Historien begynner i Japan hvor atomfysikeren Joe Brody (Cranston) fanger opp illevarslende seismologisk aktivitet som kommer stadig nærmere kjernekaftverket hvor han og hans kone jobber. Så inntreffer katastrofen, og Joe dedikerer livet til å påvise at det som skjedde har alt annet enn en naturlig forklaring. 15 år senere viser det seg at Joe hadde rett når et enormt vesen med appetitt for radioaktivitet truer vår sivilisasjon. Byer legges i grus og tapstallene skyter i været. Så kommer det noe opp fra havdypet.

Godzilla er den typen film som får deg til å sitte storøyd i kinosetet med underkjeven nede på tredje knappehull, som på et barn som oppdager Hollywoods fantastiske storproduksjoner for først gang. Teknisk er filmen en uforbeholden triumf med spektakulære spesialeffekter som gir herlige frysninger nedover ryggraden, godt hjulpet av Alexandre Desplats musikk. Samtidig mister den ikke fokus på det menneskelige aspektet midt mellom katastrofer og kjempende monstre.

Manus har vært innom flere hender underveis, men heldigvis har det ikke gitt noe inntrykk av et scizofrent sluttprodukt. Historien tar noen overraskende, og tidvis svært modige, vendinger underveis og etterstreber en realistisk tone vi sjelden ser i monsterfilm. Karakterfokus konsentreres klokelig rundt Brody-familien som får nødvendig tid på å etablere seg før filmmonstrenes eneveldige konge inntar kinolerretet.

Regissør Gareth Edwards har tatt noen solide sjumilssteg oppover karrierestigen siden sin forrige film, lavbudsjettproduksjonen Monsters fra 2010. Men han har ikke glemt kunsten å bygge opp en sitrende nerve eller å holde tilbake fremfor å bombardere oss sønder og sammen. I filmer som dette handler jo alt om å varme opp publikum til bristepunktet før alt er klart for den store entreen, og i god Haisommer-ånd må vi vente en god time før vi får se filmens egentlige hovedrolle. Men den som venter på noe godt, venter virkelig ikke forgjeves.

2014-utgaven er tidenes høyeste med sine imponerende 355 meter, piggete ryggfinner og et brøl som får hele kinosalen til å riste i grunnmuren. I skarp kontrast til Roland Emmerichs ynkelige GINO (Godzilla In Name Only), fremstår det her mer som en fryktinngytende gud enn et forvokst dyr, åpenlyst formet etter originalen fra 1954. Edwards film er et verdig gjensyn med det japanske kulturikonet og det skulle ikke overraske undertegnede om det blir flere filmer. I så tilfelle tas de imot med åpne og utilslørt entusiastiske armer.