Sapmifilm.com er navnet på en relativt ny strømmetjeneste som tilbyr film laget av samiske filmskapere og film med samiske temaer. Dessuten finner vi film laget av filmskapere fra urbefolkninger i andre land, med temaer fra deres egen bakgrunn.

Tjenesten eies og drives av International Sami Film Institute (ISFI) i Kautokeino, som i sin nåværende form har eksistert siden 2014.Til sammen ligger det for tiden 79 filmer i tjenesten. Det er kortfilmer, dokumentarer og noen fiksjonsfilmer i kinoformat. De aller fleste filmene er fra de siste ti årene.

I denne artikkelen vil jeg beskrive inntrykk fra noen av filmene og gjøre noen refleksjoner om samisk film og urbefolkningsfilm.

Filmene på sapmifilm.com

Det første vi får øye på er 15 kortfilmer, de fleste mellom 2 og 5 minutter lange, i den helt ferske serien «Home, Sweet Home». Denne serien av filmer er et felles løft av hele 18 samiske regissører som har laget små observasjoner i nedstengningsperioden som koronasmitten har forårsaket. Noe av det slående ved disse filmene er det spennet de viser mellom det almene og det spesielle. Noen av koronautfordringene er like for de fleste av oss. Men det finnes også variasjoner, for eksempel koblet til stedet vi bor.

Ett eksempel er Aslak Palttos «Eat, Sleep, Feed, Repeat» som viser reindriftsamen som driver sitt daglige stell av dyra ute på vidda der alt er som før – bortsett fra meldingene som renner inn på mobilen om viruset som herjer der ute i den store verden.

Blant de litt lengre kortfilmene på sapmifilm.com finner vi flere mer fullendte fortellinger. Det finnes ingen oppskrift på hvor lang en kortfilm skal være, men vanligvis vil det være behov for minst 8-12 minutter for å utvikle et tema utover kun å «nevne det». Selv ved denne lengden er det svært krevende å skape et hendelsesforløp som inneholder nok dynamikk til å stå på egne bein – som fortelling.

Vi får fine og vare observasjoner i de to kortfiksjonene, «Daughter of the sun» (2018) av Sara Margrethe Oskval og «The afflicted animal» (2015) av Egil Pedersen. Den første av disse filmene tar et tydelig standpunkt mot dårlig behandling av samer i storsamfunnet, mens den andre forteller en mer almen fortelling om familierelasjoner – slik de spiller seg ut i en samisk familie. De to filmene viser dermed to mulige valg for urbefolkningsregissøren; å peke på levekårene til den befolkningen man kommer fra eller å gi et mer generelt bilde av sitt tema. I begge disse filmene er det samiske et tydelig element, men det er først og fremst i Oskvals film at også forholdet til majoritetssamfunnet spiller en tydelig rolle.

«The afflicted animal» (2015), regi Egil Pedersen

Men fremdeles savner vi den fullt utviklede samiske langfilmen som kan følge opp det sporet Nils Gaup la med «Veiviseren» (1987) og «Kautokeinoopprøret» (2008). I kortfiksjonen «Iditsilba» av Elle Marja Eira (2015) får vi et tydelig og godt gjennomført eksempel på hva vi kan ha i vente. Her er temaet kristen misjonering overfor den samiske befolkningen og kirkens pålegg om å ikke bære den tradisjonelle hatten. Den skal ifølge presten være bolig for djevelen. Fortellingen utspiller seg i et umiskjennelig nordlig landskap. Eira presenterer oss for et medrivende drama som gjør oss forventningsfulle til hva som kan komme fra hennes hånd framover.

«Iditsilba»(2015), regi Elle Marja Eira

Urbefolkningsfilm, med Grønland som eksempel

Blant de lengre filmene fra andre urbefolkninger legger vi merke til de to grønlandske filmene «Anori» (2018) av Pipaluk K. Jørgensen og «Among us – in the land of shadows» (2017) av Marc Fussing Rosbach. Når vi ser dem under ett får vi øye på noen av de utfordringene filmskapere med urbefolkningsbakgrunn står overfor. Mer om det lenger ned.

Begge disse filmskaperne gir oss moderne fortellinger som også spiller på folkekulturelle elementer. Rossbach gjør det tydeligere enn Jørgensen. I hans film er folketradisjon et sentralt element i utviklingen av fortellingen. Begge regissører har lagt stor vekt på det estetiske elementet som først og fremst er tilstede gjennom det grønlandske landskapet, vakkert gjengitt i flotte bilder. Jørgensens film foregår delvis i New York, og naturbildene fra Grønland blir av naturlige årsaker ikke så mange som i Rosbachs film.

«Anori» (2018), regi Pipaluk K. Jørgensen

«Among us – in the land of shadows» framstår som en noe uferdig film. Den burde ha vært strammet opp og ikke minst klippet på nytt. «Anori» er bedre skrudd sammen, bedre fortalt. Men lider litt under et relativt tradisjonelt manus.

