Jeg elsker denne typen sjangerlek og There’s Something in the Barn har blitt et vellykket sjangertilskudd med løssluppen og kreativ ekspedering av onde nisser.

PÅ KINO 10. NOVEMBER: Manusforfatter Aleksander Kirkwood Brown har laget en spinnvill historie rundt fjøsnissen. Han har jobbet med manuset i nærmere ti år og har gått fra reinspikket skrekkfilm til en mer familierettet julegrøsser med særnorsk humoristisk tilsnitt. I tillegg til å ha skrevet en rekke barn- og ungdomsbøker har Kirkwood Brown allerede tilført gammel folklore på film med suksessene Askeladden i Dovregubbens hall (2017) og oppfølgeren Askeladden i Soria Moria slott (2019).

Regissør Magnus Martens har variert bakgrunn med både familiefilmer og den mørke krimkomedien Arme Riddere. Med ytterligere TV- og filmerfaring fra Hollywood, deriblant Fear the Walking Dead, er forhåndsforventningene til hans nye film stor. Det denne duoen nå har gjort er å ta et retronostalgisk dypdykk i det som de så på i tenårene og resultatet har blitt en hyllest og en pastisj til det de elsket ved 1980-tallet.

Filmbølgen norsk folketro

Marten og Kirkwood Browns ambisjoner er å gjenskape det amerikanske tiårets stil og tone med et særnorsk tilsnitt. I sentrum ligger kulturkollisjon mellom introvert norsk bygdekultur og utenforstående støyende amerikanere. Utfallet har blitt en vellykket blanding av norsk mytologi, humoristisk språklek og store doser galskap, action og blod.

There’s Something in the Barn føyer seg først og fremst inn i rekken av det som har blitt en slags bølge av filmer om vesener fra norsk folketro. Forrige jul kom Tommy Wirkolas høyst ukonvensjonelle Violent Night som var en blodig tilnærming til det amerikanskrettete nissekonseptet. Roar Uthaugs Troll blandet samtidig norsk folketro med den amerikanske blockbusteren. Som en slags hybrid av disse to har Aleksander og Magnus tatt konseptet et hakk ytterligere og laget en blodig sjangermiks av norsk folketro og den erkeamerikanske julekomedien.

Liker ikke sterkt lys og høye lyder

Etter at onkel Erik går bort grunnet et fatalt uhell, arver amerikaneren Bill (Martin Starr) det lille småbruket Nordheim. Nå har han tatt med familien til ingenmannslandet i Gudbrandsdalen. Den 16 år gamle datteren Nora (Zoe Winther-Hansen) anser at hennes liv er over i dette fortapte og kalde landet. Stemoren Carol (Amrita Acharia) ser derimot muligheter for å bygge en Airbnb-leilighet i låven og jobbe som livsstilveileder. Samtidig som den naive og konfliktsky faren Bill prøver alt han kan for å lage en best mulig jul for sin familie, oppdager sønnen Lucas (Townes Bunner) noe i låven.

«Det er noe i låven» roper en opphisset Lucas etter å ha sett fjøsnissen. De voksne avfeier det hele som tull, men Lucas gir kjeks til det skjeggete vesenet med gammelmannsansikt og prøver å bli kjent med ham. Neste dag er gårdstunet på uforklarlig vis ryddet for snø og snart er ved både hugget og stablet. Gjennom bygdekaren Tor Åge (Calle Hellevang Larsen) skal Lucas lære at fjøsnissen gir tilbake til de som steller godt med ham. Han liker derimot ikke endringer på låven. Den hater dessuten sterkt lys og høye lyder. Da Bill og Carol skal lage julefest på låven for å bli bedre kjent med det introverte bygdefolket skaper dermed dette stor irritasjon hos fjøsnissen.

Humor først

Førstedel av There’s something in the barn vektlegger humor og nostalgi, og vi nikker gjenkjennende til flere ikoniske 1980-talls filmer. Lucas sitt møte med fjøsnissen spiller på det Spielbergske møtet mellom Elliot og E.T. En annen stor parallell er Clark Griswolds maniske overpynting av juledekorasjon i Hjelp, det er juleferie! Den mest åpenlyse er nok hvordan filmen leker med og omskriver reglene i Gremlins. Fjøsnissen er mindre enn et barn og ser ikke så farlige ut ved første øyekast. Når Martens slipper løs galskapen i filmens andre halvdel blir fjøsnissen flertallige, skumlere, mer ondskapsfull og mer blodtørstige.

«Violent Night» – Blodig Jul! – CINEMA

Henriette Steenstrup er en av flere norske komikere som bidrar til klassisk potetnorsk. 50% av filmen er fortreffelig humor og den underholder best når det tulles med det erkenorske.  Det kan være usmakelig lutefisk eller amerikanere som prøver å se på norsk TV for bare å oppdage vintersport på alle kanaler. Det meste av dialogen foregår på engelsk, noe som har resultert i et godt utenlandssalg. Nissespråket skal visstnok være en kaudervelsk miks av gammelnorsk, noe svensk og iblandet noe finsk.

Slipper løs galskapen

Det er Hellevang Larsens vimsete karakter Tor Åge som er filmens høydepunkt. Som en allviter forteller han Lucas om ting som må gjøres for å blidgjøre fjøsnissen. Som å sette ut grøt til fjøsnissen på julaften og generelt gjøre det motsatte av hva amerikanere liker å gjøre. Hans tolkning og forsøk på å gjengi det særnorske til engelsk gir herlig komikk til det norske publikum. Hans stadige referanser til Oslo-avtalen må dessuten sies å være smertefull aktuell humor. Som seg bør og hør slår Jeppe Beck Laursens bygdeoriginal over fra velkjent potetnorsk til flytende engelsk tale i takt med alkoholinntaket på låvefesten.

Seeren forventer å se små monster som terroriserer mennesker og den andre halvdelen av filmen vies til dette med action, kaos og spesialeffekter. Fjøsnissen er verken digital eller hånddukke, men spilt av kortvokste Kiran Shah som har spilt lignende roller siden 1977. Det er praktiske effekter med sminke og filmblod, og ikke siden Død snø har vi sett like kreativ bruk av snøskuter. Kreative løsninger for å drepe de ondskapsfulle nissene blir et poeng i kontrasten mellom Norge og våpenlandet USA. Fantasifulle løsninger blir blant annet en norsk variant av molotovcocktail bestående av julekuler fylt med hjemmebrent.

Helkommersiell

There’s Something in the Barn er en kreativ og gøyal film som i sin helkommersielle form er laget for å underholde. Allikevel kan nok den nedtonede spillestilen til Martin Starr føles litt tilbakeholden sammenlignet med gummiansiktet til Hellevang Larsen. Og filmen bruker litt i overkant lang tid på å etablere konsept, sted og karakterer før regissøren for alvor slipper løs kaoset.

Vi gir deg 6 skrudde, dystre og alternative julefilmer – CINEMA

Den har fått 12 årsgrense og balanserer mellom å være en drøy film for de yngste samtidig som det for et sjangerrutinert publikum føles som den holder litt tilbake på galskapen. Filmen må dog sies å være Martens mest vellykkede film til nå.

I sjangersammenheng klarer There’s Something in the Barn nesten å nå opp til den enda mer absurde Rare Export. Men en ting er sikkert, vi ønsker flere historier fra There’s Something in the Barn-universet og omfavner gjerne en enda mer spinnvill oppfølger om to år.