Kenneth Lonergans tredje film er en av årets mest Golden Globe-nominerte og den spås en rekke Oscar-nominasjoner i slutten av januar.

Teatermannen Lonergan debuterte i år 2000 som manusforfatter og filmregissør med You can Count on Me. Han fulgte opp med indiefilmen Margaret som havnet i produksjonstvister og et juridisk ødeland – og karrieren var i ferd med å renne ut i sanden. Med Manchester by the Sea har han igjen fått fast grunn under føttene og laget en av vinterens store filmer.

Lee (Casey Affleck) vender tilbake til hjembyen Manchester-by-the-sea, på den amerikanske østkysten, når broren Joe (Kyle Chandler) dør.  Hjembyen er imidlertid ikke et sted Lee ønsker å være. Han har dårlige minner fra stedet etter noe som skjedde med ham og ekskona Randi (Michelle Williams) for flere år siden. I tilbakeblikk får vi gradvis dannet et bilde av hva som foregikk og hvilke konsekvenser det fikk.

Vi møter først den underbetalte vaktmesteren Lee i et vintergrått Boston. Livet hans står stille. På kveldene sitter han og drikker i barene inntil han har fått opparbeidet nok rus og sinne til å lage bråk. En dag får han en telefon. Broren er akuttinnlagt på sykehus.

Lee begir seg til hjembyen Manchester-by-the-sea, en liten time unna for gjøre det som må gjøres når et familiemedlem dør. I testamentet har broren skrevet at han vil at Lee skal være vergen til tenåringssønnen Patrick (Lucas Hedges). Med ett er han vergen  for en sekstenåring og må prøve å håndtere alt han har forsøkt å fortrenge. Han befinner seg i farsrollen med en tenåring – og alt de innebærer.

Manchester by the Sea er et sterk drama om sorg og skyld – og det å vende tilbake etter en katastrofe. Kenneth Lonergans film handler om livet. Forsiktig ruller han opp en historien. Bit for bit kommer vi inn på menneskene.

Casey Affelecks rolletolkning av Lee gjør man til en opplagt Oscar-kandidat. Det samme gjelder Michelle Williams i rollen som hans ekskone. Sjeldent ser man et så nedtonet og likevel så intenst skuespill som her.

Kenneth Lonnergan forteller det hele neddempet. Her er ingen unødvendige scener eller replikker – hverken i nåtid elle de scenene som gir oss et tilbakelikk i Lees liv som gjør at han har  salgt kun å eksistere – ikke leve.

Kenneth Lonnergan lar hele tiden filmen ta nye veier – akkurat som livet gjør  i virkeligheten.