvor de nord-amerikanske rettighetene ble kjøpt av HBO. Filmen som for øvrig er den første som ble vist i det Hvite Hus under president Joe Biden er nå kinoaktuell i Norge.