I morgen, lørdag 11. mai kan vårt unike filmutstillingsvindu feire sine første 40 år.

Norsk filminstitutt (NFI) ble etablert 1. januar 1956 etter forslag fra Kommunale kinematografers landsforbund (1). Men allerede i 1954 fikk forslaget tilslutning i Stortinget, så vi snakker også om forelderens 70 års jubileum (2).

Etter 12 år i små lokaler i Kingos gate, under konservator Bo Wingårds ledelse, men med ukentlige filmvisninger, bibliotek og en ikke ubetydelig utstillings-virksomhet, ble instituttet flyttet til et moderne kontorbygg på Røa, 15 km utenfor sentrum. Der ble det bygget filmarkiv, studiekino og undervisningslokale og et stort bibliotek. Filmkonsulenten Jon Stenklev ble ansatt som ny leder (3).

Det ble også plass til en viss internasjonal virksomhet. Sammen med Oslo Kinematografer bestyrte instituttet bl.a. utvalget av filmer til de nordiske filmdagene i Lübeck.

Det oppstod imidlertid raskt et ønske om å flytte instituttet til mer sentrale lokaler i Oslo sentrum. Vinkelgården på Majorstua ble nevnt, ettersom Norsk film A/S hadde nedlagt sin filmavisproduksjon i 1964 og lokalene etter hvert ble stående tomme. Riksarkivets bygning på Bankplassen var også inne i bildet, ca.10 år etter flyttingen til Røa. NFIs daværende energiske styreleder, lektoren Andreas Borch Sandsdalen ivret for å flytte til sentrum og opprette et moderne Cinematek (4).

Cinemateket kommer til byen

Anledningen bød seg da staten hadde behov for en leietager i et flott restaurert bygg i sentrum; det såkalte Militærhospitalet som ble gjenreist i Kvadraturen (5).11. mai 1984 kunne Norsk filminstitutt åpne sine lokaler i underetasjen av bygget, sammen med et 135 seters auditorium/kino, som straks ble tatt i bruk til museale film-visninger.

I egenskap av vikarierende instituttleder kunngjorde jeg da at vi ville starte en cinematek-virksomhet, etter mønster fra våre søsterorganisasjoner i London. København og Stockholm. Første ordinære program kom i gang helgen rundt 20. september. Dette vil bli feiret til samme tidspunkt i år med et eget jubileumsprogram.

 

Tiden i Militærhospitalet var skjellsettende for den kunstneriske virksomheten i NFI, vi fikk til en slags symbiose av filmarbeidere og filminteresserte i de gode lokalene. NFI holdt til i Militærhospitalets fine og ærverdige bygning i hele 8 år og huset ulike Sommerfilmskoler, Rainer Werner Fassbinder- og Carol Reed seminarer og et eget Filmsymposium under NATO’s Defence College (!).

Filmens Hus

I 1993 ble Norsk filminstitutt fusjonert med Statens filmsentral. Tre år senere kunne de to institusjonene, etter initiativ fra kulturminister Åse Kleveland, innta et nyombygd og nyinnredet Filmens Hus, i kort avstand fra Militærhospitalet. Der var plassen upåklagelig, foayee og et stort bibliotek med tilhørende dokumentasjons-samling og to nybygde kinoer med 196 + 60 plasser.

Det er først og fremst Cinemateket som skal ha æren for at Filmens Hus ble en suksess fra første stund. Denne filmformidlings-institusjonen, som hadde sin spede begynnelse fra 1980 i kjelleren i Klingenberg kino under navnet Kinoteket – et samarbeid mellom Oslo Kinematografer og Norsk filminstitutt – ble overført til NFI i 1984.

Driften ble ivaretatt av foreningen Norsk filminstitutts venner, under ledelse av Kjell Billing. Jeg hadde samarbeidet med ham både i Norsk filmklubb-forbund og i Statens Studiesenter for film, og dette, sammen med at han var igangsetter og leder av Sommerfilmskolen noen år tidligere, gjorde at han var   selvskreven til jobben.

