Norges hittil dyreste filmproduksjon inneholder mange spektakulære scener, men er først og fremst en sterk og betimelig fortelling om krigens menneskelige konsekvenser.

Andre verdenskrig er et yndet tema for norsk film, og mye er sagt om at disse fortrinnsvis påkostede publikumsdragerne gjerne forteller heltehistorier. For ikke lenge siden fikk vi dog den svært sterke Den største forbrytelsen, som fortalte om jødiske ofre og norsk kollaborasjon. Krigsseileren skildrer på sin side heltemodig innsats, hvilket selvsagt ikke står i motsetning til å handle om noe viktig. I tillegg løfter den lista kvalitetsmessig ytterligere et hakk for norske krigsfilmer.

Avgjørende innsats

Filmen retter søkelys på nordmenn som gjorde en avgjørende innsats under krigen, uten at de nødvendigvis fikk anerkjennelsen de fortjente eller støtten de behøvde da freden kom. Det dreier seg altså om krigsseilerne, sivile sjøfolk som ble kalt ut for å transportere drivstoff og krigsmateriell for de allierte med livet som innsats. Denne gruppa fikk også velfortjent oppmerksomhet gjennom Jon Michelets populære bokserie En sjøens helt, og det er muligens verdt å nevne at Krigsseileren ikke er noen adapsjon av Michelets verk, men basert på et originalskrevet manus av filmens regissør Gunnar Vikene (som siden spillefilmen Her er Harald fra 2014 har hatt regi på flere TV-serier, deriblant Pørni og Okkupert).

Filmskaperen gjenforenes her med Kristoffer Joner, som hadde hovedrollen i hans langfilmdebut Himmelfall for 20 år siden. Joner spiller skipskokken Alfred, som sammen med kameraten Sigbjørn (Pål Sverre Hagen) blir utkommandert til å tilbringe krigsårene på høyst farefulle båtferder. Parallelt følger filmen hans kone Cecilia (Ine Marie Wilmann) og deres tre barn hjemme i Bergen, der de ikke bare må holde ut den tyske okkupasjonen, men også stadige bombeangrep fra okkupasjonsmaktens motstandere.

Kompleks framstilling

Krigsseileren, som åpnet årets filmfestival i Haugesund og får ordinær kinopremiere til helgen, er så avgjort en storfilm – sågar Norges hittil dyreste filmproduksjon. Her er mange spektakulære scener i form av dramatiske trefninger og forlis, samt en meget overbevisende gjenskaping av denne tiden mer generelt. Hele veien holdes imidlertid fokuset på karakterene, i en fortelling som aller mest handler om konsekvensene krigen har på det menneskelige planet. Det gjør også at Krigsseileren oppleves relevant i disse dager, drøyt et halvt år etter Russland startet en invasjonskrig på vårt eget kontinent.

Skuespillerprestasjonene og personskildringene er utmerkede, og det er gledelig at den dyktige norske filmfotografen Sturla Brandth Grøvlen – som tidligere blant annet har fotografert tyske En natt i Berlin, islandske Stabukker og danske Et glass til – igjen gjør en norsk spillefilm etter De uskyldige. Filmen inneholder dessuten noen spenstige form- og fortellergrep til denne typen storfilm å være, uten at de vil virke avstøtende på et bredt publikum. Og ikke minst evner Krigsseileren å tegne et relativt komplekst bilde av krigen, både hva angår omkostninger og fiendebilder.

Menneskelig drama

Filmen varer i hele to og en halv time, hvorav en større del enn man nok vil forvente utspiller seg i tiden etter krigen. I dette etterspillet er Vikenes engasjement for myndighetenes neglisjerende behandling av krigsseilerne tydelig, men ikke mindre betimelig. Men denne siste delen er først og fremst vesentlig for fortellingens menneskelige drama, og befester at dette ikke er en film som kun ønsker å skape storslått dramatikk fra selve krigen.

Krigsseileren er et mektig, bevegende og på alle måter imponerende nytt kapittel i norsk krigsfilmhistorie.