Ari Aster øker ambisjonsnivået ytterligere med Beau Is Afraid, som har blitt et forstyrrende, overveldende og annerledes beist av en film.

Forventningene til den amerikanske filmskaperen Ari Asters nye film Beau Is Afraid har med gode grunner vært høye. I 2018 leverte han et sterkt bidrag til den nye våren for kvalitetsgrøssere med sin imponerende langfilmdebut Hereditary, og allerede året etter kom den originale, psykedeliske og ikke så rent lite mesterlige folk-horroren Midsommar.

Nå er han endelig premiereklar med sin tredje spillefilm, som ikke nødvendigvis kan plasseres like klart i grøssersjangeren, selv om den så avgjort byr på dypt ubehagelige og sågar skrekkaktige elementer.

Her møter vi Joaquin Phoenix som tittelens Beau, som i tråd med den samme tittelen er en mer enn middels engstelig type. Og det kan det virke som han har all grunn til: Den pilleknaskende, middelaldrende mannen bor alene i et særdeles belastet område av en åpenbart svært kriminalitetsutsatt by, der folkene som herjer gatene utenfor oppgangen hans er som hentet ut av en Mad Max-film.

Da han skal forlate leiligheten for å besøke moren i forbindelse med dagen for sin fars død, går ting på ingen måte slik han håper. I en heftig og ganske så absurd spiral fra vondt til stadig verre, som det er best å ikke røpe for mye om, hoper vanskelighetene seg opp for Beau. Like fullt tviholder han på målet om å komme seg hjem til mor. Med det inviterer filmen til en ytterst angstfylt reise gjennom ulike lag av det amerikanske samfunnet, skildret med en dose satire og langt rikere porsjoner surrealisme.

Salig sjangerblanding

Beau Is Afraid handler om en isolert og stagnert mannlig karakter man på sett og vis har sett i mange dramakomedier, men bryter likevel med de fleste forventninger i så måte. Sjangermessig blandes drama, komedie, spenning og skrekk, men aller mest føles filmen drevet av en drømmeaktig logikk – til tross for et ytre plott som følger en viss kausalitet.

Samtidig balanserer den på interessant vis mellom en viss empatiskapende gjenkjennelighet i hovedkarakterens følelsesmessige utfordringer, og å ta ting laaangt ut på sopptur.

Fra begynnelsen fornemmer man at den truende omverdenen kan være en gjengivelse av Beaus subjektive oppfatning, og etter hvert tar regissør og manusforfatter Aster i bruk faktiske drømmesekvenser så vel som animasjon som narrative supplement til et allerede surrealistisk filmatisk univers. Beau Is Afraid gjør tilskueren aldri helt trygg på hva som er virkelig – også dette i tråd med sin hovedkarakterens psykiske tilstand.

Forstyrrende og forfriskende

Over det hele runger ekkoene av Kong Ødipus, men med særegne vrier på den klassiske myten i en historie om angst, frykt, samvittighet og skyld. Og om det siste høres religiøst ut, er det muligens heller ikke feil.

I en tid hvor kinotilbudet i stadig større grad polariseres med påkostede, forutsigbare blockbustere og langt lavere budsjetterte arthouse-filmer i hver sin ytterkant, er det gledelig at en så diger og på samme tid utfordrende film i det hele tatt lages. Med en spilletid på tre timer er Beau Is Afraid en mektig og overveldende opplevelse, uten å føles overdrevent lang. Den er imidlertid svært mye – til tider kanskje også litt for mye. Ikke desto mindre oppleves den som et forfriskende, forstyrrende og annerledes beist av en film, ulik som den er det aller meste annet man ser for tiden.

Selv om jeg trolig vil behøve et gjensyn for å vri hodet mitt helt rundt denne skrudde fortellingen, er det vanskelig ikke å beundre ambisjonsnivået, utførelsen og i grunn også visjonen som er Beau Is Afraid.