Det gikk trått i starten. Personlige barndomsfantasier om mystiske skogsvesener ble formalisert og samlet til en bærende animasjonsfilmidé en gang på syttitallet. Men optimistiske pitcher til tross, studioene lot seg ikke imponere.

Animasjonsfilm var på den tiden ikke et stort og sikkert marked, og først på slutten av åttitallet ble endelig en produksjonsavtale halt i land, etter mye om og men. Ett år senere hadde Naboen min, Totoro (Tonari no Totoro) premiere. Den gikk sånn tålelig bra, men truet ikke akkurat med å velte gamle box office-rekorder. I dag er det selvfølgelig nesten umulig å forestille seg en Hayao Miyazaki-film som ikke forårsaker nær sagt nasjonalt kaos i hjemlandet på premieredagen, men i 1988 var han fremdeles et mindre kjent navn. Alt dette forandret seg radikalt over de neste to årene. I 1989 fulgte han opp med
Kikis budservice, som ble Studio Ghiblis første monstersuksess. Og året etter ga studioet motvillig etter og lisensierte ut alskens merchandise, inkludert myke Totoro-figurer, og dermed var det gjort.

Sitter man inne med selv bare en liten neve kunnskap om japansk film, er Min nabo Totoro i dag ganske umulig å plukke ut av en kulturell eller historisk sammenheng og vurdere isolert sett for seg selv. Filmen, og ikke minst Totoro-karakteren, ble tross alt ganske raskt elevert til et nivå som nasjonale institusjoner – minst på lik linje og vel så det med statusen
Flåklypa Grand Prix og Kjell Aukrusts figurer har her til lands. Den er for eksempel også en av svært få japanske filmer Akira Kurosawa inkluderte på sin topp hundre-liste (i selskap med filmer ellers som Gloria og My Darling Clementine). Alle i Japan kjenner Totoro. Min nabo Totoro er stor. Men alt dette er selvsagt i japansk kontekst. Her til lands vil den nok bare bli målt opp imot Ghibli-filmene som har gått på kino her. Det er nemlig ikke allverdens av elementer i Chihiro og heksene eller
Det levende slottet som vil forberede en på Totoros svært lavmælte overflødighetshorn av kvaliteter.

Eventyret i Matsugo

Regndråper på paraply. En frosk. Grønne, frodige risåkre. Ruvende, mektige trær. Eikenøtter. Blå, blå himler med Blenda-hvite cumulusskyer. Vind. Myk, varm pels, store klør og stive værhår. Sommeridyll.

Det er ikke historien en sitter igjen og tenker frydefullt tilbake på i etterkant, for den er i beste fall florlett og slentrende. Den er på mange måter som et vakkert stykke sumi-e: store, hvite flater, kunstferdig sprinklet med små, presise detaljer som antyder og lokker underbevisstheten til å fylle inn resten selv, slik at helheten trer frem. Og det er i stor grad detaljene som fester seg i minnet. Detaljene, karakterene og en ubeskrivelig varm, god følelse. Filmen er satt i en uspesifisert tid, men de mange historisk presise detaljene røper at det nok er på femtitallet vi befinner oss. De to søstrene Mei og Satsuki, på fire og elleve, flytter inn i et gammelt hus på landet sammen med faren sin. Moren ligger på sykehus i nærheten, lenket til sengen av en uspesifisert sykdom (men gitt Miyazakis egen familiehistorie er det realistisk å anta at det dreier seg om tuberkulose). Dette skjer i de første minuttene. Deretter fortsetter filmen å rulle av gårde i sitt eget, bedagelige tempo, mens dagligdagse hendelser og episoder skildres. Det nye huset undersøkes, rengjøres og flyttes inn i. Jentene blir kjent med barna i nabolaget. Alskens husarbeid blir gjort. Naturen og de landlige omgivelsene skildres med nennsom hånd (Kazuo Ogas fantastiske bakgrunnsmalerier er grunn nok alene til å se denne filmen!). Det er varmt og positivt og kunne nesten vært kalt animert neorealisme, men dette er tross alt en Miyazaki-film, og et magisk element står selvfølgelig sentralt. Kan vi driste oss til å kalle det magisk neorealisme?

Det magiske kommer i form av Totoroene – godmodige, bamselignende vesener som dukker opp i tre forskjellige størrelser – samt en helt spesiell buss og makkurokurosuke, som vel bare kan beskrives som verdens mest sjarmerende hybelkaniner. Historien sørger på sitt vis for å føre jentene og disse magiske figurene sammen, og sånn sett er det likheter med Miyazakis senere Chihiro og heksene. Og som i den (og også Mononoke Hime, 1997) er det nærliggende å tro at i alle fall Totoro er en kami – en av shintoismens animistiske ånder. Han er skogen personifisert. Og det finnes vel knapt en person i live som ikke lar seg sjarmere i senk av ham. Filmens desiderte høydepunkt sørger for å sette inn nådestøtet, og til høydepunkt å være er det sensasjonelt lavmælt. Hør bare: Det er kveld, og jentene går til bussholdeplassen for å møte faren. De venter. Det begynner å regne. Mei holder på å sovne. En frosk labber bedagelig over lerretet. Regnet trommer mykt på den oppspente paraplyen. Surklende fotskritt nærmer seg, og ut av mørket kommer så en lodden skikkelse med store klør. Det er selvfølgelig Totoro, og han stiller seg opp ved siden av jentene. Det kuttes til et totalbilde av de tre som står der i regnet, side om side, opplyst av en enslig gatelykt. Hvordan scenen fortsetter skal ikke røpes her, men uforglemmelig, det er den!

Mars og Venus

Kinolanseringen av Min nabo Totoro i Japan kan på alle måter sies å være ganske spesiell. Det var nemlig svært vanskelig å finne investorer, men produsent Toshio Suzuki klarte til slutt å ro i land en avtale med to forskjellige selskap under forutsetning av at de to filmene som skulle produseres ble satt opp på kino sammen. Ville en se en av filmene måtte en kjøpe billett til begge. Og den andre filmen var ingen ringere enn Ghibli-makker Isao Takahatas sjelerystende antikrigsfilm,
Grave of the Fireflies. Suzuki gamblet på at skolene ville anbefale Takahata-filmen, og dermed sørge for økt besøkstall til begge. Han fikk rett – selv om en mer spesiell kobling av to forskjellige filmer vanskelig kan tenkes!