– Vi ønsker å behandle barna som de framtidige voksne de vil bli, sier de to regissørene av Ernest og Celestine – Reisen til Tulleby. I den søte og sjarmerende familiefilmen reiser de animerte bestevennene til et autoritært land der all musikk er strengt forbudt.

(PARIS) Rundt ti år er gått fra det animerte radarparet Ernest og Celestine sist var å se på norske kinoer til de nå er tilbake i Ernest og Celestine – Reisen til Tulleby. Sjarmen så vel som den håndtegnede stilen er imidlertid bevart i den nye filmen, der den musikalske bjørnen og hans foreldreløse musevenn foretar en reise til et autoritært land hvor all musikk med unntak av en enkelt tone er forbudt. Nærmere bestemt Tulleby, som er stedet Ernest opprinnelig kommer fra og stadig har familie.

Ernest og Celestine ble skapt av forfatter og illustratør Gabrielle Vincent (1928-2000). Fire av bøkene hennes om duoen, da kalt Bjarne og Stine, ble utgitt her hjemme i Tor Åge Bringsværds oversettelser tidlig på 80-tallet.

Når Cinema møter filmens to regissører Julien Chheng og Jean-Christophe Roger i Paris, bekrefter de imidlertid at Reisen til Tulleby er en ny fortelling som ikke er hentet fra noen av bøkene.

– Dette er så absolutt en originalskrevet historie. Og vi måtte skape et helt land, siden Ernest er en innvandrer som aldri har reist tilbake til hjemlandet sitt. Han har holdt dette hemmelig for Celestine, som ønsker å vite hvor han kommer fra og hvorfor han forlot landet, sier Chheng.

I tiden mellom de to filmene har Ernest og Celestine dukket opp i en tv-serie, riktignok uten at den synes å ha blitt vist i Norge. Denne serien var også regissert av Julien Chheng og Jean-Christophe Roger.

– Bøkene inneholdt ikke noe om dette, men i tv-serien kom vi inn på at språket Ernest opprinnelig snakker er tullete. Derfor tenkte vi at landet på et vis også måtte være det. Et land hvor alle reglene er rare og absurde, fortsetter Chheng om Tulleby.

Alvorlige temaer

Utgangspunktet for fortellingen er at Stradivarius-fiolinen til Ernest går i stykker, og den initiativrike Celestine får vite at maestroen som kan reparere den holder til i nettopp Tulleby. Mot Ernests vilje går reisen dermed til stedet han av gode grunner har forlatt – og hvor det skal vise seg at all form for musikkutøvelse er ilagt strenge restriksjoner.

– Filmen snakker om at selv om du opplever hindringer i livet fra samfunnet eller fra familien din, kan du selv skape historien som er ditt eget liv. Vi ønsker å gi barna håp og visshet om at det er mulig, sier Roger om filmens tematikk.

Ikke desto mindre rommer filmen flere alvorlige temaer, med sin skildring av et land der sensur, krav om å videreføre familiens yrke og andre strenge regler er begrunnet med at det bare er sånn.

– Hva tenkte dere rundt det å inkludere slike aspekter, som den voksne delen av publikum vil anse som politiske, i det som samtidig er en veldig søt film for barn?

– Det var noe som motiverte oss til å lage filmen. Barn er vant til å få høre fra foreldre og lærere i mange sammenhenger at sånn er det bare. Om man viderefører det til samfunnet, så er det jo sant at vi alle påvirkes og styres i visse retninger. Vi ville at karakterene skulle få fram at man skal følge sin lidenskap, uavhengig av hva de voksne eller ulike konvensjoner sier. Vi tror barn kan forstå at man kan være tvunget av forventninger og at i noen land har man ikke friheten til å velge hva man vil i livet. Og at visse ting, som musikk, kan være forbudt. Vi ønsker å behandle barna som de framtidige voksne de vil bli. Barn er smarte, og dagens animasjonsfilmer kan snakke til dem med litt mer kompleksitet og nyanseringer, sier Chheng.

