David Bowie var en av de største artistene i sin tid. Når vi ser tilbake på hva han drev med, slik dokumentaren Moonage Daydream gir oss anledning til, er det ikke vanskelig å forstå det.

Regissør Brett Morgen ser ut til å ha flere prosjekter på gang i denne filmen. Det første, og mest omfattende, er å vise fram kunstneren David Bowie, og særlig hans mangfold. Det andre er å fortelle hva som skjedde etter hvert, etter at rebell-årene var over. Det tredje – som henger nøye sammen med de to andre – er å la Bowie selv fortelle om det som skjedde, og om hvordan han har tenkt om seg og sitt opp gjennom artistkarrieren og livet. Disse tre samler seg dessuten i et fjerde; Morgen hyller sin protagonist.

Morgen har tidligere laget film om artister, Crossfire Hurricane (2012) om The Rolling Stones, og Kurt Cobaine: Montage of Heck (2015).

Ziggy Stardust

Hoveddelen av det vi blir til del i Moonage Daydream er fra 1970-tallet, og særlig begynnelsen av dette tiåret. Aller mest er det faktisk albumet The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars filmen kretser rundt. Ikke underlig, siden dette er ett av de aller mest sentrale Bowie-albumene. Dessuten finner vi en mengde nøkler til å forstå Bowie nettopp her. Moonage Daydream er en av sangene på dette albumet.

Bowie selv sier at han og hans venner og kunstnerkolleger ønsket å starte det 21. århundret – i 1971. En ambisiøs og kreativ målsetting. Vi blir kjent med mangfoldet av arbeidsformer og uttrykk Bowie drev med. I tillegg til musikken var det film, foto, skulptur, maleri, skriving og skuespill. Innimellom kan vi ane at han på flere punkter lyktes med den nevnte ambisjonen.

Noen av de temaene filmen bruker mest plass på er Bowies oppbygging av ulike persona, der Ziggy Stardust fra det nevnte albumet er sentral. Hans biseksualitet og forholdet til religion får også en del plass.

Et rikt materiale

Morgen gir oss et flott dokument over Bowie. Her er mye å glede seg over – både i bildene, kommentarene og musikken. Morgen har hatt tilgang til et svært rikt materiale der mye kommer fra Bowies egen private samling. Han har også hentet bilder og filmsnutter fra hele filmhistorien, ikke minst fra klassiske stumfilmer. Dette har han satt sammen på en måte som både er helhetlig og herlig kaotisk. Major Tom og Georges Mélìes møtes på månen, for å si det på en kryptisk måte. I David Bowies ånd, kan man si. Hans arbeidsmåte var ofte å sette sammen elementer som man kanskje tenkte ikke hadde noe med hverandre å gjøre.

Moonage Daydream behandler også to andre perioder enn det nevnte syttitallet. Den ene er barndommen, som gir forklaringer på den unge Davids kunstneriske utvikling. Den andre er tiden etter syttitallet.

Den private Bowie

Mot slutten kommer den private – og noe eldre – David Bowie mer i søkelyset enn tidligere i filmen. Han har mindre å meddele her, han var blitt en rik og fetert artist. Her er Bowie privat på en måte som ikke hjelper oss til å forstå ham som artist og som kunstner. Vi beveger oss inn i en kunstnerisk fase som er mindre interessant, og Morgen går relativt fort gjennom Bowies arbeider i denne perioden – uten å fortelle hvorfor. Den tidligere rebellens ønske om å lage positiv musikk og å være entertainer kunne kanskje vært verdt en egen dokumentar. Men kunstnerisk var det han jobbet med i denne fasen kjedeligere.

David Bowie var en særegen kunstner. Vi får mye om dette kunstnerskapet i filmen. Og det er fortalt fram på spennende måter. Men den siste delen er svakere. Så lenge Morgen tar den med, må den veies opp mot det som skjer tidligere i filmen. Litt underlig er det også at det siste albumet, som var en kunstnerisk opptur, ikke nevnes. Jeg skulle dessuten ønske at Bowies samarbeidspartnere kom mer fram i søkelyset. Hans kunstnerskap var også bygget på kreative samarbeid med andre.

Likevel. Her er masse bra. Både for dem som har trykket Bowie til sitt bryst, og for dem som bare vil ha en massiv og kreativ dose av ham. Her er mengder Bowie-stoff å bade i. Her er noen av de mest kreative innspillene til syttitallet. Her er det hele.