Foreningen fikk tidligere Kinotekleder og regissør René Bjerke som styre-leder og flere etablerte veteraner med i opprettelsen, som regissøren Walter Fyrst og distributøren og historikeren Christian Bretteville. Etter hvert ble flere av dagens profilerte filmformidlere knyttet til virksomheten, som Nasjonalbibliotekets nåværende forsknings-bibliotekar Øivind Hanche, filmrådgiver Vigdis Lian og filmkonsulent og redaktør Kalle Løchen.

Da NFI flyttet til Filmens Hus kom også Cinematek-virksomheten fullt ut inn under instituttets vinger, takket være godt håndarbeid fra instituttets nye direktør Erling Dale, avdelingsdirektør Nils Klevjer Aas og byråsjef Sølvi Ellingsen i KUD.

Under Billings, i en tid også med Yngve Sæthers medvirkning og senere under Jan Langlos ledelse, har dette levende filmmuseum og fremsynte programkino satt filmkunsten på kartet som ingen annen har maktet i Oslo.

Hva er så et Cinematek?

Rent språklig betyr det en filmsamling, et filmarkiv, en samling eldre og nyere filmer som ikke lenger er i distribusjon. Men i hele verden brukes betegnelsen som et visningssted for historisk film, kunstnerisk film, klassikere, regissørportretter og moderne visningsvirksomhet. De fleste av verdens cinematek er koblet til nasjonale filmarkiv, selv om strukturen og eiendoms-forholdene kan variere. (6).

En av de viktigste oppgavene et Cinematek har er å kuratere visningsvirksomheten, dvs. å la ulike verk, epoker og regissører snakke sammen. Munch-museeets ulike utstillinger Munch og… er et godt eksempel på slik virksomhet. I filmens verden ser man ofte etter påvirkning, hvordan f.eks. den tyske ekspresjonismen påvirket amerikansk kriminalfilm, både før og etter den annen verdenskrig, hvordan Neorealismen i Italia påvirket Arne Skouen og andre skandinaviske filmskapere og ikke minst hvordan den nye franske bølgen påvirket en hel generasjon filmregissører i Europa.

Et cinematek er også viet biografiske serier, over regissører selvsagt, men også fotografer, produsenter og skuespillere. Nylig viste man film om og av vår store film- og fotokunstner Odd Geir Sæther og i august kommer det flere filmer av dokumentaristen og fotografen Jan Knutzen.

Et kommende seminar på Cinemateket i regi av Filmakademiet i oktober, vil være Melorealismen, dvs. den tematiske og stilmessige sammenhengen mellom amerikaneren Douglas Sirk, tyskeren Rainer Werner Fassbinder, finnen Aki Kaurismäki og spanjolen Pedro Almodovar. Professor emeritus Richard Peña fra Colombia University i New York vil være hovedforeleser.

Viktige begivenheter i Cinematekets historie

-har vært 70mm-festivalen (etablert i 2000), samt besøk av internasjonale gjester som Claudia Cardinale, Peter Cowie, Claire Denis, Hal Hartley, Agnieszka Holland, Abbas Kiarostami, Mike Leigh, David Lynch, Yoko Ono, Paul Schrader, Bela Tarr, Liv Ullmann og Wim Wenders.

Samarbeidet med ulike festivaler, som Skeive Filmer, Baltiske Filmdager og Film fra Sør, samt cinematekets egne dokumentar- og stumfilmfestivaler har også vært toneangivende.

Et Cinematek viser ofte og gjerne film fra fremmede filmland. Cinemateket i Oslo har hatt flere aktuelle polske, bela-russiske eller ukrainske filmdager eller legger til rette for ambassadevisninger av film som ellers ikke når oss gjennom vanlig distribusjon. Til høsten skal man f.eks. vise en serie med den nylig henrettede iranske regissøren Dariush Mehrjuis filmer.