– Mahatma Gandhi sa en gang at om vi vil skape en verden uten krig, må vi starte med barna. På et vis er det også noe vi har i tankene når vi lager film for barn. Å virkelig ta det unge publikummet på alvor og prøve å gi dem noe nyttig. Noe morsomt og underholdende, men også inspirerende, sier Roger.

– Inntrykket vårt fra visninger av filmen, er at den får barna og foreldrene til å snakke sammen etterpå. Om ting barna ønsker å gjøre i livet, om hva foreldrene gjør – og om de følger sin lidenskap. Det er en god samtale, som vi er veldig glade for at de har, legger Chheng til.

– Og jeg går ut ifra at de politiske aspektene i filmen, som at den på sett og vis omhandler politisk fangenskap og et fascistisk regime, ikke er for skremmende for barna?

– Barn merker seg at Ernest blir fengslet, fordi de har et sterkt forhold til politi og autoriteter. Men politiet i filmen er jo ikke veldig effektivt eller veldig skremmende. Og det kan også være morsomt å se andre sider ved slike ting, forteller Chheng.

Sentrale toner

Selv om det ikke tillates i Tulleby med unntak av noten C, er musikk også en sentral komponent i filmen.

– Celestine ønsker å reparere Ernests fiolin, men forstår at musikk mer generelt er ødelagt i dette landet. Derfor må også hele landet repareres. Notene som ikke tillates er for oss et symbol på alle de forbudte stemmene – at man kun tillater en stemme å høres. Vi ønsket å legge en del metaforer og poesi i dette, sier Chheng.

– Vi samarbeidet med komponist Vincent Courtois på tv-serien også, og kjenner ham godt. Vi ville integrere musikken fra tidlig i prosessen, og ba ham begynne å lage musikk til spesifikke scener så snart vi var i gang med å lage storyboards. Vi startet å klippe scener med musikk før tegningene var ferdige, ulikt hvordan man ofte går fram i animasjonsfilmer. Men filmen dreier seg jo mye om musikk. I mange scener er det musikken som forteller historien, uten dialog, påpeker Roger.

Håndtegnet animasjon

– Filmen er nydelig utført med en håndtegnet stil. Hvordan arbeidet dere med dette uttrykket?

– Det var en intensjon fra begynnelsen å ha denne håndtegnede følelsen, som vi er veldig glade i. Det er noe veldig uttrykksfullt med linjer som ikke er helt avsluttet – og det er noe man sjelden ser i animasjonsfilm i dag, sier Chheng om filmen, som i tillegg har akvarellignede farger.

– Vi var opptatt av å ha et rikt uttrykk, men med en tegnestil der den kunstneriske særegenheten er tydelig for publikum. Alt er laget med håndtegninger, og det bidrar også at filmen skiller seg ut fra alle de mer hollywoodaktige animasjonsproduksjonene, fortsetter han, og understreker at det var tidkrevende prosess.

– Rundt halvparten av de som var involvert i dette arbeidet, jobbet også på den første filmen – som meg selv. De var veldig klare for å gjøre det igjen, og for å videreføre denne kunnskapen til de yngre utøverne vi jobbet med. For det er jo en syklus, der de som kommer til lærer hvordan man lager animasjon fra de eldre og erfarne, sier Chheng, som var animatør på den første filmen om Ernest og Celestine fra 2012.

De to regissørene forteller at de fordeler ulike oppgaver seg imellom, som at Chheng i en fase konsentrerte seg mest om animasjon mens Roger fokuserte på bakgrunner og annen layout.

– Men gjennom hele prosessen diskuterte vi alle kunstneriske aspekter med hverandre, og tok alle viktige avgjørelser sammen, sier Roger.

– Det er som å arbeide med fire hender – og kjøre den samme bilen. Vi er begge nødt til å vite hvor vi skal hen. Men det fungerte bra, og det var enkelt å fordele arbeidet, fordi vi både kjenner hverandre og disse karakterene så godt fra arbeidet med tv-serien, avslutter Chheng.

Ernest og Celestine – Reisen til Tulleby går for tiden på norske kinoer.