En hovedutfordring for filmskapere fra urbefolkning generelt, er at miljøene kan bli små – både når det gjelder antall aktører og ved at ideene ikke får nok næring fra andre. Innenfor alle kunstneriske områder vil det kunne være et spenn mellom det lille, lukkede og innoverskuende versus det åpne og utadrettede. Begge har sine fordeler, begge gir utfordringer. Kunstnere i et innoverskuende miljø vil for eksempel kunne være gode på å reprodusere og stadig holde fortellinger om betydningsfull arv levende, men kanskje mindre gode på å fornye seg – både faglig og kulturelt. På den annen side vil kunstnere i et tydelig utadrettet miljø kunne være gode på å fornye seg, men kanskje i mindre grad å holde på det som har vært en essens til kunstnerskapet, for eksempel en folkelig kultur. Rosbach velger å gjøre det skapende miljøet enda mindre, ved å ta ansvar for det meste selv; manus, regi, produksjon, hovedrolle, spesialeffekter, klipping, musikk, foto og enda noen andre funksjoner. Det er ikke nødvendigvis en klok vei å gå. Film er kollektivt arbeid der ulike fagfunksjoner utfyller hverandre.

Det viktigste potensialet for små miljøer er kanskje at de kan fortelle vesentlige historier, ikke minst fordi deres historier gjerne er annerledes enn de som kommer fra majoritetssamfunnet. Det er i fortellingene det interessante skapes. Det som oppleves underholdende og nyttig der det fortelles, og det som når lenger ut.

«Among us – in the land of shadows» (2017), regi Marc Fussing Rosbach

Noe av det som er mest interessant er at disse to filmene beveger seg i spennet mellom de fortellingene som bare kan fortelles i urbefolkningskontekster og de som er mer universelle men som får en spesiell vinkling når de utspiller seg i urbefolkningen, i kulturer med en annen folkloristisk tradisjon enn majoritetskulturene. For noen av oss er kulturer og levesett noe vi legger merke til når vi ser film, og som gjør filmopplevelsen rikere. Og vi kan spørre oss: Hvordan er det å bli forelsket i Nuuk? Å miste en kjær slektning i Karasjok? Hvordan feires en bursdag i Kautokeino?

Fra muntlig til filmatisk fortelling

De filmene som er best på Sapmifilm.no er nettopp de som tar et tydelig utgangspunkt i det lokale og ikke anlegger et for stort, i betydningen: globalt, perspektiv på det de vil fortelle. Film fra Sameland blir verken bedre eller mer interessant ved å bruke grep som er kjent fra de store blockbusterne fra Hollywood. Ett problem i den tradisjonen har vært å gjøre den nordamerikanske urbefolkningen til maskoter. I USA har vi gjennom de senere årene sett en gryende bevissthet rundt dette fenomenet (ikke bare på film, men også på et område som idrett, for eksempel ved at fotballaget Redskins er blitt oppfordret om å skifte navn). Identitetsspørsmålet er blant de heteste i vår tid.

Ett viktig kriterium for urbefolkningsfilm er at den urbefolkningen som skildres må kunne kjenne igjen fortellingen, miljøet og aktørene. Majoritetssamfunnet tar ikke nødvendigvis et ansvar for dette hensynet. I boka «The Devil Finds Work” (1976) skriver James Balwin om problemet med å være svart, filminteressert ungdom i USA på 40-tallet og utelukkende ha tilgang på hvite rollefigurer: «Some instinct caused me profoundly to distrust the sense of life they projected: this sense of life could certainly never, in any case, be used by me”. På den måten beskriver han avstand til majoriteten, men også at oppfattelsen av denne avstanden bidro til å skape hans egen grobunn.

Hvis vi låner Baldwins perspektiv på temaet for denne artikkelen, blir det åpenbart at det er samiske filmskapere som skal være de første til å fortelle de samiske fortellingene på film. Men de er også nødt til å ta på alvor at det å lage film har en håndverksmessig side. Filmhåndverket er sammensatt av mange delelementer der foto, lyd, lys og klipp bare er noen få av dem. Det å lære et slikt håndverk krever at folk reiser ut. Filmskolene befinner seg gjerne i metropolene. Langt fra urbefolkningenes hjemland.