Mye av dette når også de andre cinematekene rundt om i norske universitetsbyer, selv om disse strengt tatt er utvidede filmklubber, uten egne arkiv.

Politikerspill

Men suksessen falt enkelte politikere tungt for brystet. I 2008 ble Filmens hus kraftig desimert ved at bibliotek og dokumentasjons- og filmarkiv ble overført til Nasjonalbiblioteket, som følge av statsråd Trond Giske (Ap)’s filmmelding Veiviseren til Stortinget (7). Det var et ledd i etableringen av Nasjonalbibliotekets nye virksomhet, og en styrking av filmarkivet, med restaurerings- og konserverings-oppgaver, var betimelig. Men få forstod hvorfor biblioteket måtte flytte med, det var jo husets kunnskapssenter av stor betydning både for aktive filmfolk og interesserte cinematekgjengere.

Filmbutikken, med bøker, dvd, plakater og div optiske leketøy, ble lagt ned noen år senere. Nedleggelsen av butikken får meg til å tenke på en historie som regissør Anja Breien fortalte om Francois Truffaut: Han ble en gang spurt om hvordan det var å gå fra å være filmkritiker til å bli regissør. «Det problematiske med det,» svarte Truffaut, «er at man risikerer å bli anmeldt av en kritiker som aldri har sett en film av F.W. Murnau». Butikken formidlet klassikere av denne og andre tyske og franske mestere til et stort publikum og lærte dem at filmhistorien startet langt tidligere enn med Kubrick og Lynch.

Kulturminister Thorhild Widvey (H) la fram sin filmmelding for Stortinget våren 2015. (8). Den inneholdt gledelige nyheter om en ny refusjonsordning for innen- og utenlandske filmproduksjoner, mindre byråkrati og en styrking av de regionale filmsentrene. Men hun kom også med de ulykksalige og svakt begrunnede forslagene om å avvikle Norsk kino- og filmfond, selge Filmens Hus og privatisere Cinemateket. Sentrale og profilerte filmfolk som Anja Breien, Yngve Sæther og Joachim Trier, foreningen NFIs Venner og fagforeningene ved instituttet klarte heldigvis å redde cinemateket, gjennom medieoppslag, Face Book aksjoner og iherdig lobbyvirksomhet i Stortinget. Cinemateket hadde unike tekniske installasjoner med Dolby surround og både 35 og 70mm maskiner, noe ingen annen kino i Oslo kunne tilby. Tilgangen til hele verdens klassiske filmproduksjon var også sikret gjennom instituttets medlems-skap i den internasjonale organisasjonen FIAF (Fédération des Archives du Film). Å sende Cinemateket ut på byens kino-leiemarked var ren galskap.

I Widveys filmmelding i 2015 ble det også foreslått å overdra ansvaret for Filmmuseet og Norsk filminstitutts tekniske gjenstandssamling til en annen statlig organisasjon, med større museumsfaglig kompetanse. I budsjett for 2018 ble dette ansvaret konkretisert til Nasjonalmuseet, som nå samarbeider med Preus fotomuseum i Horten om å registrere og dokumentere samlingen.

Noter:

1. Tanya Pedersen Nymo (2006): Under forvandlingens lov – Norsk filminstitutts historie. NFIs skriftserie nr. 17.
2. Film & Kinos Årbok for 1954.
3. Jan Erik Holst (2006): Det lille sirkus – Et essay om norske filmer og produksjonsforhold 1946 – 2006. NFIs skriftserie nr. 18.
4. Norsk filminstitutts årsmelding 1977.
5. Tidsskriftet St. Hallvard nr. 1/84, utgitt av Oslo Byes Vel.
6. fiafnet.org
7. Stortingsmelding nr. 22 (2006-2007) Veiviseren. For det norske filmløftet.
8. Stortingsmelding nr. 30 (2014-2015) En framtidsrettet filmpolitikk.