«Bergen – i all beskjedenhet» - en kjærlighetserklæring
4Total vurdering

Frode Fimlands og Elin Sanders film Bergen – i all beskjedenhet ble lansert på kino 25. desember 2020, til Byens 950-års jubileum. Sist uke hadde den premiere på Vika i Oslo, et eksperiment vi håper går bedre enn hva det noe anstrengte forholdet mellom de to byene tradisjonelt skulle tilsi.

Filmen er til nå sett av noe i underkant av 30 000 på landsbasis og det borger jo for at slike tradisjonelle historiske filmer har et langt og godt liv på norske kinoer.

Regnet, humoren, lidenskapen, de evige diskusjonene om lokale ikoner som Bryggen og annen arkitektur, bybrann-katastrofene, og ekstravagansen er noen av ingrediensene i denne kjærlighetserklæringen til Bergen by. Historien blir fortalt av kjente og ukjente stemmer fra byen, til et skattkammer av unik arkivfilm og bergensmusikk fra mer enn hundre år.

Tradisjonelle grep

Bergens-filmen knytter seg fint til de tradisjonelle storby-filmene som de legendariske Berlin – Die Sinfonie der Gross­stadt (1927), Mannen med filmkameraet, (1929) og Paris – vue par ..(1965) og ikke minst Dag Hoels to fine Trondheimsfilmer fra noen år tilbake.

Fimland og Sander spekulerer i propagandafilmens tradisjonelle grep, som forsterker allerede inngrodde forestillinger. Elsker du Bergen blir du glad av denne filmen. Hater du byen får du argumenter for det også, ikke minst takket Georg Johannessens bitende introduksjon og en rekke bergenseres selvironiske og pompøse skryt.

Med de to bybrannene (1916 og 1955) og den annen verdenskrigs introduksjon (1940) som milepeler, er filmen konstruert på basis av ulike tema, som illustreres med dis-kronologiske arkivfilminnslag og glad populærmusikk. Det fungerer helt fint og det er utrolig hva som er funnet og restaurert av gamle bilder fra byen mellom de sju fjell. All ære til Bergen Kino, Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket for at de gamle filmene ble tatt vare på og restaurert til glede for nye generasjoner.

Internasjonal by

Fra før kjenner vi til Svekon films og Løtvedts arbeider, men at det var så mange ivrige fotografer i byen gjennom tidene visste vel ikke vi her Østlandet? Bergen var tidlig en internasjonal by. Som et karakteristisk utsagn i filmen minner oss om, «Vi i Bergen hadde verden i synsfeltet og byen i ryggen, vi dro ut, til London og Hamburg». De fulgte fiske-eksportens vei og nådde etterhvert Spania, Portugal og Afrika, mens Oslo-folk skrøt av sine turer til Sverige og Danmark….

Bergen som sjøfartsby understrekes av skipsverftet BMVs betydning og flere flotte stabel-avløpninger, samt de små dampbåtens viktige avløp og ankomster for å holde landsdelen sammen. Men rederne nevnes ikke, Hilmar Reksten og andre fargerike entreprenører (og skurker) er jo en sentral grunn-pilar i denne byen.

Unike bilder

By-bildene knyttes sammen ev en rekke unike trikkebilder, de karakteristiske gule sporvognene og trolley-bussene, som vel finnes fremdeles, er kjennetegn på en storby, noe de to foran nevnte Berlin- og Moskva filmene er et levende bevis på. En storby skal ha trikker, dermed basta. Hvor ble det av trikken i Bergen? Og hvorfor kunne man ikke si noe om den nye By-banen?

Så langt så godt. Men filmen er kort, kun 77 minutter og kunne med fordel tatt med hva andre, ikke bergensere hadde å si om byen. Jeg savner et perspektiv på kunsten i byen. Hva kunne ikke Tom Remlov, Stein Henrichsen og de mange utenlandske lederne av Festspillene og KODE-museene bidratt med? Jeg savner noe om gastronomien, hvor er Søstrene Hagelins Fiskebutikk? Og jeg savner et mer politisk grep, om studentopprørene, universitets rolle, de mange politiskandalene gjennom tidene, de fargerike politimestrene Rynning Tønnesen og Wegner, og ikke minst striden om det stygge rådhuset i en ellers velregulert og fargerik by.

Unødvendig historisk basert

Sist, men ikke minst, jeg savner noe om Bergen som film-by. Bergen Kino har vært landsledende i lang tid, hva gjelder kino-bygging og programmering. Mange nasjonale kinotiltak ble født og utviklet i Bergen. Byens filmklubb var landets største i en årrekke. Og etterhvert fikk man filmsenter – landets andre, filmfestival og location service. Og det å lage en film om Bergen uten å nevne Vibeke Løkkeberg er spesielt, hun som har bidratt med så mange filmer og bøker om vestlandsbyens sjel og historie.

Filmen stopper litt opp på midten av -70 tallet, sikkert fordi tilgangen til fri arkivfilm også forsvinner da. Skulle man ført filmen fram til våre dager med denne teknikken ville den sikkert kostet over det dobbelte, med de priser NRK får lov å ta seg betalt for allerede statsfinansierte opptak. Det er synd, og slik sett blir filmen unødvendig historisk basert. Slutten representerer et gedigent stilbrudd, de mange medvirkende forsøker å samstemme sin nasjonalsang Jeg tok min nystemte citar i hende og det blir et aldeles forferdelig kakofoni, som med fordel kunne blitt plassert som musikalsk bakgrunn for slutt-tekstene. De er viktige i en slik film, men de farer over lerretet i med en font og i en fart a la moderne fjernsyn.

 

Om forfatter

Jan Erik Holst, født 10.04.1949 er utdannet ved Filmvetenskapliga Institusjonen og senere ved Dramatiska Institutet i Stockholm. Han har vært filmklubb-leder, kinosjef, filmkritiker, filmprodusent og universitets- og høgskolelærer i film og direktør i Norsk filminstitutt fra 1988 – 2014. I denne tiden var han også formann i Scandinavian films 1993 - 2001. Han er medlem av Norsk filmkritikerlag og av det Europeiske filmakademiet og redigerte bokverket Filmen i Norge del I og II, skrev essaysamlingen Det lille sirkus om film- og kinohistorie i Norge og redigerte Stork flying over pinewood. Nordic – Baltic film co-operation 1989 – 2014. Han lanserte sin bok To liv – Zwei Leben om norsk – tyske filmforbindelser under bokmessen i Frankfurt i oktober 2019.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen