Meksikanske Alejandro G. Iñarritu har holdt en lav profil siden han vant Oscar for beste regi to år på rad med Birdman og The Revenant. Nå vender han tilbake med den eksistensialistiske og visuelt strålende BARDO, en usann fortelling om en håndfull sannheter.
Begrepet «Bardo» kommer fra tibetansk buddhisme og er en tilstand av eksistens mellom død og gjenfødelse, varierende i lengde i henhold til en persons oppførsel i livet og måten eller alder ved døden.
Iñárritus alter ego i Bardo er Silverio (Daniel Giménez Cacho), en prisvinnende meksikansk journalist og filmskaper som har bodd i Los Angeles de siste to tiårene. Etter å ha blitt utnevnt til mottakeren av en prestisjetung pris, vender han tilbake til Mexico med familien, og møter gamle venner og familie. Det er en tur som sender Silverio inn i en spiral av spørsmål om hans egen livsbane.
I et fantastisk besøk hos sin avdøde far sier Silverio: «Suksess har vært min største fiasko.» Uansett hva en seer vet om Iñárritu på forhånd, vil det ikke ta lang tid å se gjennom det surrealistiske og legge merke til at filmen er til en viss grad, selvbiografisk. Visse øyeblikk i filmen smerter med en kunnskap som føles høyst personlig.
Drøm og virkelighet
Iñárritu prøver å undersøke ikke bare sin egen fortid og identitet – men også Mexicos. Det blir i overkant krevende, men Iñárritu vil sannsynligvis si at han ikke er i stand til å undersøke den ene uten å skille den fra den andre.
Faktisk blir mange potensielle kritikker av filmen besvart av karakterene selv. På denne måten har Iñárritu laget en film som nesten er kritikksikker. Spesielt Luis, en TV-talkshowvert og gammel kjenning av Silverio serverer noen skremmende konfronterende spørsmål, selv om vi etter hvert finne ut at noen av disse er fantasiene til Silverio – en drøm i en drøm. Til og med forventet grumling over filmens spilletid (klokket inn på over to og en halv time) blir adressert indirekte, forfalsket i en utveksling mellom Silverio og en sutrete søster.
Fantastisk foto
Filmen er skutt i 65 mm av iransk-franske mesterfotografen Darius Khondji (Seven, Amour, Uncut Gems). Iñárritus forkjærlighet for one-shot-opptak er til stede, om enn i mindre grad enn i Birdman (2014) og The Revenant (2015) som ble skutt av Emmanuel Lubez. Selv om denne filmen ikke tar sikte på å gi inntrykk av en «one-shot»-film, slik Birdman gjorde, har det blitt lagt stor vekt på overgangen fra scene til scene. Bardo er utvilsomt en av de mest visuelt imponerende filmene i 2022. Fortellingen er en løs strøm av bevissthet (drømmer om underbevisstheten), og har ganske mye til felles med et annet metafiktivt, surrealistisk komediedrama: Federico Fellinis 8½ (1963).
Etter å ha oppnådd de fleste av filmindustriens viktige utmerkelser, griper Iñárritu muligheten til å ha sin bardo – hans meditasjon over hvor langt han og hjemlandet har kommet. Han stirrer utover navlen, over den delte grensen til de to landene. En stor del av filmen foregår i USA, så øyeblikket er tiden modet for en takknemlig utforskning og retur til Mexico. Som datteren Camila sier i filmen: «Frukten smaker frukt her».