En annen svart amerikaner som kan ta dette videre er regissøren Ben Caldwell, en sentral figur i LA Rebellion – et miljø av svarte filmskapere i Los Angeles på 70 tallet, men også med medlemmer fra USAs og Sør-Amerikas urbefolkning. Dette miljøet ville bidra til å fortelle mer sannferdig om den svarte befolkningen enn det mainstream Hollywood noen gang hadde gjort. Da jeg intervjuet ham for noen år siden var han like klar som Baldwin på at minoriteter måtte fortelle sine egne fortellinger. Men han påpekte også tydelig hvor viktig det var å søke kunnskap og kompetanse fra andre om måter å fortelle på – altså det håndverksmessige. For Caldwell og kollegene betydde det å søke lenger vekk enn Hollywood, som ligger noen kilometer rett nordover fra deres bydel, South Central. De søkte til Sør-Amerika, Afrika og Europa. ISFI, på sin side, har som uttalt målsetting å oppmuntre til samarbeid mellom filmskapere fra urbefolkning over hele verden blant annet gjennom Indigenous Film Circle. Ett av målene er å øke samiske filmskaperes profesjonelle kompetanse.

I samisk fortellertradisjon er temaer som det gode versus det onde, respekt for naturen og erkjennelsen av en åndelig verden sentrale. Den handler om en overveiende muntlig tradisjon. Dette grunnlaget er interessant når den samiske filmen sannsynligvis står foran et gjennombrudd i årene som kommer. Hvordan skal det muntlige omsettes til bilder – til levende bilder – som støttes av av dramatiseringer av hendelser, musikk og så videre? Hvilke valg vil de samiske filmskaperne gjøre? De kan komme til å legge stor vekt på å bruke sitt eget folks fortellertradisjon, og å utvikle den på en filmatisk måte.

Men de kan også velge «to go mainstream», å søke å fortelle sine fortellinger på mer almene måter. En regissør med urbefolkningsbakgrunn som har klart å kombinere disse hensynene, er inuiten Zacharias Kunuk. Hans film «Atanarjuat: The Fast Runner» (2001) ble i 2015 kåret til den beste kanadiske filmen gjennom tidene av kritikere og filmskapere på Toronto International Film Festival.

«Atanarjuat: The Fast Runner» (2001), regi Zacharias Kunuk

Ett spørsmål de må ta stilling til er hvilket publikum de søker. Dette spørsmålet er spesielt interessant for filmskapere fra en urbefolkning. Èn mulighet er å lage film for den urbefolkningsgruppa man selv tilhører, i dette tilfelle samene. En annen er å sikte seg inn på verdens urbefolkninger som mulig målgruppe, og en tredje å forsøke å nå et større, og alment publikum. En variant av den siste kan være å lage film for det majoritetssamfunnet ens egen urbefolkning er en del av, for eksempel med tanke på å fremme forståelse for gruppas sedvaner og livsførsel. Mikkel Gaups «Veiviseren» hadde delvis en slik funksjon. Det samme gjaldt Arvid Skauges «Ante» (1976). De bidro sterkt til at det almene publikummet ble mer oppmerksom på den samiske befolkningen.

Spørsmålet om publikum har også en økonomisk side. Det er dyrt å lag film. Derfor vil disse filmskaperne kanskje bli tvunget til å fortelle på en slik måte at et alment publikum vil velge å se filmene deres.Dette er et grunnleggende spørsmål: hvilket publikum ønsker de samiske filmskaperne å nå? Og hvordan vil de legge opp sin fortellermåte i årene som kommer for å nå sitt publikum?

Satsning framover

Det er altså ikke stil de samiske filmskaperne bør se etter nå de ser ut i verden, men heller kompetanse. Hollywood og annen mainstream film bør ikke være den viktigste stil-inspiratoren.

Det er nettopp dette det samiske filmmiljøet har forstått. ISFI er i støtet for tiden. I statsbudsjettet for 2020 økte regjeringen tilskuddet deres med hele 40%. Instituttet begynte i fjor å samarbeide med Sundance Institute om utvikling av film med urbefolkningstemaer. Ett av målene er å skaffe 200 millioner kroner til finansiering av nye prosjekter. Det er tydelig at slike temaer fenger blant større aktører i bransjen. Antagelig er også muligheten for bilder av uberørt natur og befolkningens liv i en virkelighet langt fra det urbane viktig for den økende interessen.

Vi fikk et eksempel på det i fjor, med Disneys «Frost 2». Noe av det interessante med produksjonen av denne filmen var at Disney la stor vekt på en grundig og troverdig presentasjon av det samiske, og inngikk et samarbeid med Sametingene i både Norge, Sverige og Finland for å få råd og veiledning.

Det lages mye kortfilm og dokumentar i Nord-Norge. En del av de filmene som støttes av Nordnorsk filmsenter har samiske regissører.

Når vi ser disse forholdene under ett; et samisk filminstitutt i hektisk virksomhet og i samarbeid med store aktører med godt faglig grunnlag og den tilveksten til miljøet der mange lager kortfilm av bra kvalitet, ser vi at det er gode muligheter for at vi kan få spennende filmer fra denne kanten framover. Satsningen på genuin samisk film bør etter hvert også føre til flere spillefilmer.

 

Delta i diskusjonen